Hvem skal undervise og hva skal det forskes på?

Tittelen på Gro Jamtvedts foredrag under Bioingeniørkongressen var «Fra høgskole til universitet – akademisering av profesjonsutdanningene. Hvordan likestille og kvalitetssikre teoretisk kunnskap og veiledet praksis?».

Jamtvedt har vært dekan ved Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus, siden februar i år. Hun er utdannet fysioterapeut og har tidligere jobbet i mange år som avdelingsdirektør i Kunnskapssenteret.

Ingen entydige svar

Som svar på spørsmålet kongressarrangørene hadde stilt henne, viste hun blant annet fram en modell for kunnskapsbasert praksis som hun selv har vært med på å utvikle. Den har tre like store sirkler: «Forskningsbasert kunnskap», «erfaringsbasert kunnskap» og «brukerkunnskap og brukermedvirkning».

- I modellen er sirklene like store, men slik fungerer det sjelden i virkeligheten. Det endrer seg fra setting til setting. Skulle vi for eksempel mangle sikker kunnskap fra forskning på et område, må vi jo som regel uansett gjøre noe, men da basert på andre kunnskapskilder, sier Jamtvedt.

Hun mener at det derfor ikke er mulig gi et entydig svar på spørsmålet i foredragstittelen.

Kvasiakademiske fag?

Samme dag som Bioingeniøren intervjuet Jamtvedt, noen dager etter kongressen, hadde Cathrine Krøger, sykepleierstudent ved HiOA og litteraturkritiker i Dagbladet, et kritisk leserinnlegg i Sykepleien om akademiseringen av sykepleierutdanningen – eller kvasiakademiseringen, som hun kalte det. Tidligere i år sto liknende innlegg på trykk i Aftenposten. Der skrev Krøger blant annet: «Det sies at der forskning dreier seg om å gjøre kompliserte ting enkle, er det motsatte tilfellet i profesjonsfagene, som sykepleie. Trivialiteter gjøres så kompliserte som mulig, i den tro at det da blir vitenskap».

Jamtvedt har tatt innholdet i kritikken til seg – selv om hun slettes ikke er enig i alt Krøger skriver.

- Vi har hatt oppfølgingsmøte med lærerne ved sykepleierutdanningen og allmøte med studentene. Og vi kommer til å fortsette diskusjonene. Vi tar i høyeste grad slik kritikk alvorlig, sier hun - og understreker samtidig at problemstillingen slettes ikke er ny - den har vært der i mange år.

Men kunne kritikken like gjerne vært rettet mot bioingeniørutdanningen? Det er mulig, men Jamtvedt poengterer uansett hvor viktig det er at studentene kjenner kunnskapsgrunnlaget til eget fag.

- Alle selvstendige helsefag har et vitenskapelig grunnlag – et fundament. Skal en bioingeniørstudent for eksempel ta en blodprøve, må hun vite både hvorfor og hvordan. Det må ligge forskning bak samtidig som man må ha praktiske ferdigheter. Og det handler ikke om kvasiakademisering.

Hva er en bioingeniør?

Jamtvedt visste ikke så mye om bioingeniøryrket - eller utdanningen - da hun startet i jobben som dekan. Det hun visste var at bioingeniører er autorisert helsepersonell og at de jobber pasientnært, siden de tar blodprøver. Hun hadde dessuten kontakt med noen få av dem da hun hadde ansvar for forskningsoppsummeringer i Kunnskapssenteret, blant annet gjennom spørsmål om effekt av screening og testegenskaper.

- Jeg har etter hvert skjønt at bioingeniørfaget kanskje er det som er mest i skjæringspunktet mellom helsefag og andre fagretninger – at det har mye teknologi i seg, sier hun.

Bioingeniørforskning?

At mange bioingeniører som tar doktorgrad forsker innen grunnforskning, har Jamtvedt fått med seg. Det er bra, mener hun, men det er også viktig at profesjonene forsker på egen fagutøvelse. Hun liker likevel ikke betegnelser som «bioingeniørforskning» - eller «sykepleierforskning». Forskningen er jo ikke der for bioingeniørene – eller sykepleierne, men for pasientene og for helsetjenesten. Det er uansett bioingeniørene selv som må definere hva det bør forskes på - hva som er viktig å finne ut av.

- Derfor liker jeg så godt den artikkelen i Bioingeniøren der forfatterne har spurt laboratoriene hva de mener er viktig å forske på («Bioingeniørers forskningsområder i medisinsk biokjemi»). Det er kjempeviktig å gå ut i miljøet og stille slike spørsmål for å bidra til praksisnær forskning, mener hun.

Hvem skal undervise?

«Hvem skal undervise bioingeniørstudenter?», var tittelen på et annet foredrag på kongressen. Bioingeniørene Bjarne Hjeltnes og Hege Smith Tunsjø, begge lærere ved HiOA, diskuterte blant annet om det er viktig at bioingeniører underviser i eget fag. Er det avgjørende for at studentene skal utvikle yrkesidentiteten sin?

Drømmelæreren ved bioingeniørutdanningen er ifølge Jamtvedt en bioingeniør som både har doktorgrad - og solid erfaring fra eget yrke. Men det er samtidig viktig med mangfold. Studentene har både behov for solide rollemodeller fra eget fag – og inspirasjon utenfra, mener hun.

Universitet i 2017?

Jamtvedt ser fram til at HiOA sannsynligvis blir godkjent som universitet i 2017. Hun mener at det på sikt kan øke kvaliteten på utdanning og forskning og bidra til flinkere bioingeniører. Blant annet fordi et universitet vil tiltrekke seg både dyktigere lærere og studenter.

- Stadig flere av de andre helsefagutdanningene i Norge tilhører nå universiteter. Det er dem vi konkurrerer med om studenter og lærere. Derfor er det viktig at HiOA også får universitetsstatus, sier Gro Jamtvedt.