– «Gjør dere fortsatt sånn?» spør pappa ofte. Og svaret er: Ja, det gjør vi, på samme måte som da du tok bioingeniørutdanningen på begynnelsen av 90-tallet, smiler Nils Jarle Oma.
Han går i sin fars fotspor i tredje og siste året på bioingeniørutdanningen i Oslo. Han er «sønnen til Martin» både på høyskolen og på avdeling for medisinsk biokjemi ved Oslo universitetssykehus Ullevål, hvor Nils Jarle nylig har fått sin første «ordentlige» jobb. Det er samme sted faren hans begynte å jobbe for en generasjon siden, og samme sykehus hvor også moren jobbet.
Mamma er klinisk ernæringsfysiolog, pappa er bioingeniør og begge foreldrene er godt fornøyd med jobbene sine. Derfor lå det kanskje i kortene at Nils Jarle skulle søke arbeid i helsevesenet.
– Før jeg begynte å studere arbeidet jeg fem år i hjemmetjenesten. Det ga mersmak, men jeg ønsket også en teknisk utdanning, forteller han.
Bilen med det rare i
Muligheten for å kombinere pasientkontakt og tekniske oppgaver førte ham til bioingeniørutdanningen, et studievalg som ble helhjertet støtte av pappa, Martin Oma.
Oma den eldre, som nettopp har vært på 25-års jubileum med kullet sitt, ble utdannet fra Ullevål i 1992. I dag jobber han som produktsjef for primærhelsetjenesten i Bergman Diagnostika. Der har han vært i to tiår. Sønnen Nils Jarle husker en barndom hvor pappa stadig var på jobbreise og hadde bilen full av ulike medisinske instrumenter.
– Det var veldig praktisk da vi vokste opp. Følte vi oss litt dårlige, hadde pappa alltid noe nyttig medisinsk i bagasjen, forteller Nils Jarle.
Fremdeles mye manuelt
Høgskolelektor Bjarne Hjeltnes har hatt ansvar for å gjøre både far og sønn skikket til bioingeniøryrket. Hjeltnes kan bekrefte at Oma den eldre nok ville kjent seg godt igjen på utdanningen til Oma den yngre.
– Bioingeniøryrket har vært gjennom en enorm automatisering de siste tiårene, men på utdanningene gjør vi fremdeles mye manuelt. Det er vår jobb å sikre at studentene har basiskunnskapen de trenger på laboratoriet, sier han.
Det er Martin Oma helt enig i. De siste tjue årene har han reist land og strand rundt blant annet for å lære opp helsepersonell i bruk av diagnostisk utstyr. Han mener den manuelle opplæringen på bioingeniørutdanningene er viktig for å forstå hva som skjer i maskinene.
– Jeg lærer opp sykepleiere og helsesekretærer i instrumentteknologi, og det blir fort tydelig at de mangler en del av de kunnskapene bioingeniørene får innprentet gjennom utdanningen. For å kunne håndtere maskinene godt, må man forstå hva de gjør, mener Martin Oma.
En multikulturell utdanning
Helt like er imidlertid ikke utdanningene anno 1992 og 2017. Molekylærbiologi fantes knapt på begynnelsen av 90-tallet, nå er faget fast på timeplanen. Da Oma senior tok utdanningen, hadde de praksis på sykehus i store deler av siste skoleår i alle metodefagene; mikrobiologi, patologi og blodbank. Oma junior har kortere praksis, fordelt på alle tre skoleårene. Etter farens siste studieår begynte omtrent alle de nyutdannede bioingeniørene å jobbe. Blant sønnens medstudenter er det flere som skal gå videre med mastergrad, selv om flertallet fremdeles vil rett ut i jobb.
Ikke minst er studentmassen en annen i dag enn for tretti år siden.
– Frem til slutten av 90-tallet var alle elevene Blenda-hvite. Siden den gang har vi fått mange flere studenter – og bioingeniører – med en annen kulturell bakgrunn, og i dag er utdanningen multikulturell, fremhever høgskolelektor Hjeltnes.
Vil ha mer IKT
For å være bedre rustet for den automatiserte og teknologiske hverdagen på laboratoriet, etterlyser både far og sønn Oma mer IKT-opplæring i utdanningen. Nils Jarle mener studentene per i dag har altfor lite opplæring i informasjonssystemer og at de dermed får for dårlige digitale ferdigheter.
Det er høgskolelektor Hjeltnes hjertens enig i. Han er for tiden involvert i arbeidet med å planlegge fremtidens utdanning. Mer automatisering, mer pasientnær analyse og mer veiledning av andre yrkesgrupper, er viktige stikkord i arbeidet.
– Det skal fortsatt være slik at bioingeniørene har fagansvaret for blodprøvetaking. Det tar vi på alvor i utdanningen. Men studentene trenger mer IKT-kompetanse for å møte fremtidens krav, sier Hjeltnes.
Tre menn blant kvinner
De er tre menn i et kvinnedominert yrke, en kvinnedominans ingen av dem skjønner noe særlig av. I Oslo har andelen mannlige studenter ligget stabilt mellom ti og tjue prosent så lenge høgskolelektor Hjeltnes kan huske. Det var en kjønnsfordeling som overrasket Nils Jarle Oma da han begynte på skolen.
– Fra jeg var liten har jeg vært vant til at bioingeniører er menn. Pappa er jo bioingeniør, og han har mange mannlige kollegaer som også er bioingeniører, sier Nils Jarle Oma.
Som mann på laboratoriet får man en del ekstra oppmerksomhet, forteller han. Oppmerksomheten er hyggelig, men han er ikke i tvil om at det ville vært et pluss for arbeidsmiljøet om det var flere menn blant de ansatte.
Uforståelig kvinnedominans
Faren hans hadde heller ikke fått med seg at jentene var i klart flertall på utdanningen også på 90-tallet, og husker at kvinnesaken sto sterkt i det som da het Norsk Bioingeniørforbund (NOBI). Mens Oma til slutt meldte seg ut av fagorganisasjonen fordi han mente det ble mer «kvinnesak enn bioingeniørfag», var høgskolelektor Hjeltnes aktiv deltaker i det radikale miljøet. I dag er frontene mindre steile og temperaturen har gått betraktelig ned.
Martin Oma hadde allerede en annen utdanning og noen år i arbeidslivet bak seg da han søkte seg til bioingeniørutdanningen. Han ville bli ingeniør, og anså helsesektoren som en relativt sikker arbeidsplass. Han synes fremdeles det er rart at ikke flere menn søker seg til yrket, og mener kombinasjonen tekniske fag og trygge jobber burde friste flere.
– Ikke minst møter man mange fine folk. Jeg kan fremdeles savne pasientkontakt. Å sitte på sengekanten til en pasient midt på natten og snakke om alt og ingenting - de opplevelsene er ubetalelige, sier Martin Oma.
