IFBLS 2018: Dagbok fra en verdenskongress

Lørdag 22. september, formiddag: Open forum

Det er 28 grader og sol, klokka er 8.30 og en stor gjeng norske kvinner tusler ut fra Hotel Leonardo da Vinci, like ved jernbanestasjonen i Firenze. Vi skal delta på “33rd World Congress of Biomedical Laboratory Science”. Etter 15 minutters spasertur ankommer vi Firenze Fiera, et kongressenter med blanding av staselig renessansearkitektur og modernitet. Nå i formiddag er det «Open forum» - et diskusjonsforum åpent for alle som vil. Det foregår i et vakkert, ovalt, grønt rom med det treffende navnet «Verde».

President Marie Nora Roald ønsker velkommen og introduserer delegatene som stiller til valg til styret i IFBLS. Selve valget skal skje på generalforsamlingen onsdag. Én etter én entrer de talerstolen og forklarer hvorfor akkurat de er riktig for vervet. Størst inntrykk gjør kanskje danske Bert Asbild. Han kan ikke så mange detaljer om utdanning og sånt, forteller han, «but I know how to fight!». Det gjør inntrykk. Folk humrer og klapper. Det hører med til historien at han ble valgt.
Ett av innledningsforedragene - før fire workshops - får mange til å finne fram lommetørklær. Britiske Sarah May forteller historien om den kreftsyke gutten Harvey som var redd for nåler og stikk – og som fikk besøke et laboratorium for å stagge angsten.

Lørdag 22. september, kveld: Åpning

Vi sitter i et gedigent auditorium – under jorda. Klokka er 18 og vi er halvveis i åpningsseremonien, som seg hør og bør inneholder mange (ganske kjedelige) hilsener. Men nå er det tid for flaggseremoni. De 33 landene som er representert på kongressen sender flaggbærerne sine ned de mange trappene og fram på podiet til toner av Beethoven. BFIs Rita von der Fehr er rask i gangen og fast i blikket når det er hennes tur.

Etterpå gjør vi oss klar for et (antatt) langdrygt åpningsforedrag av professor Donatella Lippi. Hun skal snakke om «Medisin og kunst: Farlige forbindelser». Etter få minutter rettes ryggene. Dette er ikke kjedelig! For hvem har vel tenkt over hvilke sykdommer modellene for kjente malerier og skulpturer led av? Vi får for eksempel studere detaljer ved Leonardo da Vincis Mona Lisa - og blir overbevist om at modellen hadde høyt kolesterol og sannsynligvis en hjertelidelse.

Søndag 23. september: Kongress

Ny morgenvandring i Firenze. Varmt! Firenze er ikke bare trange sjarmerende gater og renessansebygg. Den har også stygge 60-tallsbygg og sterkt trafikkerte gater. Deler av veien til kongressenteret er slik.

Vi er på plass noen minutter før plenumsforedraget skal starte klokka ni – men hvor er alle de andre? Det viser seg at to ulike klokkeslett er oppgitt i programmet – og at mange av deltakerne har fått med seg det som er feil. Sandra Zecchi snakker derfor til en liten (men lydhør) forsamling om kjente forskere som for noen hundre år siden hadde tilhold i Firenze og omegn. Hun forteller om Marcello Malpighi (mikroskopets far), Girolamo Segato og Filippo Pacini. Det er historien om Segato, den «ulærde» av de tre, som er mest spennende. Segato dro til Egypt og lærte seg kunsten å balsamere. Han reiste tilbake til Firenze og utviklet det han hadde lært til perfeksjon. Vi får se bilder av dyr, kvinnehoder, ja til og med et spisebord laget av forstenet kjøtt, som i dag oppbevares på Universitetet i Firenze – like fint som da Segato døde i 1836.

Det ene foredraget avløser det andre, og sesjonen om «Biosafety» er interessant! Vi får blant annet høre om arbeidet i Singapore med å lage et sikkert P3-laboratorium som skal brukes til dyr som (i forskningens tjeneste) er smittet med alvorlige infeksjonssykdommer. En kenyansk bioingeniør forteller om hvordan han har vært med på å kartlegge «the biosafety» på laboratorier i Øst-Afrika – og hvordan sikkerheten ble bedre ved hjelp av kurs for fagfolk i hele regionen.

Mandag 24. september, formiddag. Fotoshoot og norske foredrag

Skal man presentere en verdenskongress i et tidsskrift må man ha bilder - fra vertsbyen. Dagen starter derfor med en rusletur med kamera rundt halsen forbi den gedigne domkirken Santa Maria del Fiore - og til brua Ponte Vecchio som strekker seg over elva Arno; den eneste brua i Firenze som ikke ble ødelagt under andre verdenskrig. Men jeg må snart tilbake til kongressområdet, for en av de norske foredragsholderne skal snart på podiet.

Kirsten Østbye, universitetslektor ved Oslo Met, har plassert seg på en av de første radene i det vakre, «Verde»-rommet. Her skal sesjonen «International exchange of cytodiagnostic skills» foregå. Østbye er alvorlig, men fattet. Hun har aldri holdt et foredrag på engelsk før og er litt nervøs, hvisker hun.

Egentlig hadde hun sendt inn abstract til en poster, men så fikk hun tilbakemelding fra arrangørene om at de heller ønsket en såkalt «Oral Communication». Så her sitter hun. Sesjonen har fire foredrag og Østbyes er sist. Tittelen er «Immunocytochemical expression of p16/Ki-67 in normal, atypical and neoplastic cells in urine cytology” – og det blir gjennomført helt uten synlig nervøsitet. Mannen hennes, som er med på italiaturen, gir henne klem og gode ord når det hele er over. Han var blant tilhørerne.

Tirsdag 25. september. Flere norske foredrag og gallamiddag

Nok en dag med foredrag på foredrag. Flere norske er i ilden. Blant annet 23 år gamle Amalie Kristiansen, som forteller om diagnostisering av «Hirschsprung». Mona Pedersen Unnerud og Ingrid Kolnes har etikkspalten i Bioingeniøren som tema, mens Sahar Olsen forteller om en pedagogisk metode; «flipped lab-room», som benyttes ved bioingeniørutdanningen i Ålesund.

På kvelden er det gallamiddag i overdådig vakre lokaler. Hvor gamle er egentlig de stolene og speilene? Og er det ekte gull i lampene? Vi blir gående fra rom til rom med åpen munn og store øyne.

Under selve måltidet havner jeg sammen med Comfort Vandu fra Nigeria. Vi blir sittende å prate om livene våre – i Norge og Nigeria. Hun har to sønner, akkurat som meg – men mistet mannen sin for noen år siden. Vi utveksler mobilnumre, men tenker vel begge at vi neppe kommer til å ta kontakt. Men hvem vet? Kanskje på neste verdenskongress?

Onsdag 26. september. Finito

Generalforsamlingen onsdag formiddag gjøres unna på to timer. Nytt styre velges og Marie Nora Roald kan overlate presidentvervet til svenske Anne Lindgren Berndt.

Under avslutningsseremonien deles det ut posterpriser til bioingeniører fra Danmark, Taiwan og Japan - og det danske forbundet presenterer København som vertsby for neste verdenskongress i 2020.

Så er det slutt. Fire-fem dager med foredrag, møter, workshops og diskusjoner er over. Og det er bare å si: In vista a Copenhagen! På gjensyn i København!