Hvorfor så stille?

Undertegnede har nå ni år bak seg som journalist i Bioingeniøren. I løpet av de årene har to tema fått temperaturen til å boble opp mot kokepunktet blant leserne. Den ene gangen var da nylig avdøde Per Fugelli serverte en saftig dose kritikk for robotaktig oppførsel under prøvetaking, i boka «Døden, skal vi danse?». Det andre temaet er debatten om hvorvidt sykepleiere eller bioingeniører skal ta prøvene på sengepostene.

To store debatter, hvor også «vanlige» bioingeniører har tatt pennen fatt, på nærmere ti år. Det er så lite at det er grunn til å bli bekymret.

Fremgang krever meningsbrytning

Hvorfor? Fordi alle yrkesgrupper trenger en kontinuerlig offentlig samtale om fag og arbeidsliv. Tidligere redaktør i legetidsskriftet, Charlotte Haug, formulerte dette godt i en leder om viktigheten av debatt i fagbladets spalter: «Ingen fremgang uten meningsbrytning».

Meningsbrytning er det for tiden lite av i Bioingeniøren. Selv når vi inkluderer bladets facebookside, hvor terskelen for å ytre seg er lavere enn i papirutgaven, er fasit at bioingeniører som gruppe virker lite lystne på å diskutere i offentlighet. Her utforsker vi mulige årsaker til at det er slik, sammen med kilder som har førstehånds kjennskap til Bioingeniøren og bladets lesere.

Den tillitsvalgte: For flinke for sitt eget beste?

- Hva er din erfaring, har ikke bioingeniører noen meninger?

- Jo, det har de – når man møter dem. Men det stemmer at de er lite ute i det offentlige rom med meningene sine.

- Hvorfor det, tror du?

- Det er kanskje noe med oss som har realfagsutdanning. Mange foretrekker nok å sitte konsentrert om sitt inne på laboratoriet. De unngår å stikke seg frem.

- Hva opptar de bioingeniørene du møter som tillitsvalgt og BFI-leder?

- Temaer som bioingeniørenes rolle og oppgaver, arbeidssituasjonen og organisering av laboratorier. Og lønn – for de tjener for dårlig. Mange er også opptatt av detaljerte spørsmål om akkreditering og tilsyn.

- Er ikke bioingeniørenes eget fagblad et godt sted å diskutere slikt, da?

- Jo, men mange bioingeniører har perfeksjonistiske trekk og vil kvalitetssikre veldig mye. Og vi er en liten yrkesgruppe. Alle vet hvem du er. Det kan føles vanskelig å snakke – eller skrive – til andre dyktige bioingeniører. Kanskje ender vi med å kvalitetssikre så mye at ingenting blir sagt.

- Hvorfor er det et problem?

- Hvis flere hadde delt meningene sine offentlig, ville det blitt lettere å påvirke samfunnsutviklingen til beste for yrkesgruppen. Man må tørre å ytre seg, det er viktig!

Eks-redaktøren: Alt var ikke bedre før!

- Du ledet Bioingeniøren i over 20 år. Var leserne mer debattlystne før smarttelefoner og Netflix slukte fritiden vår?

- Nei, det har egentlig alltid vært slik. Kun enkelte store saker, som overgangen fra toårig til treårig utdanning og fusjonen mellom Norsk bioingeniørforbund (NOBI) og NITO, utløste mye debatt.

- Sykepleiere og leger tar stor plass i det offentlige ordskiftet. Hvorfor er bioingeniører annerledes, tror du?

- Legene har et dannelsesaspekt i den lange utdannelsen sin, som motiverer dem til å være aktive i samfunnsdebatten. Sykepleierne har vært en usynlig yrkesgruppe, men de har jobbet bevisst og aggressivt med å bygge yrkesstolthet og synlighet. Bioingeniørene påvirkes kanskje av at de jobber mer med teknologi og mindre med mennesker enn disse andre yrkesgruppene. Det er også mulig at mange bioingeniører er litt konfliktsky.

Bioingeniøren: Trår varsomt i sykehushierarkiet

- Det snakkes vel rundt lunsjbord og på vaktrom? Hvorfor hører vi ikke mer fra bioingeniørene i Bioingeniøren – og ellers i media?

- Jeg tror det blant annet har sammenheng med at sykehus er hierarkiske systemer. Folk er forsiktige med å ytre seg, i tilfelle det kan få konsekvenser senere i karrieren.

- Men leger og sykepleiere er jo ganske frempå. Nylig skrev en sykepleier i Trondheim at ledelsen ved St. Olavs hospital må «slutte å kødde» med dem, etter at rapporttiden ble kuttet. Kan ikke bioingeniører også gjøre slikt?

- De andre gruppene står etter min mening friere. De kan lettere bytte jobb. Særlig i distriktene er det gjerne bare én aktuell arbeidsplass for bioingeniører. Det er sykehuset, hvor det er én laboratoriemedisinsk avdeling. Da trår man forsiktig. Det er nok også bioingeniører som synes de har det for travelt til å engasjere seg. Arbeidsdagene er hektiske, det kan være så vidt man har tid til å sette seg ned og spise lunsj.

Akademikeren: Taushetskultur kveler debatten

- Du har jobbet «overalt» - på sykehuslaboratorium, innen forskning, undervisning og i Bioingeniørens redaksjon. På bakgrunn av dine erfaringer, hvorfor tror du bioingeniører er så stille?

- Jeg tror kulturen på arbeidsplassene er viktig. På høgskolen, hvor jeg nå jobber, er det åpent for å ytre seg fritt. Men på sykehus kan man bli opplært til at enhver kritisk ytring reflekterer negativt tilbake på sykehuset. Det er et hierarki. Man skal gjøre som man får beskjed om.

- Men da kveler man jo også konstruktiv kritikk og debatt!

- Ja, det kan bli konsekvensen.

- Det er godt at takhøyden er større i akademia. Men hvorfor hører vi ikke da mer fra dere som forsker og underviser?

- Det er et godt spørsmål. Samfunnsforskere skriver jo for eksempel stadig kronikker. For min egen del er jeg ikke vant til å debattere på den måten, å diskutere for og imot uten at det nødvendigvis finnes ett riktig svar. Vi bioingeniører liker fakta: To streker under svaret. Andre utdanninger sosialiserer i større grad studentene inn i en debattkultur. Kanskje burde bioingeniørutdanningene også gjort det?

- Hva synes du bioingeniørene bør diskutere mer?

- Jeg tror det vil være nyttig med en løpende debatt om bioingeniøryrket i fremtiden. Endringer skjer raskt og andre grupper kan komme til å ta over bioingeniøroppgaver.

Du har lov til å si og skrive mer enn du tror!

Anine Kierulf er jurist og ytringsfrihetsekspert. Hun oppfordrer bioingeniørene til å bruke ytringsfriheten, laboratorienes stemmer trengs også i den offentlige debatten.

- Mange er usikre på hva de har lov til å si som ansatte. Hvor går ytringsfrihetens grense i arbeidsforhold?

- Arbeidstagere har i utgangspunktet full ytringsfrihet, som alle andre borgere. Men i et arbeidsforhold har man inngått en kontrakt med arbeidsgiver, og én side av den er at man har en lojalitetsplikt. Den kan innebære at man ikke bevisst skader arbeidsgivers legitime interesser uten aktverdig grunn, og at man bør forsøke å løse kritikkverdige forhold internt før man eventuelt varsler pressen eller andre.

Det er selvsagt ubehagelig for arbeidsgiver hvis noen påpeker misligheter, opptreden eller organisering som kan gå ut over samfunnet eller enkeltpersoner. Men dette er ikke forhold som en arbeidsgiver har legitim interesse av å holde skjult. Slike forhold har ansatte alltid ytringsfrihet om.

Et vel så stort problem som at noen iblant bryter lojalitetsplikten, er at mange oppfatter den som mye mer begrensende enn den egentlig er. Derfor sensurerer de seg selv i frykt for å bryte den.

Fagfolk bør delta i den offentlige samtalen

- Hvorfor det er viktig at en yrkesgruppe deltar i offentlig debatt og har en levende debattkultur i sitt eget fagblad?

- Både av hensyn til alle andre innen samme fagfelt, og ikke minst av hensyn til vår felles offentlighet, er det av helt avgjørende betydning at alle yrkesgrupper bidrar. Ytringsfrihet handler ikke bare om den enkeltes rett til å si hva en vil, men om alle samfunnsmedlemmers rett til informasjon om ulike syn. Mennesker er feilbarlige, derfor må vi diskutere spørsmålene som opptar oss så fritt som mulig. Da kan de dårlige ideene forkastes og de bedre forfølges. Både som borger, og ikke minst som fagperson, har man et ansvar for å bidra til denne informasjonsflyten.

- Hva går tapt hvis man lar være å delta i debatt og meningsbrytning?

- Samfunnet tjener på at flest mulig ulike syn kommer frem og kan brytes mot hverandre, det er en sentral begrunnelse for at ytringer er beskyttet. Hvis folk lar være å ytre seg om det som ligger dem på hjertet, enten det skyldes frykt for arbeidsmessige eller sosiale reaksjoner, bekvemmelighet, karrieretenkning eller annet, så undergraver de denne begrunnelsen. Både fagoffentligheten og den generelle offentligheten blir fattigere. Det er en ulempe for oss alle.