En gang i tiden var Ullevål det mest moderne sykehuset i Norge. Da arkitekt Adolf Schirmer i 1884, tegnet en avdeling for epidemipasienter – med små lave paviljonger og busker og trær mellom byggene for å hindre spredning av smitte – var det første gang flere helsefunksjoner var samlet på ett sted. Christiania hadde fått sin første helseinstitusjon. I 1894 overtok Victor Nordan arkitektjobben. Han tegnet store blokker i to, tre og fire etasjer, som han kledde med tysk forblendingstein i gult og rødt, og Ullevål fikk sin karakteriske farge.
De neste hundre årene ble det bygget på, og det ble bygget om. En kostbar park mellom medisinsk og kirurgisk avdeling, personalboliger og i tiårene etter krigen kom flere funkis-inspirerte bygg. Men i den store iveren etter å bygge nytt, glemte man å ta vare på byggene man hadde fra før.
«Bygningsmassen ved Ullevål sykehus er preget av høy gjennomsnittsalder, manglende vedlikehold og fornying og fremstår totalt sett med et stort teknisk oppgraderingsbehov.»
Fra rapporten Ekstraordinær avvikssituasjon i OUS bygningsmasse, 20.10.2014
Landets første modulbygg
Betongkolossen, eller bygg 25, Laboratoriebygget som den heter, ruver langs Østre gate, parallelt med Nordre Gravlund. Bygget har to fløyer, med inngangsparti i aluminium og lyseblått glass. En lang, luftig korridor binder bygget sammen, med avstikkere inn til heiser som tar ansatte og besøkende videre oppover seks etasjer. Løfter man blikket mens man venter på heisen, ser man at bygget har mesaniner; mellometasjer som forklarer takhøyden.
Inne på avdelingene er veggene hvite, delt av fargerike slisser som løper i høyde og bredde. Veggene er modulbasert og kan – i teorien – med letthet bygges om. Hyller og bord festes i slissene, her er ingenting skrudd fast i veggen. Laboratoriebygget, ferdigstilt mellom 1978-80, er blant landets første modulbygg. Ambisjonen var at det enkelt kunne tilpasses nye oppgaver.
Vi er på fredet grunn.
Ny teknologi, nye oppgaver
«Byggingen av laboratorieblokka var et stort økonomisk løft og kan representere helsesektorens økte fokus på mikrobiologi. Blokka (var) et av de første stedene hvor tekniske mellometasjer introduseres. (…) Interiøret i høyblokken er planlagt for stor fleksibilitet.»
Begrunnelse for fredning, Landsvernplan for helsesektoren
– Nå som bygget er fredet, har det blitt mye vanskeligere å endre på ting, sukker Anja Kjærland, NITO-tillitsvalgt og overbioingeniør ved avdeling for medisinsk genetikk.
I 1980, da bygget sto ferdig, var det fem år siden de første DNA-sekvenseringene ble gjort, og genteknologien var i sin spede begynnelse. I dag er potensialet - og behovet - for genetiske analyser nærmest uuttømmelig, og teknologien blir stadig mer avansert. For å følge med kreves en stor og kostbar maskinpark, som igjen trenger strøm og ventilasjon, og flere fagfolk som kan analysere resultatene. På Ullevål har genteknologien løpt fra bygningsmassen som skal huse den.
– Vi trenger flere maskiner og flere folk, men vi har ikke plass, fastslår Kjærland.
Trangt, varmt og tett
Ved avdeling for medisinsk genetikk er det slutt på at bioingeniørene tilbringer det meste av arbeidsdagen på laboratoriet. Nå sitter de foran pc-en. Det betyr at flere må ha kontorplass.
Seks kvadratmeter skal hver ansatt som driver kontorarbeid ha til rådighet, ifølge arealnormen til Oslo universitetssykehus. Normen følges ikke. I Laboratoriebygget sitter fire og fem personer stuet sammen på kontorer beregnet på to.
– Det blir mer støy, mer støv og dårligere luft når flere sitter sammen. Siden det er så trangt, blir vi forstyrret hver gang noen skal ut eller inn av rommet, forteller Kjærland.
Lavere tålegrense
Conny Tove Bruun, bioingeniør og yrkeshygieniker i Arbeidstilsynet, er ikke i tvil om at inneklima påvirker arbeidsmiljøet. Hvis man arbeider på et kontor som er litt for varmt - med litt for høy CO2 - og opplever gjentatte forstyrrelser, skal det lite til for at trivselen på arbeidsplassen går ned, sier hun.
– Tålegrensen blir lavere og irritasjon inntar kontoret. Og med irritasjon kommer konflikter, påpeker hun.
De ansatte ved avdeling for medisinsk genetikk har sagt ja til fortetting fordi de ønsket nye maskiner og flere ansatte, forteller Kjærland.
Hun berømmer miljøet på avdelingen og roser ledelsen for å tilrettelegge arbeidsplassene så godt som mulig, med solskjerming, gode bord og stoler. Men nå er bygget på bristepunktet, og Kjærland frykter at plassmangel skal hindre videre faglig utvikling.
Dårlig inneklima, svekket helse
Ansatte i syke- og pleiesektoren har dårligere inneklima enn ansatte i andre bransjer, viser arbeidsmiljøundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå. De er blant de yrkesgruppene som har mest yrkesrelatert astma. Dårlig inneklima er en viktig årsak til utvikling eller forverring av astma, allergi og annen overfølsomhet.
Ta varme som eksempel. Jo høyere lufttemperatur, jo mer fordamper og spres støv og andre partikler som ikke er bra for luftveiene. I tillegg viser flere studier at produktiviteten går ned når temperaturen går opp. Tørr hud, kløende øyne og hodepine er andre velkjente plager.
– Tjue grader er bra for hodet, lyder tommelfingerregelen fra yrkeshygieniker Bruun i Arbeidstilsynet. Hun anbefaler alle å henge et termometer på veggen på arbeidsplassen.
I fjor sommer ble det målt 36 grader på kontorene i Laboratoriebygget på Ullevål.
Velkjent slitasje
«Sykehuset har over de siste tre årene brukt rundt 460 millioner kroner til å lukke 168 myndighetspålegg, men det er fortsatt om lag 350 pålegg som gjenstår. (…) Ettersom omfanget av pålegg er omfattende, tidsfristene korte og kostnader knyttet til utbedringer store, vurderes situasjonen som ekstraordinær for sykehuset.»
Oslo universitetssykehus HF, styresak 67/2014: Investeringstiltak i bygningsmassen til OUS
Den begredelige bygningsstandarden ved Ullevål er velkjent for myndighetene. Ved årsskiftet hadde sykehuset 95 utestående pålegg fra Arbeidstilsynet, Brann- og redningsetaten og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. OUS som helhet hadde rundt 350 pålegg. For de ansatte er situasjonen så gammelt nytt at det nesten ikke meldes klager lengre. I fjor ble det registrert i alt 1493 avviksmeldinger på det fysiske arbeidsmiljøet ved OUS, hvorav 152 på inneklima, de aller fleste relatert til rekordvarmen i juli og august. Men det lave antall meldinger om inneklima sier ingenting om utfordringene sykehuset har, påpeker HMS-leder Nina Skylv.
– «Meldetretthet» kaller vi det. Bygningsmassen er nedslitt og teknisk utdatert – et resultat av mangelfullt vedlikehold siste tjue år. Hvor mange ganger skal man si fra? undrer hun.
Legg til at OUS er Norges største eier av verneverdige bygg, og vedlikeholdsarbeidet blir enda vanskeligere. Mer enn 25 prosent av sykehusets totale areal er fredet bygningsmasse. Hvis man skal oppgradere ventilasjonsanlegget i Laboratoriebygget, for eksempel, kreves spesialdeler. De er verken gratis eller enkle å få tak i.
«Langvarig mislighold»
«Den tekniske tilstanden til det gjennomsnittlige norske sykehusbygg er dårligere i 2012 enn i 2007. Verdien av bygningsmassen er redusert i perioden. Økt verdi var det kun i nye bygg ved Akershus universitetssykehus og St. Olavs Hospital»
Investeringer i spesialisthelsetjenesten, McKinsey-rapport 2013, utarbeidet på oppdrag av Legeforeningen (Tekstutdraget er noe omskrevet for bedre leservennlighet)
– Siden staten overtok som sykehuseier i 2003 er bygningene ikke blitt forsvarlig driftet eller vedlikeholdt. Sykehusenes bygningsmasse er blitt misligholdt i over ti år, sier Jan Vilhelm Bakke, overlege i Arbeidstilsynet og en av landets fremste eksperter på inneklima.
Det grunnleggende problemet, etter Bakkes syn, er at de som skal drifte og vedlikeholde bygningsmassen verken får midlene eller beslutningsmyndigheten som trengs. Det er sykehusdirektøren som til syvende og sist bestemmer hvor mye penger som skal brukes på vedlikehold, og de færreste sykehusdirektører har bygningsfaglig bakgrunn. Dermed drives norske sykehus både dyrt og dårlig, mener han.
Energiforbruk er et illustrerende eksempel. Norske sykehus bruker over 400 kilowattimer per kvadratmeter per år (kWh/m2/år.) I Värmland i Sverige eies og driftes sykehusbygningene av et eget foretak, og sykehusdirektøren har ingen råderett over driftsmidlene. Undersøkelser av inneklimaet ved det svenske sykehuset viser en jevn bedring de siste femten årene, samtidig som energiforbruket er redusert til 160 kWh/m2/år – under halvparten av hva vi bruker i Norge.
Motiverende nytt bygg
Alt ved Oslo universitetssykehus er ikke gammelt og verneverdig. Langs Ring 3 i Oslo, med utsikt over fjorden, ligger Radiumhospitalet. Noen av landets mest nedslitte sykehusbygninger tilhører sykehuset, men også det nyeste bygget ved OUS: Forskningsbygget. Tegnet av den danske arkitektnestoren Henning Larsen, ferdigstilt i 2009, med 7 000 kvadratmeter glassfasade og en prislapp på 1,2 milliarder kroner.
Bioingeniør Marie-Therese Strand Larsen og Karen-Marie Heintz, henholdsvis NITO-tillitsvalgt og verneombud ved Institutt for kreftforskning, viser stolt frem arbeidsplassen sin og mener både arbeidsglede og trivsel øker i lekre, moderne lokaler. Det er lett å tro på. Arkitektens visjon var at dagslys skulle flomme gjennom bygget, derfor er alle vegger, både utvendig og innvendig, i glass. Om sommeren kan de ansatte spise lunsj på den store terrassen utenfor kantina, resten av året kan de ha uformelle møter i «loungene» som forbinder byggets to fløyer, møblert med stram design og utstyrt med maskiner som lager virkelig god kaffe.
– Vi vet veldig, veldig godt hvor heldige vi er, sier Strand Larsen, som tidligere hadde arbeidsplass i den eldste delen av Radiumhospitalet.
Nå viser hun frem lyse, ryddige og romslige laboratorier som er godt planlagt, tilrettelagt for bruken, med avtrekk og utstyr der det skal være. Hun forteller om stor frihet til å variere arbeidsplass – med ulike typer stoler og bord. Sykefraværet ved instituttet er i underkant av fire prosent.
Reguleringsproblemet
Alt ville ha vært såre vel om det ikke var for den splitter nye flowcytometri- og massespektrometrimaskinen som ennå står uvirksom i kjelleren, og de lyseblå fleecejakkene som henger over stolryggene i kontorene i andre etasje. For selv om temperaturen i bygget er regulert til 21 grader, oppleves kontorene som kalde. Så mange klager har ledelsen fått at de har kjøpt fleecejakker til de ansatte for å holde varmen. Den nye maskinen står fortsatt ubrukt fordi den krever en form for ventilasjon som eiendomsavdelingen ikke har godkjent ennå.
– Bygget er planlagt og dimensjonert for det vi hadde og brukte da vi flyttet inn. Ny teknologi stiller nye krav til lokalene, men hvis bygget skal endres, går det på våre budsjetter, forklarer verneombud Heintz.
I valget mellom å ansette flere folk og investere i nye maskiner eller bruke pengene på vedlikehold og ombygging, viser historien at vedlikehold og bygningsdrift taper igjen og igjen.
Vil bygge, ikke vedlikeholde
«Direktøren ved Oslo universitetssykehus forkaster planene om et gigantsykehus i Oslo, det såkalte Campus Oslo. Prislappen ville ha kommet på om lag 40 milliarder kroner. I stedet kan det bli aktuelt å gå for flere mindre alternativer, blant annet et eget (lokal)sykehus til Oslo.»
TV2, 05.02.2015
Her er vi ved sakens kjerne: I en tid hvor det planlegges nye sykehusbygg over det ganske land – hvordan sikre at sykehusene som bygges ikke er utdaterte om tjue år? Og hvordan kan vi sørge for at vi tar bedre vare på byggene vi har?
– Nøkkelen er å velge løsninger som gir mest mulig fleksibilitet og kan tilpasses det som kommer i fremtiden, sier Fredrik Horjen, senioringeniør i Direktoratet for byggkvalitet (DIBK).
Så enkelt å si, så vanskelig å gjøre. Horjen understreker at sykehus er noen av de mest krevende byggene som fins. De skal stadig tilpasses nytt utstyr, ny organisering og nye måter å jobbe på.
– Hvordan skal man planlegge plass til en maskin man ikke vet fins? Veggene må jo stå et sted, sukker han.
Spør de som vet hvor skoen trykker
Likevel, gode råd er å planlegge nok takhøyde, bygge tekniske etasjer og tenke nøye gjennom føringsveier for strøm, luft og varme. Fremfor alt må de som kjenner dagens bygg involveres når det planlegges nytt, mener Horjen. Han etterlyser bygningsfaglig kompetanse på ledernivå i sykehusene.
– I dag sitter ikke de som har ansvar for bygg høyt nok oppe. Det er for stor avstand mellom de som kjenner bygget og de som kontrollerer pengene, påpeker han.
Det handler om eierskap. For å unngå at beretningen om forfall gjentas igjen og igjen, må de som drifter bygget ha penger og makt til å ta vare på det.
