Nesten tre år etter treffer Bioingeniøren ham på Sykehuset Telemark i Skien. Der har han jobbet i halvannet år nå. På lederdagene høsten 2017 fortalte han til norske bioingeniørledere hvordan hans vei mot norsk autorisasjon har artet seg.
Egentlig startet den da kjæresten hans reiste til Norge i 2012, tre år før ham. Hun var da nyutdannet sykepleier, men uten jobb. Etter å ha sjekket arbeidsmarkedet for sykepleiere i mange land, falt valget på Norge. Da var Dimson allerede godt etablert som bioingeniør ved et privat sykehus i Manila.
- Så det er hun som er årsaken til at jeg havnet her, sier han.
- Det er et stort skritt å ta, å bryte opp fra familie og fast jobb og reise til et totalt fremmed land. Hvordan var det å komme til Norge?
- Jeg kom på en søndag, alle butikker var stengt og det var veldig lite folk å se. Det var uvant! I tillegg var det en helt annen temperatur enn i Manila. I starten syntes jeg nordmenn var veldig rare, siden de snakket så mye om været. Men nå forstår jeg hvorfor.
Hjelpsomme Bjørn
Da Dimson landet på Værnes flyplass denne augustdagen i 2015, hadde han på forhånd skaffet lisensen som skal til for å søke autorisasjon som bioingeniør i Norge. Men først måtte han lære språket.
- Jeg kunne ikke ett ord norsk da jeg landet på Værnes – men jeg kom meg raskt i gang med norskkurs på voksenopplæringen i Levanger, forteller han.
Etter bare tre måneder tok han den nødvendige norsktesten og var klar for praksis på sykehus. Men det var ikke undervisningen på voksenopplæringen som var viktigst for Dimsons språkutvikling. Det var en viss Bjørn, ektemannen til Dimsons svigerinne (som hadde flyttet etter søsteren sin til Norge).
- Det var han som garanterte for kost og losji da jeg kom til Norge. Og det var han som insisterte på at vi bare skulle snakke norsk sammen.
Nord-trøndersk var en utfordring
Det var også Bjørn som hjalp Dimson med å finne praksisplass. Han kjente Sissel Hegdal, leder ved Avdeling for laboratoriemedisin i Helse Nord-Trøndelag. Bjørn fortalte Hegdal om den erfarne bioingeniøren som kunne brukbart norsk og som nå trengte praksisplass. Hun var positiv, og i januar 2016 startet Dimson den seks måneder lange praksisperioden.
- Jeg følte at jeg hadde de nødvendige faglige forutsetningene, det var språket som var den største utfordringen. En ting var å lære bokmål på voksenopplæringen og snakke med kjente, det var noe helt annet å forstå nordtrøndersk dagligtale på laboratoriet, sier Dimson.
Men de nye kollegene var positivt innstilt og tok godt imot.
- Derfor gikk det bra – selv om jeg slet med å forstå dialekten deres i starten.
Mye er likt
Francis Dimsons vei mot norsk autorisasjon var forholdsvis strak og grei. Mange utenlandske bioingeniører har nok måttet slite atskillig mer, spesielt for å finne praksisplass. En del må også ta tilleggsutdanning. Men da Dimson gjennomførte sin praksis, var kravet bare et halvt år fordelt på de ulike fagdisiplinene.
- Kanskje siden utdanningen på Filippinene er ganske lik den norske. Mye er felles, både innholdet i utdanningen og utstyret på laboratoriene. Vi hadde for eksempel samme hematologimaskin i Manila som her i Skien.
Fast jobb i Skien
12. juli 2016 var Dimsons autorisasjon i boks, og han kunne for alvor starte sitt «norske liv». Siden laboratoriet i Levanger ikke kunne garantere ham fast jobb, sendte han CV-en til flere laboratorier, og han fikk raskt napp fra Sykehuset Telemark. Der jobbet det allerede tre filippinske bioingeniører som laboratoriet hadde god erfaring med. Dimson og kjæresten (som nå var blitt ektefeller) satte derfor kursen mot Telemark.
- Vi trives og jeg ser for meg at vi kommer til å bli her. At det er flere filippinere her er selvsagt hyggelig, men jeg har også fått norske venner. Jeg har følt meg trygg og ivaretatt fra første dag. Da er det lett å innrette seg.
I starten syntes han nordmenn var alvorlige og innesluttede, forteller han. Han skjønte ikke hvorfor de smilte så sjeldent.
- Men det er før man blir kjent. Nordmenn er enkle både å prate og jobbe med, når man kommer nærmere innpå dem, mener han.
Dimson setter pris på arbeidsmiljøet på norske laboratorier. Organiseringen i fødelandet er atskillig mer hierarkisk og ledelsen er mer autoritær, forteller han.
- Det er større muligheter for å jobbe selvstendig her - jeg føler at lederne stoler på meg!
Målet er spesialistgodkjenning
Det er langt til Filippinene, og Dimson har ikke vært der siden han flyttet i 2015. Han savner landet, vennene og familien, men ser likevel for seg et liv i Norge. Til jul skal den lille familien ta den lange reisen, ikke minst for å vise fram sønnen Hans Lucas som ble født sist november.
- Hvilke drømmer har du?
- En spesialistgodkjenning! På Filippinene mikroskoperte jeg mye – det er bioingeniørenes jobb, jeg kan derfor en del mer om akkurat det enn de fleste norske bioingeniører. En spesialisering i klinisk mikroskopi og preanalyse er det faglige målet mitt nå – og sjefen min er heldigvis positiv, sier Francis Dimson.
Sissel Hegdal var lederen som tok imot Francis Dimson. Etter det har laboratoriet i Levanger hatt flere utenlandske praktikanter.
- Vi trenger flere hender og jeg synes alle laboratorier har et ansvar for å ta imot utenlandske bioingeniører som ønsker norsk autorisasjon. Det kan være ett av flere rekrutteringstiltak. Men det må alltid balanseres opp mot arbeidsmengden på laboratoriet, vi kan ikke slite ut de andre ansatte med for mye opplæring og veiledning, mener Hegdal, som er leder ved Avdeling for laboratoriemedisin i Helse Nord-Trøndelag.
Hun forteller at laboratoriet i Levanger på et tidspunkt hadde to praktikanter samtidig, og at det ble i meste laget i tillegg til opplæring av studenter og nyansatte - og daglig drift.
Dimson var den første – og han var en suksesshistorie. Han var sterk faglig, lærte språket raskt og gled rett inn i miljøet. Han tilførte dessuten kunnskap som laboratoriet hadde lite av – for eksempel i malariadiagnostikk.
- De praktikantene vi har hatt her, flere filippinere, har stort sett klart seg godt rent faglig. Det som kan være problematisk er språket. Man MÅ kunne forstå - og gjøre seg forstått – i telefonen på en travel vakt, sier Hegdal.
Les også:
Autorisasjon for utenlandske bioingeniører er en vanskelig og langvarig prosess
