Råd til ferske bioingeniørstudenter – fra to med erfaring

(Denne artikkelen ble første gang publisert i august 2014.)

Rådene kommer fra to bioingeniørstudenter ved Høgskolen i Østfold. Petter Jansen (22) er tredjeårsstudent. Mina Authen (20) er akkurat ferdig med første året.

Når Bioingeniøren møter dem en vakker junidag utenfor høgskolen, er Petter festpyntet i dress og hvit skjorte. Det er hans aller siste dag ved høgskolen – i hvert fall i denne omgang. Den høytidelige avslutningen starter om vel en time.

- Det har vært tre fine år. Jeg er godt fornøyd med utdanningen. Fagene har vært morsomme og lærerne har vært flinke og fleksible, sier han.

Vær flittig – og ha det gøy!

Bioingeniøren har bedt de to studentene fortelle om hva som har vært bra – og ikke fullt så bra – og å råde nykomlingene om hva de skal legge vekt på den første – kanskje litt forvirrende – studietiden.

Det beste rådet Mina kan gi er å nyte dagene og å ha det morsomt.

- Men som sagt, møt opp i timene, formaner hun.

Petter er enig. Man sparer mye tid på å gå på forelesningene. Alternativet er å lese og finne ut av alt selv. Det krever mer.

- Det er heller ikke lurt å ta det med ro i begynnelsen av semestrene, og så sprenglese på slutten. Jobb heller jevnt og trutt, råder han.

Ikke noe lett studium

Bioingeniørutdanningen i Østfold er en av landets minste. I år er det planlagt å ta inn 25 studenter. Studiet har de senere årene vært åpent, det vil si at alle kvalifiserte søkere har kommet inn.

- Jeg tror det lave inntakskravet får en del studenter til å tro at det er et lett studium – at det er mulig å skli igjennom uten å yte så mye. Men det stemmer ikke, sier Petter.

- Absolutt ikke. Det er tvert i mot krevende. Spesielt i første semester var det mye nytt å sette seg inn i. Andre semester gled lettere, mener Mina.

Ren flaks

At Petter valgte bioingeniørutdanning var, ifølge ham selv, ren flaks. Han hadde vurdert å studere bioteknologi på Ås (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet), men så kom han i snakk med bestemoren til kjæresten. Hun er bioingeniør.

- Det hun fortalte gjorde meg nysgjerrig, og jeg satte i gang med å søke på nettet for å finne ut mer. Jeg skjønte at dette var noe som passet for meg.

Mina hadde en litt annen innfallsvinkel. Hun spiller håndball på høyt nivå og da hun skrev kontrakt med eliteserielaget i håndball i Halden, ønsket hun samtidig å ta utdanning i nærheten.

- Og siden jeg er glad i realfag, fant jeg ut at bioingeniørutdanningen i Fredrikstad passet godt.

- Utdanningene er for ulike

Mina og Petter er stort sett positive og fornøyde. Når Bioingeniøren spør om noe bør endres, blir de først tause. Men så kommer Petter på et irritasjonsmoment: Utdanningene er for ulike, mener han. Fagplanene bør harmoniseres sånn at studentene kan bytte studiested underveis.

Mina er enig. Hun synes det er rart at opplæringen i blodprøvetaking, for eksempel, er så forskjellig fra studiested til studiested. I Østfold lærer studentene å ta blodprøver allerede første semester. Først stikker de på en kunstig arm, så på hverandre. I andre semester er det en ukes praksis i primærhelsetjenesten – med mye blodprøvetaking.

- Jeg har fått vite at noen utdanninger starter ikke opplæringen i blodprøvetaking før i andre eller tredje studieår. Det er for sent. Blodprøvetaking er en del av kjernen i faget og bør komme så tidlig som mulig, mener hun.

Rettferdige karakterer

Begge studentene har fulgt med i debatten i Bioingeniørens spalter denne våren om sprik i karaktersettingen ved landets bioingeniørutdanninger (nummer 3, 4 og 5). Men de lar seg ikke hisse opp, de synes tvert i mot at karakterene de får stort sett er veloverveide og rettferdige. Petter er riktig nok litt misfornøyd med at han ikke har fått karakter på bacheloroppgaven. Han fikk bare vite at den er bestått.

- Etter så mye arbeid med en stor oppgave, hadde det vært fint med en fyldigere tilbakemelding enn at den er mottatt – og bestått.

De synes det er helt greit at lærerne praktiserer mye tavleundervisning – og få andre pedagogiske metoder.

- Det var faktisk mer problembasert læring på videregående, og det er helt greit. Vi kommer oss raskere igjennom pensum med mye tavleundervisning, mener Petter.

Det aller kjekkeste

Bioingeniøren spør om hva som har vært aller kjekkest under utdanningen, og Petter trenger ikke tenke seg om i det hele tatt. Nukleærmedisin, er svaret.

- Jeg hadde en ukes praksis på radiologisk avdeling og ble veldig begeistret. Jeg håper på å få jobbe med nukleærmedisin i framtida.

Mina, som ikke har vært ute i praksis mer enn én gang, synes foreløpig at praktisk laboratoriearbeid med biomedisinsk analyse, er morsomst.

- Vi må levere skriftlige oppgaver i døra før vi får komme inn på skolelaben. På den måten tvinger lærerne oss til å forberede oss godt før vi skal praktisere. Et lurt trekk, mener hun.

Framtida

Petter har fått sommerjobb på sykehuset i Fredrikstad, men vet ikke helt hva han skal gjøre etter det. Han har sendt en åpen søknad til Institutt for energiteknikk i Halden. Der er ”radioaktivitet i medisin” et eget fagområde.

- Det hadde vært drømmejobben, sier han.

Mina har ikke tenkt så mye på jobb ennå, det er tross alt to år til det er aktuelt, men hun kan kanskje tenke seg ”noe” innen forskning.

Helt på tampen kommer Petter på enda et godt råd til de ferske studentene.

- Undersøk mulighetene! Det er faktisk bare ett år siden jeg skjønte at det er bioingeniører som jobber på histologilaboratoriene. Det finnes mange flere mulige arbeidsplasser for bioingeniører enn de tradisjonelle sykehuslaboratoriene – både innenfor og utenfor sykehusene.