Alt var ikke bedre før. For 25-30 år siden var det mye manuelt arbeid med uheldige stoffer, avtrekk var det få av og de kjemikaliene man ikke trengte mer av, gikk i utslagsvasken. Mange av reagensene ble laget av bioingeniører som målte og blandet, og under tidspress ofte tok munnpipettering i bruk. Det fins mang en bioingeniør som har opplevd å ha munnen full av et eller annet reagens.
– Det er nok flere av oss som har munnpipettert løsninger med både cyanid og annet. Vi var ikke like bevisste for noen tiår siden, og det var andre forhold på laboratoriene, sier Randi Vøllestad, kvalitetsleder ved Laboratoriemedisin, UNN Tromsø.
Lett å glemme faren
– Bioingeniører er flasket opp med kjemikalier, så vi er nok mer obs enn mange andre yrkesgrupper. Men i dag er det lett å glemme hvilke stoffer vi arbeider med, siden alt er automatisert og skjult, sier Vøllestad.
Derfor er det viktig å fokusere på håndtering av kjemikalier og minne ansatte om at de skal bruke det verneutstyret som fins, mener kvalitetslederen. I Tromsø har de nylig tatt i bruk ny programvare for å registrere og risikovurdere alle kjemikalier som benyttes på laboratoriet.
Krever god informasjon
Bioingeniør og yrkeshygieniker i Arbeidstilsynet, Conny Bruun, minner om at stoffkartotek og andre registre bare er så gode som informasjonen de mates med. Det er viktig at laboratoriene holder registrene oppdatert, slik at man til enhver tid har oversikt over kjemikaliene som er i bruk.
I tillegg må det tas hensyn til hvordan det enkelte laboratorium er utformet og hva slags verneutstyr som er tilgjengelig. For eksempel, har laboratoriet nok avtrekksskap? Blir skapene vedlikeholdt? Er det blitt kontrollert at skapene fungerer slik de skal?
– Gå gjennom de generelle retningslinjene for håndtering av kjemikalier og spør punkt for punkt: Hvordan er det hos oss? råder Bruun.
Hun fremhever særlig bruk av produkter som er kreftfremkallende eller skadelige for arvestoffet. Arbeidsgiver plikter å registrere ansatte som er utsatt for slike produkter, men gjøres det?
Laboratoriene bør også vurdere om alle ansatte på et laboratorium må jobbe med kreftfremkallende stoffer. Kanskje burde arbeidet begrenses til en liten gruppe, som får ekstra opplæring og oppfølging, foreslår Bruun.
Planer må brukes
Da nye St. Olavs Hospital sto klart i Trondheim for drøyt ti år siden, flyttet laboratoriemedisinsk klinikk inn i toppmoderne lokaler med svært gode fasiliteter for å håndtere kjemikalier, forteller Ane Østvik Bjørnstad, verneombud ved avdeling for medisinsk mikrobiologi.
Hun mener de ansatte ved avdelingen har det utstyret de trenger – i form av avtrekkskap, avsug, sikkerhetsbenker, briller og hansker. Likevel, det varierer hvor mye verneutstyret blir brukt.
– På laboratoriet er vi omgitt av faresymboler, men i en hektisk hverdag hender det at folk tar snarveier. Vi må minne om at hver enkelt må ta ansvar for egen helse og bruke verneutstyret som fins, understreker Bjørnstad.
Problemstillingen er velkjent for yrkeshygieniker Bruun i Arbeidstilsynet.
– Sykehusene har stort sett rutiner og planer på plass. Spørsmålet er om de ansatte kjenner til dem, har fått god nok opplæring og om planene følges i hverdagen, påpeker hun.
Kontrolleres årlig
Verneombud Østvik Bjørnstad ved St. Olavs Hospital sier at det er et kontinuerlig arbeid å sikre forsvarlig bruk av kjemikalier. Avdelingen har årlige kartleggingsrunder og det utføres regelmessige revisjoner for å kontrollere bruken. Håndtering av kjemikalier er en vesentlig del av opplæringen av nyansatte. I tillegg jobber avdelingen jevnlig med å finne alternativer til kjemikalier som er uheldige for helse og miljø.
– Det er dessverre ikke alltid like enkelt å finne en passende erstatning, for kvaliteten må være like god, understreker Bjørnstad.
Hvor skal avfallet?
Verneombud Anja Ylvisaker ved avdeling for laboratoriemedisin ved UNN, forteller at det er forskjell på hvor bevisste seksjoner - og ansatte - er på å følge retningslinjer og bruke verneutstyr.
Det er seksjon for klinisk farmakologi som bruker mest av de helseskadelige kjemikaliene, som for eksempel benzener og aldehyder. Samme seksjon er flinkest i klassen til å bruke verneutstyr, jobbe i avtrekk og kaste avfall på riktig måte, fremhever hun.
Ylvisaker mener at avfallshåndtering blir en stor utfordring fremover. UNN ble nemlig sertifisert som grønt sykehus i høst. Da stilles det strenge krav til håndtering av miljøskadelig avfall som kjemiske løsninger og reagenser.
– Det er variabelt hvor flinke folk er når de kvitter seg med avfall. Noen heller det i utslagsvasken, andre kaster det i gule smittebokser. Her har vi fremdeles en vei å gå, sier verneombud Ylvisaker.
