Fra ledelsens talerør til medlemmenes vaktbikkje

Som mangeårig redaktør for Bioingeniøren tenkte jeg ofte, hva skal vi med Bioingeniøren? Det er ikke dumt å av og til stoppe opp og undre seg over hva Bioingeniøren betyr for leserne. Kan noe gjøres på en annen eller bedre måte? Tjener bladet leserne godt nok?

Det er nettopp slike spørsmål journalister stiller og forsøker å finne svar på, uansett om de jobber i en avis eller et fagtidsskrift som Bioingeniøren.

Men tilbake til undringen: Trenger bioingeniører virkelig et eget fagtidsskrift? Det er tross alt ikke i Bioingeniøren du finner de mest grensesprengende vitenskapelige artiklene innen medisinske laboratoriefag. Skal du holde deg oppdatert på det aller fremste innen faget, må du søke i internasjonalt anerkjente publikasjoner. Leserundersøkelser foretatt over flere tiår viser imidlertid at leserne er fornøyde med bladet og synes det er verdifullt. Så hva er det som gjør et fagtidsskrift som Bioingeniøren så populært til tross for den økte konkurranse fra internasjonale, vitenskapelige publikasjoner og all den informasjon om fag og profesjon som ligger et tastetrykk unna?

Fagtidsskriftenes særstilling

Vi må se tidsskriftenes symbolske og faktiske betydning i et historisk perspektiv for å forstå hvorfor bioingeniørenes første ledere var så opptatt av å få utgitt et eget tidsskrift, tross pengemangel og tross alle de andre oppgaver som skrek etter å bli tatt hånd om. Et fagtidsskrift var selve kjennetegnet på en organisasjon med seriøse intensjoner om å oppnå profesjonsstatus for medlemmene. Tidsskrift for Den norske legeforening var en selvfølgelig inspirasjon, men også sykepleierne og en rekke andre helsefaglige yrker hadde egne tidsskrifter. Derfor ble behovet for et eget fagblad omtalt i nesten hver eneste styreprotokoll fra 1962 og frem til Fysiokjemikeren så dagens lys i april 1966.

De første fagbladene

De første pamfletter, trykksaker, blader og tidsskrifter så dagens lys i Europa i siste halvdel av 1600-tallet. Det første norske tidsskriftet, Aggerhusiske Acter, kom ut i 1644.

Disse nye trykksakene ble raskt populære blant opplysningstidens mange og voksende profesjoner, og de ble en naturlig kanal for formidling av fag og forskning til et bredere publikum. Den viktigste årsaken til det er nok at mens bøker for det meste var utgitt på latin, var disse nye trykksakene utgitt på et lokalt språk. Dermed kunne flere lese og forstå, delta i diskusjoner, og spre ny kunnskap raskere.

Det første medisinske tidsskriftet i Norge, Eyr, kom ut i 1826. Vel tretti år senere, i 1858, kom landets første helsetidsskrift for allmennheten. Tidsskrift for praktisk medisin, bedre kjent i dag som Tidsskrift for Den norske legeforening, ble først utgitt i 1881 og ble etterfulgt av flere andre helsetidsskrifter. Tidsskrift for Veterinærer kom i 1889, Den norske tandlægeforenings tidende i 1890 og Tidsskrift for jordmødre i 1895.

I tillegg til å være faglige informasjonskanaler, fikk tidsskriftene en viktig rolle i profesjonsutviklingen. Mye er endret i måten publisering skjer, men mange av tidsskriftenes oppgaver er de samme nå som for 200 år siden. Et tidsskrift formidler kunnskap, men spiller også en sentral rolle som forum for utvikling av en yrkesgruppes verdier, normer og faglige standarder. En profesjons fagtidsskrift har stor betydning som kultur- og identitetsskaper. Gjennom tidsskriftets sider kommer profesjonens nasjonale identitet, fagspråk og kompetanse til uttrykk.

Ledelsen styrte med sterk hånd

Det er denne tradisjonen som formet målene til bioingeniørenes første ledere; Else-Marie Flikeid og Irene Reinskou. De visste at yrkesgruppen måtte oppfylle en rekke krav for å bli akseptert som helseprofesjon. Bioingeniøren – eller Fysiokjemikeren, som bladet het da – fikk derfor en viktig rolle helt fra den første utgivelsen i 1966, da yrkesgruppen manglet både nasjonal godkjent utdanning, autorisasjon som helsepersonell og status som selvstendig yrkesgruppe. Fagtidsskriftet formidlet fagartikler og informasjon om kurs og etterutdanning innen relevante fagområder, alt mens forbundsledelsen styrte med sterk hånd og overvåket og definerte normer, krav og standardene for utdanningen. Med Fysiokjemikeren kunne forbundet kommunisere med medlemmer over hele landet, og nå ut til offentlige myndigheter og andre med sitt budskap.

I dag er det Kunnskapsdepartementet og utdanningsinstitusjonene som har ansvar for utdanningenes innhold og kvalitet, men Bioingeniøren har fortsatt en viktig rolle som ideformidler og formidler av ny kunnskap, ny praksis, holdningsskapende arbeid, kultur og debatt, identitetsutvikling og profesjonsbygging.

Kampen om innholdet

Ved oppstarten fikk Fysiokjemikeren en valgt redaktør, Brit Kinn, og en redaksjonskomité, men innen et år ble redaktøren erstattet med forbundsleder Irene Reinskou. Hovedstyret ønsket mer kontroll med bladets innhold og utvikling. De hadde innsett at bladet kunne brukes til mer enn fag og intervjuer med produktleverandører. Det kunne brukes som et fagpolitisk organ for hovedstyret, og hovedstyret grep sjansen. Bladet skulle bli målbærer av hovedstyrets budskap og av forbundets betydning som samfunnsaktør. Gjennom Fysiokjemikeren kunne hovedstyret nå ut med egne meninger til alle medlemmer. Praksisen med forbundsleder som ansvarlig redaktør varte helt til 1996.

Protokollen fra styremøte 25. august 1966 forteller at forbundets nye blad ble godt mottatt. Videre kan man lese « … annonsørene er svært fornøyd med tilbudet og står i kø for å bli intervjuet … men først må man få tak i en journalist som kan stå for dette arbeidet». Det viste seg etter hvert at det praktiske og tekniske ansvaret for utgivelsen av et fagblad var for mye for hovedstyret og redaksjonskomiteen. Alt skjedde på dugnad etter arbeidstid. På grunn av forbundets svake økonomi, måtte produksjonen av bladet finansieres gjennom annonseinntekter, og annonsørene måtte pleies.

Til tross for utfordringene ble Fysiokjemikeren produsert av redaksjonskomiteen på dugnadsbasis i nærmere tjue år. Bladet formidlet fagartikler, debattinnlegg, kronikker, bokanmeldelser, faglig informasjon og mye organisasjons- og interessepolitikk. Fordi redaksjonens medlemmer var uerfarne som skribenter, og forbundet kun i perioder hadde råd til journalistkompetanse, var det få reportasjer og intervjuer. Fagartikler var viktige; det var et mål å bringe minst én fagartikkel, skrevet for det meste av erfarne laboratorieleger, i hvert nummer.

Men uten en redaktør eller en redaksjonskomité med kjennskap til grunnleggende journalistiske prinsipper, var bladet et rent talerør for forbundsledelsen. Redaksjonen viste heller ikke journalistisk integritet i intervjuer med laboratorieleverandører eller i omtaler av produkter. Slike artikler kunne best beskrives som betalt innhold. Ikke rart at «leverandørene stod i kø for å bli intervjuet».

Tidsskriftets rolle over tid

I mange år fungerte Fysiokjemikeren som et utvidet klasserom. I mangel på en formell og offentlig godkjent utdanning anså Norsk Fysiokjemikerforbund (NF) det som sitt ansvar å sette standard. Kjente laboratorieleger presenterte faglige nyheter og skrev fagartikler myntet på bioingeniører.
I tillegg bestod bladet de første tiårene av mye organisasjonsstoff, men det var også et livlig debattforum. Medlemmene var få og spredt over hele landet, hovedstyret og sekretariatet var dugnadsbasert og plassert i Oslo. Med lite penger til reiseutgifter og brevporto, var Fysiokjemikeren den viktigste møteplassen mellom generalforsamlingene, som langt fra alle hadde anledning til å delta på.

I 1974 kom en ny organisasjonsstruktur på plass; fylkesvise kretser ble opprettet og det første representantskapsmøtet ble holdt i Bergen i 1974.
Og nå kom kretsene til ordet i bladet. De blomstret, og det ble mer debatt og større fagpolitisk engasjement. Misnøyen over at fagbladet fortsatt ble styrt av hovedstyret og forbundslederen ble imidlertid stadig sterkere. Under representantskapsmøtet i 1976 ble det gjort et mislykket forsøk på å få igjennom et forslag om en egen redaktør og en uavhengig redaksjonskomité, der hovedstyret kun hadde én representant. Da ikke dette lyktes, ble det foreslått å begrense hovedstyrets og forbundslederens valgperiode, men heller ikke dette vant fram.

Fra dugnad til fast ansettelse

Men, fra slutten av 1970-tallet skjedde det likevel en gradvis endring, fra mye internt debatt- og organisasjonsstoff - til reportasjer og artikler av mer allmenn interesse. Fysiokjemikeren ble et mer tydelig journalistisk produkt.
Den raskt voksende medlemsmassen, utviklingen innen laboratoriemedisin og omfattende endringer i organisasjonslivet, gjorde det stadig vanskeligere å utgi bladet på frivillig basis. Fra 1981 til 1984 ble det redaksjonelle arbeidet, layout og produksjonsoppfølging ivaretatt ved hjelp av frikjøpsmidler.

En ung fysiokjemiker ved navn Gerd Vidje kom inn i redaksjonen på denne tiden, først som medlem av redaksjonskomiteen, og fra 1983 som layoutansvarlig. Vidje var pådriveren bak en betydelig omleggings- og fornyelsesprosess i bladet. Fysiokjemikeren fikk et nytt og større format, og det var Vidje som lanserte bruk av fargebilde på forsiden fra utgave nummer 6-1983. Hun ble gradvis mer frikjøpt med kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste, fram til 1984 da frikjøpet tilsvarte en femti prosent stilling. Høsten samme året besluttet representantskapet å opprette en egen stilling for en redaksjonssekretær i 50 prosent stilling. Redaksjonskomiteen ville naturlig nok ha Vidje, men krevde en heltidsstilling. Hovedstyret var uenig. Det var knapt med ressurser og hovedstyret ønsket en delt stilling med den andre halvdelen som organisasjonssekretær med ansvar for kursvirksomheten. Fysiokjemiker Toril Kjørven ble ansatt fra januar 1985, men valgte etter to år å gå tilbake til arbeidet som fysiokjemiker.

Slik var det at hovedstyret etter et vedtak på representantskapsmøtet høsten 1986, opprettet en ny stilling som informasjonsleder med ansvaret for Fysiokjemikeren. Og slik begynte min tid i Norsk fysiokjemikerforbund, som etter få måneder skiftet tittel til Norsk bioingeniørforbund (NOBI).

Min ansettelse var et klart brudd med tidligere praksis. Jeg hadde journalistutdanning og universitetsstudier, erfaring som journalist og redaktør blant annet fra organisasjoner innen helsesektoren, men jeg var ikke bioingeniør. Hovedstyret hadde valgt å legge vekt på formell kompetanse innenfor stillingens ansvarsområde. Bioingeniøren stod ved et nytt veiskille.

Fra organisasjonsblad til fagblad

En av hensiktene med å ansette en journalist til å ta seg av Bioingeniøren var å gi bladet et mer profesjonelt uttrykk og synliggjøre bioingeniører for et større publikum. Mitt første inntrykk var et blad der fag og fagstoff dominerte. Det var dessuten mye organisasjonsstoff som var preget av enveis informasjon fra forbundsledelsen til medlemmene. Dette hadde nok sin forklaring i et ønske om større åpenhet i organisasjonen etter mange år med beskyldninger om å være for oslostyrt. Jeg så et umiddelbart behov for mer fagstoff skrevet av bioingeniører, jeg savnet større takhøyde, mer debatt og reportasjestoff. Yrkesgrupper er svært ulike, og bioingeniører er ikke de mest taletrengte. Dette har jeg skjønt etter mange års forsøk på å få i gang debatter i Bioingeniøren. Bioingeniører tar ordet og pennen fatt kun når de må, som for eksempel under fusjonsprosessen med NITO – både på 1970-tallet og igjen frem mot fusjonsvedtaket i 1997.

Ytringsfrihet og redaksjonell uavhengighet i fagpressen

Norsk fysiokjemikerforbund forstod hvor viktig det var for en helt ny og ganske liten yrkesgruppe å gjøre seg synlig. For Irene Reinskou og hovedstyret var Fysiokjemikeren nødvendig for profesjonsutvikling og for kunnskaps- og informasjonsformidling. Det de ikke forstod var at et fagtidsskrift også er tuftet på andre kriterier. Bioingeniøren kan sammenliknes med en kritisk revisor som på fritt grunnlag retter sin oppmerksomhet mot både kritikkverdige og prisverdige forhold som regulerer eller definerer profesjonen og organisasjonen. En redaktør skal være tro mot bladets formålsparagraf og retningslinjer, men lojaliteten skal ligge hos leseren og ikke hos ledelsen.

Det er viktig å skille mellom redaktøransvaret og utgiveransvaret. Eieren bestemmer rammevilkårene, mens redaktøren bestemmer innholdet.
Da jeg ble ansatt i Norsk fysiokjemikerforbund stod forbundslederen oppført som ansvarlig redaktør. Med unntak av å skrive lederkommentaren og organisasjonspolitisk stoff, ble innholdet og utformingen av bladet overlatt til meg og redaksjonskomiteen. Jeg gjorde et forsøk på å endre min tittel fra redaksjonssekretær til redaktør uten hell til å begynne med. Men selv uten redaktørtittel, opplevde jeg aldri innblanding fra hovedstyret eller fra forbundslederen, selv om det ble en del murringer fra tid til annen.

Den norske Fagpresses Forening (Fagpressen), der Bioingeniøren var (og er) medlem, tok redaktørplakaten inn i sin formålsparagraf i 1986, og noen år senere krevde Fagpressen at medlemmene sluttet seg til redaktørplakaten. Jeg ble bedt om å utrede saken for NOBIs hovedstyre. De hørte på argumentene mine, og i 1996 vedtok NOBIs representantskap at redaktørplakaten skulle gjelde også for Bioingeniøren.

Fra fagblad til vitenskapelig tidsskrift

I forbindelse med kunnskapsreformen i 2001, kom det nye regler for finansiering av universitets- og høgskolesektoren, blant annet i form av publiseringstilskudd. Det ble også nye regler for godkjenning av vitenskapelige publikasjoner på norsk. Universitets- og høgskolerådet fikk i 2006 ansvaret for å opprette et publiseringsutvalg. Målet da som nå, var økt forskningsformidling på norsk for å spre ny kunnskap til flest mulig innen det aktuelle fagfeltet.

Bioingeniørens nåværende redaktør, Grete Hansen, har en stor del av æren for at Bioingeniøren ble godkjent som vitenskapelig tidsskrift. Hun satte seg inn i det nye regelverket, bygget opp et nettverk av fagfeller og var i dialog med Universitets- og høgskolerådet mens hun forberedte en søknad. I mai 2007 godkjente Universitets- og høgskolerådet Bioingeniøren som vitenskapelig tidsskrift, som det eneste tidsskriftet i Norge som dekker alle felt innen de medisinske laboratoriene. Det innebærer at Bioingeniøren publiserer vitenskapelige originalartikler som gir ny innsikt og kunnskap innen fagfeltet, og at bidragene er fagfellevurderte. Det stilles formelle krav til utforming og innhold i en vitenskapelig artikkel, og hver artikkel må godkjennes av minst to fagfeller som har minimum utdanning på masternivå, og som selv har publisert i vitenskapelige tidsskrift.

Straks bladet ble godkjent som vitenskapelig tidsskrift, ble det utlyst en deltidsstilling for en vitenskapelig redaktør. Kirsti Berg, bioingeniør med en doktorgrad i cellebiologi, fikk stillingen. De første vitenskapelige arbeidene kom på trykk i 2008.

Den digitale hverdagen

Jeg ble ansatt i Norsk bioingeniørforbund på et tidspunkt da den digitale revolusjonen stod i startgropen. Mange aviser og noen få tidsskrifter var allerede på vei over til elektronisk produksjon, men det var ennå et stykke igjen før produksjonen av Bioingeniøren tok etter. Jeg hadde pc, men det var alt. Alt ble skrevet på pc, og deretter sendt avgårde og konvertert til løpende typesats. Layout ble tegnet ut og målt opp, satsen klippet og limt. Alt skjedde manuelt. Prosessen rund måling og tilpasning av bilder er en historie for seg. Men noen enkle mattekunnskaper og et godt øye for formgivning kom godt med. Så ble det laget fotosats og bladet kunne trykkes. Det var en tidkrevende prosess og mye frem og tilbake med korrekturer, blåkopi og prøvetrykk – alt i papir.

Helt frem til 90-tallet var produksjon av fargebilder en omstendelig prosess. Dette gjorde bruk av fire farger i et tidsskrift til overdådig luksus. Med dagens digitale produksjonsmetoder er bruk av farger normen. Første gang jeg brukte farger i nesten hele bladet, var i jubileumsnummeret høsten 1987. Først mot slutten av 1997 gikk vi over til gjennomgående bruk av farger i hvert nummer.

I dag er det ikke denne delen av produksjonen som koster mest penger. Hva papirprisene ligger på - og hva distribusjon koster – betyr mer. Selv om fagpressen, i motsetning til dagspressen, har klart å holde på annonsørene, møter fagtidsskrifter økende kostnader knyttet til trykking og porto. Det tvinger redaktører og eiere til å se fremover, søke nye løsninger og satse mer på produksjon for nettet.

Nye ressurser

Internetts inntog har utfordret journalistikkens tradisjonelle rolle som nyhetsformidler. Nye finansieringsformer tvinger redaksjonene og eierne til å tenke nytt. Mange tidsskrifter har gått over til rene nettbaserte tjenester eller en kombinasjon av digital og papir. Bioingeniøren henger med og har hatt egne nyheter på nett siden 2004. Som redaktør for Bioingeniøren holdt jeg lenge igjen. Jeg var i mange år eneste heltidsansatt med et beskjedent frilansbudsjett og et tidsskrift finansiert gjennom annonseinntekter. En reduksjon i antall papirutgivelser kunne medføre et annonsetap vi ikke hadde råd til. Vi hadde allerede gått ned fra 12 til 11 utgaver i året i 1990. Jeg mente at dersom BFI ønsket å utvikle egen nettproduksjon, måtte Bioingeniøren få flere ressurser.

Min bønn om ressurser ble hørt, og Grete Hansen ble ansatt i 2005 etter mange år som frilans. Deretter ble Kirsti Berg ansatt som vitenskapelig redaktør fra 2008. Ut på høsten samme året overtok Grete som redaktør da jeg ønsket å gå over i en annen stilling i BFI. Samme år ble Svein Arild Nesje-Sletteng ansatt som journalist. Han er i dag også nettredaktør, og han har mye av æren for at Bioingeniøren også har en aktiv posisjon på nett og i sosiale medier. En helt ny nettside blir lansert i løpet av våren 2016.

Til slutt

Jubilanten er sterkt forankret hos medlemmene. Leserundersøkelser over mange år viser at medlemmene stort sett har vært fornøyde med Bioingeniøren. Siste leserundersøkelse fra 2014 forteller at åtte av ti lesere er fornøyde med bladet. Så mange som 87 prosent foretrakk da å lese papirversjon, men det er kanskje bare et spørsmål om tid. Nettlesing øker blant nye og yngre medlemmer.

Bladets sterke posisjon i NOBI gjorde at det ble stilt klare betingelser i fusjonsforhandlinger med NITO om at Bioingeniørfaglig institutt (BFI) skulle beholde rettighetene til å utgi Bioingeniøren, og at man fikk dekket lønnskostnadene til bladets redaktør. Dette er nedfelt i fusjonsavtalen fra 1998. BFI eier rettighetene til bladet, og det ble etablert et sikringsfond for å sikre bladets økonomi i tider med et ustabilt annonsemarked.

Bioingeniøren har klart seg gjennom 50 år, halvparten av tiden takket være en enorm frivillig innsats fra medlemmer og tillitsvalgte, og hele tiden med en produksjon finansiert av annonseinntekter. I år kan vi feire at bladet er 50 år og friskere og yngre enn noensinne.

Gratulerer!