Lar barnet si STOPP!

Et tenkt eksempel: Lille «Elise» er bare fem år, men har en lang sykehuskarriere bak seg. Ut og inn av sykehus siden fødsel, mange operasjoner og flere blodprøver enn friske mennesker tar gjennom et helt liv. Hun har skreket «Nei!» og «Stopp!», men ikke blitt hørt. Blodprøvene må tas, plasteret må av, sonden må legges; femåringens protester fører ikke frem.

Sykehuset er blitt et skummelt sted hvor vonde ting skjer og hvor mamma og pappa er redde. Så nå vil ikke «Elise» treffe flere hvite frakker, hun vil ikke ha flere nålestikk. Ikke tale om. Hele den femårige kroppen nekter.

Forebygger traumer

Nå er vi langt forbi vanlig «gruing». Nå er vi der hvor Maren Østvold Lindheim, psykologspesialist ved Seksjon for psykosomatikk og CL- barnepsykiatri, entrer bildet for å forebygge eller avhjelpe behandlingstraumer.

– Noen barn har opplevd akutte hendelser som har brent seg fast i minnet. Sykehus forbindes med fare. De er redde og gruer seg voldsomt for å ta blodprøver, for eksempel. Dette påvirker også dynamikken i barnets familie, forklarer psykologspesialisten.

Lindheim og hennes kollega, sykepleier Synne Johannesen ved Barnepoliklinikken, har hatt flere pasienter som «Elise»; barn i fire-femårsalder som ble skrekkslagne av å ta blodprøver eller sette nål i veneport (VAP), men som er avhengig av å ta regelmessige prøver.

– Dette er barn som har opplevd at å bruke stemmen ikke virker. De har sagt «nei», men ikke blitt hørt. De trengte å fysisk kunne vise hva de mente, forteller Johannesen.

Øver med stoppskilt

Det var i samarbeid med en liten gutt at ideen om stoppskiltet ble født. Først skrev Lindheim og Johannesen «STOPP» på en konvolutt. Så øvde de på at gutten kunne holde opp stoppskiltet når han ble redd. Da frøs sykepleieren bevegelsene sine. «Stopp-konvolutten» var så vellykket at seksjonen for barnepsykiatri har laget et spesialprodusert stoppskilt med teksten «til barn på sykehus». Stoppskiltet brukes både til å øve på å ta prøver, og under selve prøvetakingen ved behov. At det kan være tidkrevende er det ingen tvil om.

– Det tar den tiden det tar med de som er veldig redde. Men vi opplever at vi kommer raskere i gang med eksponeringstrening når vi bruker stoppskiltet. Det gir barnet en følelse av kontroll, mener psykologspesialist Lindheim.

Må ha klare avtaler

Hun understreker at før stoppskiltet kan brukes i prøvetaking, må man ha gjort avtaler: Hvor lang tid skal man bruke – fem, ti, femten minutter? Hvem «eier» situasjonen – altså hvem bestemmer at «nå stikker vi» - sykepleier, bioingeniør eller psykolog? Ikke minst må man avklare om prøven må tas i dag eller om den kan utsettes hvis det ikke går. Hvis prøven må tas innen et gitt tidsrom og barnet ikke klarer å legge ned stoppskiltet, må man ta en pause, legge vekk stoppskiltet og finne alternativer.

Marianne Svendsen, bioingeniør og leder for Barneklinikklaboratoriet ved Rikshospitalet, innrømmer at hun kunne styre sin entusiasme da hun først hørte om stoppskiltet. Hvert år tar laboratoriet blodprøver av 12 000 barn. Det ville være umulig å tilby alle barna et så tidkrevende tiltak. Svendsen minner om at de aller fleste barna tar blodprøver greit hos bioingeniør uten bistand fra sykepleier og psykolog, men at enkelte barn trenger noe mer bistand.

– Mange barn gruer seg når de kommer inn til oss. Vårt mål er at de skal være fornøyde når de går ut, sier Svendsen.

Flere virkemidler

Psykologspesialist Lindheim og sykepleier Johannesen er enige i at ikke alle barn har behov for stoppskilt og understreker at bioingeniørene på laboratoriet gjør en svært god jobb med å trygge barn slik at de får en god opplevelse. Men noen barn er redde og trenger å ha mer kontroll i situasjonen. Johannesen påpeker at stoppskiltet er ett av mange virkemidler.

For eksempel, tidligere denne dagen var alle tre – Svendsen, Lindheim og Johannesen – til stede da det skulle tas blodprøve av en liten gutt. Han hadde øvd lenge på å tørre å ta prøver. I øvingen hadde han brukt stoppskiltet, men da selve prøven skulle tas, trengte han det ikke. Da var det nok med klare avtaler og tydelige roller: Guttens jobb var å holde armen rolig og å se i en skattkiste. Mammas oppgave var å være et trygt fang. Sykepleier Johansen la til rette for prøvetaking, mens psykolog Lindheim lette etter skatter sammen med gutten. Og bioingeniør Svendsen, hun tok blodprøven. Fire voksne, én gutt - og en vellykket blodprøve til slutt.

Ikke dra ut tiden

Svendsen er opptatt av tidsbruken knyttet til stoppskiltet også av hensyn til pasienten. Hennes erfaring er at barn flest er tjent med å få tatt blodprøven raskt. Hvis prøvetakingen haler ut, blir det bare verre. Dette er også en lærdom psykolog Lindheim har gjort.

– Mange av barna blir slitne av å øve. Det er slitsomt å eksponere seg for ting man er redd for. Vi har lært at vi ikke bør holde på alt for lenge av gangen, men heller stoppe og avtale ny time hvis det trengs mer tid, sier psykolog Lindheim.
Spørsmålet melder seg: Hva skjer hvis barnet hever stoppskiltet mens blodet tappes?

Både psykolog Lindheim og bioingeniør Svendsen sier at barna helst er redde for selve stikket. Når nålen er inni armen, er det oftest greit. Men begge er klare på at dersom stoppskiltet kommer opp, må prøvetakingen avbrytes. Stoppskiltet mister sin verdi hvis det ikke overholdes, og sårt opparbeidet tillit kan bli brutt.

Les også:

Nå skal bioingeniørene på Haukeland stikke i hodet i stedet for i hælen

Stikkord:

Barn, Blodprøvetaking, Etikk