Kanskje har hun akkurat satt en brøddeig, eller kanskje er hun midt i en jobbsamtale på mobilen, når hun oppdager konvolutten med Kreftregisterets logo i postkassen. Brevet åpnes, hun rynker pannen, tenker tilbake: «Er det virkelig tre år siden sist?»
Noen dager eller uker senere, på fastlegens kontor, plassert i stolen ingen kvinner liker. Puste dypt og tenke på noe annet.
Kvinnen bor i Tønsberg, sommerbyen, hun forestiller seg måkeskrik og båttur på stille sjø. Kanskje legger hun merke til at legen nå bruker en liten børste til å ta cervixprøven og at børsten rystes oppi et prøverør før lokket settes raskt på? Tidligere, før 2012, strøk legene i Vestfold prøven ut på et objektglass og sprayet lett med fikseringsmiddel før nedpakking.
Følg prøvens ferd gjennom laboratoriet - bildeserie i bunnen av artikkelen.
Færre feilkilder
Men legen var ofte ikke rask nok med å spraye, og cellene tørket. Lufttørkede celler gjør jobben vanskelig for bioingeniørene som skal analysere prøvene. Nå som Sykehuset i Vestfold har innført ny metode, er feilkildene færre og prøvekvaliteten bedre.
Sannsynligvis ofrer ikke kvinnen i stolen dette en tanke. Hun kler på seg og forsvinner ut døren med beskjed om at ingen nyheter er gode nyheter, og at hun blir kontaktet dersom screeningprøven må følges opp.
I Vestfold hentes stort sett alle celleprøver fra legekontorene i distriktet av sykehusets transporttjeneste og fraktes til sykehuset i sentrum av Tønsberg. Der står fagbioingeniør Raja Levorsen og hennes fem kollegaer ved cytologisk seksjon klare til å screene de rundt 100 livmorhalsprøvene som ankommer daglig.
Filmatisk hverdag
På laboratoriet har hver bioingeniør sin «bås», med hvert sitt mikroskop. Her tilbringer de arbeidsdagen, med nakken bøyd og høyfokuserte øyne, letende etter tegn på at fare er på ferde.
– De aller fleste mennesker blir langsynte med alderen, men ikke vi som jobber med mikroskopet hver dag. De fleste av oss blir nærsynt, forteller Levorsen.
Det de ser i mikroskopet er vel verdt litt svekket distansesyn.
– Å arbeide i mikroskopet er som å se en film. Cellene er vakre, og vi ser mye forskjellig hver dag, forteller Levorsen.
Gresk oppdagelse
På slutten av 1920-tallet skapte den greske patologen og forskeren George Papanicolaou medisinsk sensasjon da han hevdet at man kunne oppdage livmorhalskreft ved å ta en enkel celleprøve og analysere prøven i mikroskop. Forandring i cellene kunne være tegn på kreft. I utredningsfasen var ingen operasjon nødvendig, kostnadene var små og forebyggingspotensialet enormt. På engelsk kalles livmorhalsprøve helt enkelt «Pap smear».
Papanicolaou regnes som cytologiens far, og han ville nok ha nikket gjenkjennende til arbeidsprosessen hadde han besøkt cytologisk seksjon i Tønsberg. Det første som skjer med prøvene er at de kjøres gjennom en maskin som preparerer væskebaserte cytologiprøver. Maskinen grynter og stønner og bråker så fælt at bioingeniørene har gitt den navnet «Ferdinand», oppkalt etter oksen.
Ingenting er hundre prosent sikkert, verken maskinene eller jeg. Men vi som screener er svært bevisste på ansvaret vi har.
Raja Levorsen, fagbioingeniør
Celler i endring
Deretter skal prøvene farges – med Papanicolaous fargemetode – slik at det blir mulig å skille cellekjerner og cytoplasma fra hverandre i mikroskopet.
– Vi ser etter cellekjerner som er større eller er kraftigere farget enn de skal være, eller som har begynt å miste formen sin, forklarer Levorsen.
Ni av ti celleprøver er helt normale, og da sender bioingeniøren som undersøker prøven svar til rekvirerende lege. Men i om lag ti prosent av prøvene – mellom 10 og 20 daglig – finner Levorsen og hennes kollegaer lette celleforandringer. Da skal prøven sendes videre til HPV-testing, som utføres ved genteknologisk seksjon ved avdeling for mikrobiologi, en etasje lenger ned i sykehusbygget. Finner de høygradige celleforandringer, skal det alltid utføres biopsi.
– Dersom vi finner noe og mener prøven må HPV-testes, skal prøven innom patolog. I 99 prosent av tilfellene er patologene enige med oss, sier Levorsen.
Så å si all livmorhalskreft skyldes vedvarende infeksjon med HPV - humant papillomavirus - av høyrisikotype.
Positiv HPV-test
Én gang i uka tester fagbioingeniør Marianne Odnakk Ludahl ved genteknologisk seksjon livmorhalsprøver for HPV. Rundt en tredel av de 70 prøvene hun tester per uke slår ut positivt.
Tenk om «vår» kvinne får en slik beskjed. Det kan ha gått to-tre uker fra hun tok celleprøven. Kanskje blir hun oppringt av fastlegen eller kanskje får hun et brev i posten: «Celleprøven din viser lavgradige celleforandringer, og du har testet positivt for HPV. Vi ønsker at du avlegger ny celleprøve om seks - tolv måneder.»
Kvinnen har mange spørsmål, ingen viktigere enn: «Er det farlig? Må jeg leve i frykt i et halvt år?». Men hun kan ta det med ro, forsikrer fagbioingeniør Levorsen. Når kvinnen avlegger ny celleprøve, blir prøven alltid testet med både cytologi og HPV. I de fleste tilfellene er analyseresultatet helt normalt da.
– Menneskekroppen er fantastisk. Det kan være mange grunner til at kvinner tester positivt i januar, men negativt i august. Sannsynligvis har kroppen bekjempet HPV-infeksjonen av seg selv, forklarer Levorsen.
Slutt på ferden
På cytologisk seksjon setter Levorsen objektglasset med den ferdiganalyserte prøven forsiktig på plass i «arkivet». Alle prøvene – positive og negative – tas vare på i tiår. Det gjør det enkelt å sammenligne prøver over flere år.
– Ingenting er hundre prosent sikkert, verken maskinene eller jeg. Det kan være endringer vi overser eller misforstår. Men vi som screener er svært bevisste på ansvaret vi har overfor kvinnene som har avgitt prøvene, avslutter Levorsen.
Fra gynekologens stol til ferdig analysesvar
Følg sykehuslaboratoriets arbeid med prøven, steg for steg:
