Av GRETE HANSEN
Det er bioingeniørmangel i Norge. Laboratoriene sliter med å få besatt stillingene - og såkalte skråstrekstillinger dukker stadig oftere opp. På bioingeniøren.no søkes det etter bioingeniør/helsesekretær, bioingeniør/sykepleier, bioingeniør/avdelingsingeniør, for å nevne noen. I en travel laboratoriehverdag må nemlig stillingene fylles.
Bærum sykehus er ikke noe unntak. På mikrobiologisk laboratorium, for eksempel, var det pandemien som skapte et akutt behov for flere ansatte. Og siden det viste seg å være umulig å få tak i nok bioingeniører, ble det også ansatt molekylærbiologer og sivilingeniører i engasjementstillinger. Tre av dem fikk fast ansettelse da pandemien var over.
- Tverrfaglighet er en styrke
Silje Bogetveit er en av dem. Hun har en bachelor i kjemi/genteknologi og master i biomedisin. Per i dag har hun det overordnede ansvaret for alle genteknologiske analyser på mikrobiologisk lab - i tillegg til å etablere nye metoder.
Bioingeniøren møter henne på rutinelaben, der bioingeniør Jette Angen Barland er opptatt med å så ut prøver. Bogetveit og Barland jobber ofte side om side her. Bogetveit har ikke bakteriologi i utdanningen sin, men hun har fått intern opplæring, blant annet i å så ut prøver. Det synes bioingeniør Barland er helt greit. Selv gjør hun noen få genteknologiske analyser, men hun er klar på at Bogetveit har atskillig større kunnskaper på akkurat det feltet.
De to kollegene forteller at samarbeidet fungerer godt og Barland er ikke det minste redd for at genteknologer/molekylærbiologer skal overta bioingeniørenes jobber.
- Det er bra at det jobber folk her med litt ulik bakgrunn, tverrfaglighet er en styrke, mener hun.
Mangler medisinskfaglig kompetanse
Foreløpig er avlesning av skåler forbeholdt bioingeniører, men Bogetveit kan godt tenke seg å lære det. Hun har i det hele tatt lyst på mer kunnskaper om mikrobiologi – og sykdomslære, for det mangler hun i utdanningen sin.
Seksjonsleder Merete Rasmussen Ueland, som er Bogetveit og Barlands sjef, er ikke fremmed for tanken. Etter pandemien gikk tre av de midlertidig ansatte over i faste stillinger. Hovedgrunnen var at laboratoriet skulle bygge ut tilbud og kompetanse innen genteknologi - og derfor trengte å øke bemanningen. Stillingene gikk derfor ikke på bekostning av bioingeniørstillinger.
- Siden de mangler medisinskfaglig kompetanse, har de fått både teoretisk og praktisk grunnleggende opplæring i en del tradisjonelle bioingeniøroppgaver. De skal kunne ta sin tørn på prøvemottaket, så ut prøver og jobbe både ettermiddager og på lørdager, forteller Ueland.
Måtte omgjøre stilling
Også Anita Thornquist, seksjonsleder på medisinsk biokjemi, har kjent på bioingeniørmangelen. Hun har opplevd å utlyse bioingeniørstillinger uten å få kvalifiserte søkere.
- Mange bioingeniører søker ikke på vikariater – det trenger de ikke så lenge de får faste stillinger kastet etter seg, forteller hun.
For en tid siden valgte hun derfor å omgjøre et vikariat fra bioingeniørstilling til helsesekretær. Det førte til at bioingeniørene fikk noe høyere vaktbelastning (siden helsesekretærene ikke går nattevakter), men det ble mindre blodprøvetaking, noe som bioingeniørene ønsket.
Et dilemma
- Det er et dilemma: Hva er mest forsvarlig; å ta inn en annen yrkesgruppe eller ikke få fylt stillingen i det hele tatt, spør Thornquist.
Hun understreker at helsesekretærene gjør en god jobb på avdelingen, det har vært ansatt helsesekretærer der en årrekke. De jobber på prøvemottaket og deltar i blodprøvetaking, og de gjør også en del enkle analyser.
- Men det er ikke enkelt å få søkere fra den yrkesgruppen heller. Det finnes nemlig ikke noen utdanning for helsesekretærer i Bærum, forteller Thornquist.
Hun undres på hvor grensen går for hva personell uten bioingeniørautorisasjon kan gjøre. Og hva er forskjellen på å være omfattet av helsepersonelloven – og ikke være det? Thornquist sin seksjon har også medisinske sekretærer ansatt, og de har ikke autorisasjon. Det har heller ikke molekylærbiologene og sivilingeniørene på mikrobiologen. Hva sier loven om det?
Helsepersonelloven gjelder for alle som gir helsehjelp
Det kan Anne Farseth svare på. Hun er avdelingsdirektør i Helsedirektoratets autorisasjonsavdeling.
- Helsepersonelloven omfatter alle som yter helsehjelp, ufaglærte også. Og den gjelder alle virksomheter som gir en eller annen form for helsehjelp, både offentlige og private, slår Farseth fast.
- Om en bioingeniør overlater en arbeidsoppgave til en kollega som ikke har denne oppgaven i stillingsbeskrivelsen, har bioingeniøren ansvar for kontroll og tilsyn med kollegaen, sier Farseth - og viser til helsepersonelloven § 5 (se under) som gir helsepersonell lov til å benytte medhjelpere innen eget fagområde.
- Hva om denne hjelpen får uheldige konsekvenser for pasienten, er det bioingeniøren som er ansvarlig da?
- Det er det Helsetilsynet som må ta stilling til i hvert enkelt tilfelle. Her kan det trolig være nyanser.
Autorisasjonen gjelder tittelen – ikke oppgavene
Farseth poengterer at autorisasjonen er en beskyttelse av tittelen bioingeniør - av profesjonen - ikke av arbeidsoppgavene. Det står ingenting om hvem som skal utføre hvilke oppgaver i helsepersonelloven. Men i § 4 står det mye om forsvarlighet.
- Forsvarlighetskravet innebærer at kvaliteten på tjenestene skal ligge på et visst nivå. Det betyr at arbeidsgiver må tilrettelegge slik at de ansatte er i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, sier Farseth, og utdyper:
- Det er arbeidsgiver som må vurdere hvilken formell kompetanse som skal kreves – hva som er forsvarlig. Det vil si at arbeidsgiver må ta stilling til om det skal kreves autorisasjon som bioingeniør i den aktuelle stillingen, eller om også annet helsepersonell kan besitte den.
Bioingeniører øverst på ønskelisten
Merete Rasmussen Ueland er åpen for å ta imot andre yrkesgrupper enn bioingeniører, ikke minst fordi seksjonen hennes er i gang med å etablere og utvikle nye genteknologiske metoder. Men mest av alt ønsker hun seg bedre tilgang på autoriserte bioingeniører.
- I utgangspunktet er det bioingeniører som har best kompetanse til å jobbe på en mikrobiologisk lab. Det ville blitt en kjempeutfordring hvis bioingeniørene var i mindretall, mener hun.
Anita Thornquist har ingen planer om å ansette andre yrkesgrupper enn autoriserte bioingeniører og helsesekretærer, men hun ønsker seg flere erfarne bioingeniører som har tatt masteremner eller har spesialistgodkjenning. Helst innen emner som har direkte relevans for laboratoriet.
Ønsker policydokumentet velkommen
At BFIs fagstyre prioriterer et policydokument om autorisasjonsordningen, er positivt, synes de (se under).
- Timingen er god – det er noe slikt vi trenger nå. Det kan godt hende at jeg kontakter BFI hvis det dukker opp problemstillinger der jeg trenger råd, sier Ueland.
Også Thornquist er entusiastisk.
- Men det må komme klart fram hvilket grunnlag dokumentet er tuftet på. Er det kun politisk fundert – eller er også jusen tatt med? Jeg håper det, sier hun.
- En del bioingeniørledere vet ikke hva som ligger i autorisasjonen. Det MÅ de vite, sier Heidi Andersen. Hun og kollegene hennes i BFI jobber nå med et policydokument om autorisasjonsordningen.
Autorisasjonsordningen utfordres, mener BFI, og den viktigste årsaken er mangelen på bioingeniører. Andre yrkesgrupper inntar bioingeniørstillinger og det oppstår usikkerhet om hvem som kan og skal gjøre hva. Derfor har BFIs fagstyre satt «ivaretakelse av autorisasjonen» øverst på prioriteringslista de neste to årene.
Målet er å ha ferdig et policydokument i løpet av denne fagstyreperioden (2023-2025), forteller Heidi Andersen, instituttleder i NITO BFI.
Får bekymringsmeldinger
BFI får nemlig et økende antall bekymringsmeldinger om oppgaver som utføres av ufaglærte. Andersen tenker derfor at både ledere, tillitsvalgte og bioingeniører generelt, trenger bedre kunnskaper om autorisasjonsordningen, oppgavedeling og helsepersonelloven.
- Det er usikkerhet der ute om hvem som kan gjøre hva. Hva sier lovverket? Kan for eksempel kjemiingeniører jobbe i tredelt turnus? Hvilke utdanninger har løpende skikkethetsvurdering? Slike spørsmål ruster BFI seg for å svare på, forklarer hun.
For det har vært utlyst en del skråstrekstillinger de siste årene, det vil si stillinger for bioingeniører og en eller flere andre yrkesgrupper. Andersen forteller at antall bioingeniørstillinger i enkelte helseforetak har gått ned etter pandemien og at det derfor er lett å tenke seg at noen stillinger er gjort om.
- Her bør tillitsvalgte være oppmerksomme, mener hun.
Hva er faglig forsvarlig?
Liv Kjersti Paulsen, seniorrådgiver i BFI, er også involvert i arbeidet med policydokumentet. Hun minner om at det ikke bare er bioingeniørmangelen som har ført flere yrkesgrupper inn i de medisinske laboratoriene. Laboratoriene endrer og utvikler seg, og det er naturlig at det jobbes mer tverrfaglig.
- Molekylærbiologer og helsesekretærer har vi samarbeidet med i flere år, og det er uproblematisk så lenge de utfører oppgaver de er utdannet for. Problemet oppstår hvis de, eller andre yrkesgrupper, på grunn av bioingeniørmangelen får oppgaver de ikke har kompetanse til å utføre, mener hun.
Paulsen understreker derfor hvor viktig det er at ledere lærer seg å vurdere faglig forsvarlighet med tanke på oppgavenes kompleksitet og kvalifikasjonene til den som skal utføre dem. For det er forskjell på å analysere en hematologisk prøve - og å vurdere og validere svaret. Ledere må finne ut hvor stort skadepotensialet blir hvis oppgaver utføres feil, mener hun.
Ingen svar med to streker under
Da BFI startet arbeidet med policydokumentet hadde Andersen planer om å lage lister over konkrete arbeidsoppgaver og fremheve de som kun bioingeniører kan utføre. Men det var ikke så enkelt som hun hadde tenkt.
- Fordi det er ikke noe svar med to streker under her, det er profesjonen som er autorisert og ikke arbeidsoppgavene. Derfor er det så viktig at lederne gjør risikovurderinger. De må se på kvalifikasjonene til den som skal utføre oppgaven og vurdere arbeidsoppgavens kompleksitet, og så må dette sees i sammenheng med helsepersonellovens krav til faglig forsvarlighet, sier hun.
Plikt til å melde fra om uforsvarlig drift
Men hva om arbeidsgiver faktisk mener det er forsvarlig å erstatte bioingeniører med for eksempel helsefagarbeidere? Hva kan bioingeniørene på arbeidsplassen foreta seg hvis de er uenige i en slik vurdering? Jo, da må de melde avvik, forklarer Paulsen. De må etterlyse en grundig risikovurdering – og ledere på nivået over må vurdere om avgjørelsen er godt nok begrunnet.
- Og dersom dette ikke fører fram, og hvis bioingeniørene står fast ved at helsefagarbeidere ikke er kvalifisert til å utføre oppgavene, skal de melde dette videre til Statens helsetilsyn, sier Paulsen.
Hun minner om at det i Helsepersonelloven paragraf 17 (se over) står svart på hvitt at helsepersonell på eget initiativ skal gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan føre til fare for pasienters eller brukeres sikkerhet.
Paulsen erkjenner at det kan være krevende å stå i en meldesituasjon, og hun oppfordrer til å ta kontakt med BFI for å få støtte i slike prosesser. Pålegg fra Helsetilsynet kan nemlig være til hjelp i situasjoner med bemanningsutfordringer, der laboratoriet ikke får drahjelp lokalt.
- Meld fra før det skjer skade på pasienter. For det er jo til syvende og sist pasientsikkerhet dette handler om, avslutter hun.
