Av FRØY LODE WIIG
I mars fortalte NRK om en kvinne, født og oppvokst i Norge, som ikke får gi blod ved blodbanken på hjemstedet. Årsak: Hun er gift med en mann fra Somalia, og forholdet har vart i mindre enn fem år. Dagens regelverk sier at dersom man har partner fra et land med høy forekomst av hepatitt C, som Somalia, får man karantene i fem år etter at samlivet startet.
Men den somaliske ektemannen til den norske kvinnen får gi blod. Han flyttet fra hjemlandet som liten, og har ikke vært tilbake på over ti år. Dermed er han, men ikke kona, velkommen i blodgiverkorpset. Slik er reglene.
– Det er åpenbart urimelig, og en uønsket konsekvens av dagens regelverk, sier overlege Lise Sofie H. Nissen-Meyer, seksjonsleder for blodgivning ved Blodbanken i Oslo.
Etterlengtede endringer
Den nåværende versjonen av veilederen for transfusjonstjenesten kom i 2017. Da var allerede en fagkomite godt i gang med arbeidet med neste revisjon av reglene. Blant annet var det kommet flere nye medikamenter som veilederen ikke tok hensyn til. Komiteen leverte sitt forslag i 2018, og helsemyndighetene sendte til høring med frist høsten 2019. Så kom korona, og Helsedirektoratet fikk mye annet å henge fingrene i. Årene gikk. Siste nytt fra direktoratet er at veilederen skal være klar før sommeren.
– Vi har ventet på nye regler siden 2019. Det er på høy tid, fastslår Nissen-Meyer.
Hun mener behovet er størst for mindre blodbanker og blodbanker som ikke har egen lege. I dag åpner regelverket for at leger med spesialistkompetanse kan utvise faglig skjønn i vurdering av blodgivere, for eksempel givere som bruker faste medikamenter. Men, minner Nissen-Meyer om, blodbank er et bredt felt og blodgiverkorpset er mangslungent. I en travel hverdag i et lite blodbankmiljø kan det være vanskelig å ta godt begrunnede faglige avgjørelser om hvem som kan gi blod eller ikke. Kanskje oppleves det enklest og tryggest å si «nei» til alle givere man er usikker på.
Blodbankene har ulik praksis
Men hvis én blodbank sier «nei» og en annen «ja», er resultatet ulik praksis. For eksempel ville den norske kvinnen som fikk nei til å gi blod på hjemstedet, fått ja til å gi blod i Oslo. Det er fordi Blodbanken i Oslo har utviklet en egen prosedyre hvor de innhenter samtykke fra begge ektefeller slik at opplysninger fra paret kan ses i sammenheng.
– I Oslo har vi mange givere med partnere fra land som ikke er «godkjente». At de får karantene i fem år, er et stort problem for oss, påpeker Nissen-Meyer.
Hun mener det ikke er faglige holdepunkter for en femårig karantene når partneren har bodd i Norge i mange år.
– Det skal være rom for å utvise faglig skjønn. Samtidig ønsker vi så lite variasjon i praksis som mulig. Håpet er at en oppdatert og bedre veileder vil gi likere praksis over hele landet, sier hun.
Homofile menn som blodgivere
Et tema som har fått stor oppmerksomhet de siste årene er menn som har sex med menn (msm) som blodgivere. I 2017 fikk de for første gang siden 1980-tallet lov til å gi blod i Norge. Kravet var at de ikke hadde hatt sex med noen det siste året. I praksis har det gjort det umulig for homofile ektepar, samboere og kjærester å gi blod. For heterofile og lesbiske par er regelen at de må vente i seks måneder med å gi blod hvis de har fått ny seksualpartner, men det er ingen krav om seksuell avholdenhet.
Forskjellsbehandlingen er begrunnet i at menn som har sex med menn har høyere risiko på gruppenivå for smitte av seksuelt overførbare sykdommer. Men hva med homofile som lever i monogame, stabile parforhold? For den gruppen er ikke smitterisikoen større enn for heterofile par, konkluderte Folkehelseinstituttet (FHI) i en gjennomgang.
Sommeren i fjor gikk helsemyndighetene høyt ut og sa at homofile skulle få gi blod på lik linje med heterofile. Nye regler skulle tre i kraft fra nyttår.
Slik gikk det ikke.
– Det var en politisk beslutning som ble tatt uten at blodbankene var involvert. Vi er enige i at homofile i faste parforhold ikke har høyere smitterisiko enn heterofile. Men hvordan skal vi finne frem til den givergruppen? Det fikk vi ingen veiledning om, påpeker Nissen-Meyer.
Forhøyet risiko
Problemet er partneren. Hvis en partner i et heterofilt forhold er utro, er sannsynligheten stor for at han eller hun har sex med en annen heterofil person. Smitterisikoen er lav. En homofil mann vil høyst sannsynlig være utro med en annen mann som har sex med menn. Da er smitterisikoen høyere. En mulig løsning som ble lansert, var at ansatte ved blodbanken skulle stille ekstra spørsmål til homofile blodgivere.
– Det kunne blitt svært ubehagelig for alle involverte. Skal vi for eksempel spørre menn som har sex med menn hvor sikre de er på at partneren er trofast, når vi ikke spør heterofile blodgivere om det samme? undrer overlege Nissen-Meyer.
Annerledeslandet Norge
Norge er per i dag et av ytterst få vestlige land som ikke PCR-tester blodgivere for hiv og hepatitt. Vi gjorde det på begynnelsen av 2000-tallet, men det kostet «enormt mye», forteller Nissen-Meyer.
Testregimet tok slutt fordi kostnaden ble vurdert som større enn nytten.
– En av fordelene med at vi har hatt så strenge regler for blodgivere i mange år, er at det hittil ikke har vært nødvendig å PCR-teste blodet. Det har spart norsk helsevesen for store summer, mener hun.
Andre land er avhengige av PCR-testing for å ha et stort nok blodgiverkorps. Ta Vest Nil-viruset som eksempel. Norske blodbanker gir karantene til givere som har vært i land sør i Europa med økt forekomst av sykdommen. Det kan naturlig nok ikke blodbanker gjøre i Italia, Hellas, Spania og andre land hvor viruset opptrer regelmessig. Dermed må de PCR-teste for Vest Nil-virus.
– Hvis vi i Norge vil at flere grupper skal kunne gi blod, må vi kanskje vurdere PCR-testing på nytt. Mye har endret seg de siste 15 årene, påpeker overlegen.
Nye tider, nye regler
Én ting er at behovet for blodgivere og blodberedskap øker. En annen er at Norge har vært gjennom en koronapandemi. Nå er det langt flere laboratorier som har utstyr og kompetanse til å PCR-teste.
Overlegen ved Blodbanken i Oslo håper nye regler vil føre til at flere gir blod. Endringen hun mener vil ha mest å si for antall blodgivere er å fjerne forbudet for personer bosatt i Storbritannia i 1980-1996. Regelen ble innført for å trygge mot smitte av kugalskap (Creutzfeldt-Jacob).
– Vi har lange lister med givere som vi måtte ta ut av blodgiverkorpset da den regelen kom. Det ville være til stor nytte å få noen av dem tilbake, sier Nissen-Meyer.
Hørselshemmede som bruker tolk har inntil nylig fått nei hvis de har meldt seg som blodgivere. Døveforbundet har kalt denne praksisen diskriminerende, men Diskrimineringsnemnda kom til motsatt konklusjon – fordi det å gi blod ikke er en rettighet.
Blodbanken takket nei til døve givere blant annet fordi de fryktet misforståelser når samtalen gikk gjennom en tredjepart – altså en tolk.
Men nå har blodbanken gjennomført et vellykket prøveprosjekt, hvor de ansatte har trent på å ha en tolk til stede under blodgiverintervjuet og på å fange opp ikke-verbale signaler fra giveren. Derfor er det nå åpnet for at døve kan bli blodgivere.
Det var NRK som først omtalte denne saken.
Kilde: nrk.no
