En offentlig autorisasjon som bioingeniør gir deg bekreftelse fra offentlige myndigheter om at du oppfyller de formelle og faglige krav til yrkestittelen og yrkesutøvelsen. Det gir deg rett til å bruke den beskyttede tittelen bioingeniør. For myndighetene innebærer autorisasjonsordningen en forhåndskontroll av hvem som kan praktisere yrket og en mulighet for tilbakekall av autorisasjonen hvis vedkommende er uegnet for yrket.
En mangeårig kamp
Kampen for å få autorisasjon pågikk i mange år før den førte frem. Den første søknaden ble sendt i 1963, men fysiokjemikere og laboratorieingeniører fikk ikke offentlig godkjenning som helsepersonell før i 1978. I 1987 ble felles utdanning etablert for bioingeniører og offentlig godkjenning (siden år 2000 autorisasjon) for bioingeniører ble innført.
Hvorfor var denne kampen så viktig? I tillegg til å styrke tilliten til bioingeniørene og sikre et minimum av faglige og personlige kvalifikasjoner, ga offentlig godkjenning økt anseelse og stolthet over eget fag. Noen mente at autorisasjon ville tvinge frem en enhetlig utdannelse, som da ikke fantes, og åpne mulighetene for videreutdanning på universitetsnivå. Videre kunne autorisasjon være et insentiv for økt rekruttering til faget. Bioingeniørene var dessuten lavt lønnet og autorisasjon ga den status og anerkjennelse som var nødvendig for å kreve høyere lønn.
I dag er det ikke et spørsmål om bioingeniører skal være autoriserte, men om hvem som kan autoriseres. Det er beregnet at vi trenger atskillig flere bioingeniører i årene som kommer, og det ser ikke ut til at de norske utdanningene kommer til å utdanne mange nok. Da er det nærliggende å gi søkere med utenlandsk utdanning mulighet, men på vilkår som ikke utvanner kravene til kompetanse og kvalitet.
Stadig flere søker om norsk autorisasjon
I 2017 fikk 254 personer norsk autorisasjon som bioingeniør. 217 var utdannet i Norge, mens 10 hadde utdanning fra et annet nordiske land, 8 fra EU/EØS og 10 kom fra land utenfor EU/EØS. Av søkerne med utdanning fra land utenfor EU/EØS var det 8 søkere som fikk avslag på søknad om autorisasjon men ble innvilget lisens, og 26 som fikk avslag på søknaden. Antallet søkere med utdanning fra land utenfor Norden har økt noe de siste ti årene, med en topp på 34 i 2016.
Hva betyr det å ha en autorisasjon?
Autorisasjon som bioingeniør gir deg rett til å bruke yrkestittelen bioingeniør. Autorisasjonen viser at du har den faglige og formelle kompetansen som tittelen tilsier. Personer som ikke har autorisasjon, har ikke rett til å benytte yrkestittelen. De kan heller ikke ha en stillingstittel som kan gi inntrykk av at de har autorisasjon. Det er grunnen til at en kjemiingeniør ikke kan ha en stillingstittel som inneholder ordet «bioingeniør», for eksempel fagbioingeniør eller spesialbioingeniør.
Men det følger også med et ansvar. Du må utføre arbeidsoppgavene dine forsvarlig og etter de reglene som gjelder, og du må følge med og holde deg oppdatert på utviklingen i faget. Som yrkesutøver må du innse og godta egne faglige begrensninger, slik at du henviser til noen med nødvendig kompetanse for arbeidsoppgaver du selv ikke er skikket til å håndtere.
Gangen i en autorisasjonssak
Uansett hvor du har din utdanning fra, gjelder kravet om bestått eksamen fra utdanningsstedet, men eksamenspapiret er ikke det samme som autorisasjon. Den må søkes om og innvilges.
Tidligere var det statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK eller SAFH) som behandlet alle søknader om autorisasjon, men nå er oppgaven overtatt av Helsedirektoratet. Det er altså ikke opp til arbeidsgiver eller studiestedet å innvilge autorisasjon. NOKUT - Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen - innvilger heller ikke autorisasjon.
Norge og Norden
For søkere med norsk eksamen er søknadsprosessen enkel. Skolene sender liste over studenter med bestått eksamen til Altinn, studenten betaler et engangsbeløp og autorisasjonen registreres i Helsepersonellregisteret (HPR) et par dager senere. Søkere med nordisk eksamen og eventuelt autorisasjon fra et annet nordisk land har også en enkel søknadsprosess på grunn av en nordisk overenskomst om gjensidig godkjenning. Her sender søkeren inn vitnemål og eventuelt autorisasjonsdokument og betaler via Altinn.
EU/EØS og Sveits
Søkere med eksamen og eventuelt autorisasjon fra EU/EØS og Sveits må dokumentere noe mer og prosessen kan ta opptil fire måneder. Det skal fremlegges vitnemål, transcript/diploma vitnemål, fagplan med læringsmål, praksisdokumentasjon, autorisasjon fra utdanningslandet (eventuelt annet EU/EØS-land) og eventuell arbeidsattest.
Land utenfor EU/EØS og Sveits
Søkere med utdanning fra land utenfor EU/EØS og Sveits har en svært tidkrevende prosess foran seg og bare selve søknadsbehandlingen tar gjennomsnittlig syv måneder. Det er tre hovedkrav:
- Den utenlandske utdanningen må være faglig jevngod med norsk bioingeniørutdanning. For å kunne vurdere det må søkeren fremskaffe omfattende dokumentasjon. Det skal legges frem fagplan fra utdanningen med læringsmål for hvert fag, og praksisperioder må dokumenteres nøye. Lengden på utdanningen må fremgå og fagplanen må være utskrevet av utdanningsstedet i søkerens navn, og gjelde for de årene utdanningen er tatt. Fagplanen skal også ha detaljert kontaktinformasjon til lærestedet. For enkelte land kreves det at karakterutskriften sendes direkte fra studiestedet til Helsedirektoratet for å sikre at den er ekte. Disse kravene til dokumentasjon er spesielt utfordrende for søkere som kommer fra land som er i krig, der universiteter er stengt - eller fra land som ikke har samme dokumentasjonsprosesser som i Norge. Det er Helsedirektoratet som vurderer om utdanningen er jevngod. De har ikke ansatte med bioingeniørfaglig bakgrunn til å vurdere søknadene, men bruker i noen saker sakkyndige bioingeniører fra norske utdanningsinstitusjoner.
- Søkeren må bestå en godkjent norsk språkprøve på B2-nivå på Europarådets nivåskala for språk (CEFR) for å oppnå autorisasjon i Norge. Godkjente språkprøver som kan måle språkferdigheter på B2-nivå er for eksempel «Test i norsk – høyere nivå», også kalt Bergenstesten (både muntlig og skriftlig), og norskprøven til Kompetanse Norge (tidligere VOX).
- Søkeren må ha et kurs i nasjonale fag, som gjennomføres som kombinert undervisning med obligatoriske samlinger, nettundervisning og egenstudier, i alt ti uker. Kurset gir innblikk i oppbyggingen av norske helse- og sosialtjenester, norsk kultur, kosthold, væremåte med mer.
For bioingeniører er det ikke krav om fagprøve, slik for eksempel leger og sykepleiere har, men dette er noe BFI tidligere har anbefalt.
Utfordringer
Hvis søkeren mangler enkelte fag for å ha jevngod utdanning, må det søkes opptak til fullt studium og deretter søkes fritak for enkeltfag man kan dokumentere at man har. Det er en prosess som kan ta mange år. Hvis søkeren for eksempel mangler fag som undervises på ulike årstrinn, kan vedkommende vanligvis ikke ta alle de manglende fagene på ett år, men må søke opptak for hvert år.
Noen søkere fyller de teoretiske kravene, men mangler praksis. Direktoratet kan i disse tilfellene innvilge en midlertidig lisens til å jobbe som bioingeniør i praksisperioden. I 2017 var det åtte søkere som fikk innvilget slik lisens. Vi har ikke oversikt over hvor mange som har fått lisens tidligere år, eller hvor mange av disse som har endt opp med å få autorisasjon i ettertid, men vet at flere har gitt opp på grunn av manglende praksisplass. Det er nemlig opp til søkeren selv å finne praksisplass og veileder, og det kan være en utfordring. Mange arbeidsgivere svarer nei til slike forespørsler. De oppgir mange forskjellige grunner. De vil kanskje heller prioritere vanlige praksisstudenter, de har plassmangel, står midt i en ombygging eller kan ikke dedikere flere til veiledning.
Noen vil ikke ta imot praktikanter hvis de ikke kan ansette personen senere. Atter andre syns det er ekstra krevende å veilede fordi Helsedirektoratet har satt krav til kvalitet og læringsutbytte som oppleves som mer omfattende enn for vanlige praksisstudenter.
De som får en praksisplass mottar ikke alltid lønn eller studielån i praksisperioden og de må derfor ha andre inntektskilder ved siden av.
Hva bør gjøres?
Hvordan gjøre det enklest mulig – og samtidig forsvarlig – å skaffe bioingeniører med utdanning fra andre land autorisasjon til å arbeide i Norge?
For det første må vi være sikre på at søkerens utenlandske utdanning er jevngod med norsk utdanning. Per i dag vurderes det av Helsedirektoratet, og de bruker i liten grad sakkyndige (for eksempel bioingeniører) i dette arbeidet. Det burde de kanskje gjøre?
For det andre; hvordan skal søkere som har fått et vedtak om at de mangler emner eller praksis, få gjennomført kravet slik at de kan få godkjent utdanningen sin? Det finnes ikke finansieringsordning, system eller studiested som er pålagt et særskilt ansvar for tilleggsopplæring eller for å organisere praksis for denne gruppen.
BFI har observert at søkere med utenlandsk utdanning ofte mangler fagene transfusjonsmedisin, hematologi og immunologi. Det burde være mulig å lage et program for utenlandske søkere i disse fagene slik at de ikke trenger å bruke tre år for å få tatt det de mangler. Kompletterende utdanning (såkalte bridging programs) er lite utviklet i Norge, men Stortinget har de siste årene bevilget midler til flere slike tilbud. BFI mener det snarlig bør vurderes også for bioingeniører. Kvalifisert og veiledet praksis bør være en del av tilbudet.
For det tredje bør det ses nærmere på organiseringen for å få gjennomført nødvendig praksis. Per i dag vet vi ikke hvor mange søkere med utenlandsk utdanning som har fått beskjed om at de må gjennomføre yrkespraksis, før de kan få norsk autorisasjon som bioingeniør. Vi vet heller ikke hvor mange som faktisk får en praksisplass og fullfører løpet mot autorisasjon, eller hvor mange som eventuelt faller fra fordi de ikke finner en arbeidsgiver som vil ta dem inn.
BFI savner et organisert system for slik praksis. Veiledning av utenlandske studenter er arbeidskrevende for praksisplassene, og det finnes ingen standardføringer for hva praksisen skal bestå i eller insentiver for å tilby praksisplasser til denne gruppen. Søkerne må selv ta kontakt med sykehus/avdelinger og forhøre seg. Søkere som ordner med praksis selv eller som får hjelp av BFI til det, har heller ingen garanti for at praksisen blir godkjent.
Oppsummert ønsker BFI at det skal bli enklere for utenlandske søkere å få gjennomført prosessen for å få norsk autorisasjon:
- Søkerne bør kunne forholde seg til ett sted som kan gi dem nødvendig informasjon og tillatelser.
- Det bør bli mulig å ta manglende fag på kortere tid enn tre år.
- Praksis bør tilrettelegges for søkerne slik at det finnes forhåndsgodkjente praksisplasser de kan søke på, og det må kombineres med insentiver for laboratoriene til å stille praksisplasser.
- Det bør ses på finansieringsmulighetene for søkerne under utdanningsløpet.
BFI har tatt kontakt med Helsedirektoratet for å diskutere disse problemstillingene.
Les også:
Strake veien mot norsk autorisasjon
