Bioingeniører skrev om arbeidspress, ble forsøkt stoppet av ledelsen

Bioingeniøren trykker i denne utgaven innlegget «Arbeidspresset er alt for høyt – nå må vi bioingeniører ta debatten!». Det er skrevet av to bioingeniører som selv jobber på «gulvet», og forteller om hvordan de opplever arbeidsdagen i en avdeling for medisinsk biokjemi.

Etter press fra ledelsen, som var redd for negativ oppmerksomhet, ønsket de to ikke lenger å stå frem som forfattere av innlegget. De trakk også et intervju med Bioingeniøren, fordi de fryktet ubehageligheter.
NITOs konserngruppe for Helse Sør-Øst mener imidlertid at det er viktig at de to bioingeniørenes synspunkter får komme frem. Derfor står gruppens leder, Julie Dybvik, nå som avsender av innlegget.

Løper stadig fortere

Innlegget beskriver en hverdag hvor bioingeniørene «løper rundt med høye skuldre». Stadig flere prøver renner inn, flere pasienter skal diagnostiseres og behandles på kortere tid. Hvordan kan arbeidspresset dempes, før det går på både pasientsikkerheten og bioingeniørenes helse løs?

- Mange vil nok kjenne seg igjen i dette. Det er ikke tvil om at trykket er høyt flere steder, og at noen har for lav grunnbemanning. Prøvemengden øker, og automatiseringen fører, som det står i innlegget, gjerne til andre typer arbeid – ikke mindre arbeid, sier Dybvik.

Hun minner om at laboratoriene må ta imot det som kommer inn av prøver. Samtidig kniper staten inn på inntektene ved å ikke justere refusjonstakstene i tråd med pris- og kostnadsveksten.

«Ingen bryr seg»

- Laboratoriene er ansett som serviceavdelinger, og det er en forventning om at vi skal levere. Så lenge det skjer i tide og med kvalitet, har jeg inntrykk av at «ingen bryr seg». Bioingeniørenes arbeidsforhold står ikke øverst på listen i sykehusene, mener Rita von der Fehr.

Hun er konserntillitsvalgt for SAN (representerer NITO, DNJ og NOFF) i Helse Sør-Øst og fagstyreleder i Bioingeniørfaglig institutt (BFI).

- Lederne er også fortvilt over dette, men ingen sier noe, hevder hun.

Dybvik har forståelse for at laboratorieledere føler seg bundet av krav om effektivisering og budsjettdisiplin, men hun mener de likevel har et stort ansvar for å si fra.

- De må være tydelige oppover i linja til toppledelsen. De må vise konsekvensene av budsjettene.

Ugreit forsøk på å stilne debatt

Både Dybvik og von der Fehr mener det er viktig at flere nå står frem og forteller – både om arbeidspress og mulige løsninger på slike problemer. For det var det de to bioingeniørene som skrev innlegget ville frem til: Hvis bioingeniører fra hele landet deler erfaringer i en konstruktiv debatt, kan de lære av hverandre.

- Bioingeniører er mye mindre ute i media med innspill om sin arbeidshverdag enn leger og sykepleiere. Og innlegget vi her snakker om er et godt innspill og mildt i formen, sammenlignet med hva som kommer fra andre yrkesgrupper. Da er det synd at ledelsen forsøkte å stilne debatten. Det er veldig ugreit! fastslår Dybvik.

Hun synes ledere tvert imot bør se mulighetene som ligger i en slik debatt.

De siste årene har det ofte vært snakket om en fryktkultur i sykehusene, hvor ansatte ikke tør å uttale seg kritisk.

Von der Fehr sier at hun også tidligere har opplevd at ledere har forsøkt å stoppe kritiske ytringer fra ansatte. Hun er enig i at det er et press på ytringsfriheten for ansatte i helsetjenesten.

Dybvik tror roten til problemet sitter et stykke ned i sykehushierarkiet.

- På det overordnede nivået har jeg inntrykk av at arbeidsgivere og tillitsvalgte er enige: Ansatte skal ha ytringsfrihet og det er viktig at fagfolk kan – og tør – delta i offentlig debatt. Men sykehus er hierarkiske organisasjoner med mange nivåer. Det er viktig at budskapet om ytringsfrihet blir kommunisert tydelig fra sykehusdirektørene og nedover i organisasjonen.