Lavmælt stemmesurr på patologilaben. Ved avtrekkene sitter fire kvinner og én mann iført øretelefoner, mikrofoner, hansker og blå frakker. Stemmesurret er monologer som leses inn i mikrofonene. Beskrivelsene av preparatene som ligger foran dem skal nemlig på tape, før riktig snitt tas ut.
Hvem som er bioingeniør og hvem som er lege er umulig å se. Inne på dette rommet gjør de samme jobben. Og de gjør den akkurat like godt!
Det viser resultatene i pilotstudien om oppgavedeling som nylig ble avsluttet ved Avdeling for patologi og medisinsk genetikk ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
Et forventet resultat
- Studien viser at det er en god idé at bioingeniører overtar en del av makrobeskjæringen på patologiske preparater, sier Liza Lyng, bioingeniør og leder av prosjektet.
For et par uker siden kunne hun overlevere rapporten «Oppgavedeling innen makroskopisk undersøkelse på patologiavdeling – rapport fra en studie ved St. Olavs Hospital høst 2015 – vår 2016», til Helsedirektoratet.
- Resultatet er egentlig som forventet. Det viser at bioingeniørenes arbeid er av minst like god kvalitet som LIS-legenes.
Nøye med prosedyrene
Det var i 2014 at patologiavdelingen på St. Olavs fikk i oppgave av Helsedirektoratet å finne ut om oppgavedeling på patologilaboratoriet kan gi effektivisering og færre flaskehalser.
Tre andre prosjekter om oppgavedeling ble satt i gang samtidig. De omfattet radiologi, endoskopi og bemanning på operasjonsstuer. Patologiprosjektet er det første som er ferdig.
Lyng er selv en av de fem bioingeniørene ved avdelingen som har gjennomgått opplæringen i makrobeskjæring.
- Bioingeniørene bruker litt lengre tid enn LIS-legene?
- Det gjør de, men til gjengjeld har de færre såkalte hendelser som gir økt tidsbruk, for eksempel feil i støping eller ufullstendige diktat som måtte rettes opp i etterkant. En årsak kan være at bioingeniørene fulgte prosedyrene mer nøye enn det LIS-legene gjorde.
Ingen revolusjon
Også Harald Aarset, patolog og avdelingssjef ved Avdeling for patologi og medisinsk genetikk, er positiv. Han og en annen erfaren patolog gjorde en postvurdering av halvparten av preparatene (se faktaramme).
- Vi regnet på forhånd med at vi kom til å skjønne hvilke preparater som var håndtert av bioingeniører - og hvilke legene hadde tatt, men det var ikke mulig, forteller han.
Aarsets konklusjon er at det er helt greit å overlate makrobeskjæring av middels store preparater til bioingeniørene.
- Dette er ingen revolusjon. Bioingeniører håndterer allerede små preparater på de fleste patologiavdelinger. Hos oss tar en del av dem nå i tillegg middels store preparater.
Patologiforeningen er skeptisk
Per i dag har fem bioingeniører på St. Olavs fått opplæring i makrobeskjæring. Det synes Aarset er et passe antall. Og i tillegg til makrobeskjæringen, ønsker han at de spesialopplærte bioingeniørene skal ta hånd om biobanking og makrofotografering.
Den norske patologiforening er imidlertid ikke like positiv. Ifølge Aarset er foreningen redd for at andre personellgrupper skal læres opp for å spare LIS-stillinger - og at det vil føre til færre spesialister i patologi.
- Hvis det er riktig, er det selvsagt uheldig, men det er ikke realiteten hos oss. At bioingeniører får flere oppgaver, gjør at LIS-legene får frigjort tid til mer avanserte gjøremål. Det skaper dessuten mer variert arbeid for bioingeniørene, mener han.
Både han og Lyng ser for seg at bioingeniører med talent og lyst etterhvert kan beskjære enda større og mer kompliserte preparater. Men de skal lære det enkle først og ikke gå rett på store preparater for å bli spesialisert i ett organ, slik det gjøres det i en del andre land.
- Hos oss er det dessuten bare bioingeniører - i tillegg til LIS-leger - som får denne opplæringen, sier Aarset.
Videreutdanning?
Bioingeniørene på St. Olavs har noen ukers intern opplæring i makrobeskjæring. Lyng og Aarset mener det er behov for en mer formalisert videreutdanning. Også BFI har tatt til orde for videreutdanning i patologi – på masternivå.
- Det er neppe behov for to års utdanning for å lære makrobeskjæring, men det kan kanskje utgjøre en modul i en patologimaster, sier Lyng.
Hun mener at en formell videreutdanning i patologi for bioingeniører er noe av det viktigste som kan komme ut av prosjektet hun har ledet.
- Jeg håper dessuten at de overbevisende resultatene fører til holdningsendring hos en del patologer. Det er til syvende og sist de som definerer behovet - og tilliten. Denne rapporten viser tydelig at bioingeniørene er tilliten verdig, avslutter Liza Lyng.
Helsedirektoratet: Fin og systematisk rapport
Rapporten fra St. Olavs svarer ikke direkte på spørsmålet om oppgavedeling kan gi bedre effektivitet og færre flaskehalser. Men den forteller at bioingeniørenes arbeid har minst like god kvalitet som LIS-legenes, og at legene derfor kan bruke mer tid til andre oppgaver. Det sier Randi Moen Forfang, avdelingsdirektør ved Avdeling for spesialisering og etterutdanning i Helsedirektoratet (og utdannet bioingeniør).
- Sånn sett gir den et indirekte «ja» på spørsmålet fra departementet, sier hun.
Forfang mener at rapporten er fin og systematisk og et eksempel til etterfølgelse for andre avdelinger som vil prøve ut oppgavedeling.
- Vi oppfordrer til flere liknende prosjekter med samme grundige evaluering. Slike evalueringer kan berolige de som frykter at oppgavedeling skal forringe kvaliteten på arbeidet.
- Er det aktuelt å anbefale en videreutdanning i patologi for bioingeniører?
- Kompetanseutvikling er en forutsetning for oppgavedeling. Det kan være lurt å etablere en formell videreutdanning for å standardisere og formalisere opplæringen, men Helsedirektoratet har foreløpig ikke fått i oppdrag fra departementet å utrede videreutdanningstilbud for bioingeniører, sier Forfang.
