Kanskje er bioingeniøren nyutdannet, kanskje har hun jobbet med noe helt annet det siste tiåret, eller kanskje ønsker hun simpelthen å sikre at hun jobber slik forskning og erfaring har vist er best for pasienten. Uansett grunn, nå lurer bioingeniøren på hvordan man utfører venøs blodprøvetaking best mulig. Hva er viktige forholdsregler å ta? Hvilken rekkefølge bør det være på prøverørene?
Sykehusets prosedyrer vil nok gi svar på spørsmålene. Problemet er bare at ulike sykehus sannsynligvis vil gi ulike svar. Hvordan ble de lokale fagprosedyrene egentlig laget? Er anbefalingene tuftet på forskning, eller er prosedyrene blitt som de er blitt fordi «det er slik vi alltid har gjort det»?
Kunnskapsbasert og kvalitetssikret
Fra i høst kan bioingeniører gå på nett og finne svar i en ny nasjonal, kunnskapsbasert fagprosedyre om venøs blodprøvetaking. Det er den første fagprosedyren som er utarbeidet av bioingeniører, og den er ført i pennen av spesialbioingeniør Astrid-Mette Husøy og kollegaer fra Haukeland universitetssjukehus.
– Målet er å bidra til økt kvalitet på blodprøvetaking, færre preanalytiske feil og bedre pasientsikkerhet, sier Husøy.
Det er ikke tilfeldig at det er bioingeniører fra Helse Bergen som står bak fagprosedyren om venøs blodprøvetaking. Husøy er forfatter av læreboken «Blodprøvetaking i praksis» og Haukeland har i en årrekke hatt et sterkt fagmiljø.
Men Husøy og kollegaer ble oppfordret av Helse Bergen, ikke pålagt, å skrive prosedyren. Arbeidet er frivillig, og i prinsippet kan alle som vil skrive fagprosedyrer. Det som kreves er at man arbeider kunnskapsbasert, at prosedyren sendes på høring i fagmiljøet og at den kvalitetssikres av faglige eksperter på temaet.
«Meningsløst mangfold»
Nasjonalt nettverk for fagprosedyrer (se boks) ble etablert i 2009 etter at undersøkelser hadde avdekket et «meningsløst mangfold» blant sykehusenes fagprosedyrer, og gjort flere «graverende funn», ifølge leder Karin Borgen. Nettverket skal blant annet bidra til lik praksis i helseforetakene, og, ikke minst, sikre at praksis er basert på god, oppsummert forskning.
– Ett enkelt helseforetak hadde 39 prosedyrer for sentralt venekateter. Alle var skrevet av ulike fagfolk, ingen av prosedyrene var like, husker Borgen.
Seks år etter oppstart har nettverket publisert rundt 110 kunnskapsbaserte fagprosedyrer på sin hjemmeside. Med tanke på at hvert helseforetak kan ha rundt 5000 ulike fagprosedyrer, kan Borgen trygt si at nettverket ikke er i gang med «storproduksjon» ennå. Det håper hun vil endre seg i tiden fremover.
– Helseforetakene har måttet bruke tid på å rydde i egne prosedyrer, og de har måttet lære seg å arbeide kunnskapsbasert, forklarer Borgen.
Ønskeliste
Hittil er det bare et fåtall av fagprosedyrene som er relevante for bioingeniører. På nettstedet fagprosedyrer.no ligger lister over hvilke som ønskes utarbeidet. Flere av ønskene dreier seg om prosedyrer relatert til prøvetaking og analysering. Nå håper Borgen at flere bioingeniører vil bidra inn i det nasjonale dugnadsarbeidet.
– Foreløpig ønsker vi å la alle blomster blomstre. Vi tar imot ønsker om fagprosedyrer fra alle fagmiljøer, og vi prioriterer ikke mellom prosedyrer, forklarer hun.
Faglig stimulerende
Astrid-Mette Husøy kan bekrefte at arbeidet med å skrive fagprosedyrer var mer krevende enn ventet, men faglig stimulerende.
– Det har vært veldig kjekt å få lov til å fordype seg i et fagområde. Jeg tror arbeidet har bidratt til at vi har fått økt kompetanse i å arbeide kunnskapsbasert, mener hun.
Arbeidsgruppen hennes har sammenlignet standarder om venøs blodprøvetaking fra Verdens helseorganisasjon og Clinical and Laboratory Standards Institute (CLSI), samt nasjonale retningslinjer om blodprøvetaking fra Sverige og Kroatia, i tillegg til lokale prosedyrer. Hva er likt og ulik, og hvordan er anbefalingene dokumentert?
– Vår lærdom er at selv om det er mye likt, er det mangelfull faglig begrunnelse for hvorfor man gjør som man gjør. Det er viktig å stille spørsmål om praksis er basert på god forskning eller sedvane, påpeker Husøy.
Endret prosedyren
Bioingeniørene fra Haukeland fikk selv erfare at egen praksis ikke alltid fikk støtte i forskningen. For eksempel, når man skal ta blodprøve av kreftpasienter som har fjernet et bryst, har det stått i Haukelands prosedyrer at blodprøven ikke skal tas fra samme side som hvor brystet er fjernet. Husøy og hennes kollegaer fant ingen forskning som underbygget dette, og prosedyren er nå endret.
Arbeidsgruppen erfarte også at forskning ikke kunne gi svar på alt. Når det gjelder bruk av desinfeksjonsmiddel på spebarn, for eksempel, sier litteraturen og ulike fagmiljøer så mye forskjellig at Husøy og hennes kollegaer mente de ikke hadde grunnlag til å gi konkrete anbefalinger.
– På områder hvor det er stor usikkerhet, skriver vi at bioingeniører må følge lokale retningslinjer, forteller hun.
Trondheim i gang
Ved St. Olavs Hospital er en gruppe bioingeniører så smått i gang med å skrive kunnskapsbasert fagprosedyre om implementering av pasientnært analyseutstyr.
– De siste årene har vi sett at det er mange som er gode på pasientnære analyser, men det er også skremmende mange som ikke er det. Vi har hørt om sykehus hvor de kliniske avdelingene kjøper inn hva de vil av pasientnært utstyr, uten at laboratoriet er involvert i verken opplæring eller kvalitetssikring, forteller Veronica Sommer, fagansvarlig bioingeniør.
Så langt har bioingeniørene i Trondheim lignende erfaringer som kollegaene i Bergen: Arbeidet med fagprosedyrer er mer omfattende enn ventet, og den store utfordringen er å søke etter og finne relevante fagartikler. Både Sommer og Husøy nevner bistand fra bibliotekar som uvurderlig i arbeidet. I en nasjonal fagprosedyre må alt dokumenteres, og forskningen skal være av god kvalitet.
Men selv om arbeidet er krevende, er det ingenting å si på motivasjonen blant bioingeniørene i Trondheim.
– Vi vil skrive fagprosedyren fordi vi ønsker å bidra til å heve kvaliteten på pasientnær analysering på landsbasis, fastslår Sommer.
Så gjenstår det å se om flere bioingeniører føler seg kallet i den store fagprosedyre-dugnaden.
