Nordisk utdanningskonferanse om digitalisering og praksis

Dette var noen av spørsmålene som ble presentert for de rundt hundre deltakerne på den nordiske utdanningskonferansen i Borås. Det spennende programmet dekket mange aspekter ved utdanning av bioingeniører, og selv om utdanningene er forskjellige, er mange av utfordringene de samme. For eksempel at det i fremtiden blir mangel på bioingeniører og at det er vanskelig å få nok praksisplasser og god nok kvalitet på praksisstudiene. Det er i tillegg stort fokus på studentaktive læringsformer, digitale læringsressurser og hvordan man best kan bygge bro mellom teori og praksis.

eHelse på agendaen

Åsa Gyberg-Karlsson snakket om eHelse og hvilke utfordringer og kompetanse dette krever av bioingeniører. Definisjonen på eHelse er «bruk av digitale verktøy og digital informasjonsutveksling med mål om forbedret helse». Hun pekte blant annet på utfordringer når det gjelder kvalitetssikring av egenmonitorering, og da mente hun ikke bare de tradisjonelle pasientnære målingene, men også pulsklokker, sensorer under huden og bruk av de mange eHelse-appene. Bioingeniørene må være på banen og bidra med sin kompetanse – og det må også gjenspeiles i utdanningene. Kunstig intelligens var også et tema, for hvordan kan vi kvalitetssikre instrumenter som ikke er fast programmert, men som endrer seg over tid basert på kunstig intelligens? Gyberg-Karlsson, som er i gang med en master i eHelse, er også medlem av det nasjonale etiske rådet i Sverige. Hun var svært opptatt av hvordan temaet eHelse fører til nye etiske utfordringer.

Som en løsning på problemet med manglende praksisplasser og veiledere ble prosjektet FutureEdu presentert av Anssi Mahonen fra Savonia universitet i Finland. Målet er å utvikle autentiske, arbeidsrelaterte, virtuelle læringsmiljøer. Bruk av VR-teknologi har vært vanlig ved utdanning av piloter, soldater og leger – men hvorfor ikke ta det i bruk også innen laboratoriearbeid? Rett og slett ha praksis ved hjelp av VR-briller? Utviklingen innen VR-teknologi går fort, og det ble påstått at det ved virtuell pipettering er mulig å kjenne forskjell på hvilken type væske man pipetterer. Det er vanskelig å se for seg at det skal kunne erstatte praksis, men for øving i enkelte prosedyrer kan det være nyttig.

Mahonen presenterte også en satelittutdanningsmodell utviklet i Finland, der studentene er lokalisert på forskjellige sykehus, og har all teoriundervisning via Zoom videotilkobling. All praksis foregår på sykehuset studenten er plassert på. Dette kan være et bidrag til å få utdannet flere enn det det er kapasitet til på selve undervisningsinstitusjonen.

Mer effektiv undervisning og vurdering

Det er ingen tvil om at digitale læringsressurser er i vinden. Digitalisering kan være med på å gjøre utdanningen mer bærekraftig, både for studenter og lærere. Ved Ørebro universitet hadde de utviklet et undervisningsopplegg som endte opp i en casebasert digital eksamensform.

Undervisningsopplegget, som ble presentert av Petronella Ekström og Anna Hultgren, besto av videoforelesninger, spørsmålsbasert undervisning og casebaserte seminarer hvor studentene i stor grad samarbeider, instruerer og vurderer hverandre. Det endte opp med en heldigitalisert, «selvrettende» casebasert eksamen som reflekterer læringsaktivitetene i kurset. Mindre rettebunker gir mer tid til utvikling av nye undervisningsopplegg, så dette er absolutt noe å vurdere.

Peer-learning – å lære av hverandre

Peer-learning betyr rett og slett at studentene underviser hverandre. I et prosjekt på Karolinska som ble presentert av Jenny Flygare og Camilla Linder, har de testet dette ut i ekstern praksis på en avdeling for klinisk farmakologi. Her får praksisveilederen en litt annen rolle enn den mer tradisjonelle «mesterlæreren», hvor studentene følger veilederens instrukser og råd. I prosjektet har studentene jobbet i par, og etter individuell innføring i nye metoder har de stått for opplæring og veiledning av hverandre. I tillegg fikk studentene jobbe helt selvstendig med et FoU-prosjekt som de planla og gjennomførte selv. Veilederens rolle var dialogbasert refleksjon med studentene på slutten av hver dag. For å evaluere dette praksisopplegget er det gjennomført kvalitative gruppeintervjuer av både studenter og veiledere. De foreløpige resultatene viser at studentene tar mer ansvar, blir flinkere til å tenke kritisk og blir mer selvsikre, i tillegg til at de føler seg mindre overvåket. En annen åpenbar fordel med peer-learning er at studentene også får erfaring og kompetanse i det å veilede andre.

Studentenes synspunkter

Ekstern praksis var hovedtema for Studentforums diskusjoner under konferansen. Fem studenter fra Danmark, Sverige og Norge var representert. Deres råd til utdanningene og praksisveiledere var at de generelt ønsker å jobbe mer selvstendig i praksis enn det mange får anledning til, og de ønsker også å kunne bidra mer og føle seg nyttige der det er mulig. De fremhevet at de ønsket å ha fullt fokus på selve praksisen og at man ikke bør ha andre prosjekter gående samtidig.

Ekspertpasienten som ressurs

Peter Carstedt, som holdt innledningsforedraget på konferansen, representerer en pasienttype som vi ser mer og mer av i helsevesenet. Dette er pasienten som er ekspert på sine egne helseutfordringer og utvikler strategier og metoder for å takle sin egen sykdom. I Sverige er dette satt i system med prosjektet «Spetspatienter – en ny ressurs for helse», som har utspring fra Karolinska. Det svenske Språkrådet hadde i 2017 ordet spetspatient med på listen over nyord. Carstedt fortalte oss sin sykdomshistorie med kronisk nyresykdom og som nyretransplantert. Egenmonitorering er sentralt, og han presenterte verktøy for å følge med på blant annet blodtrykk, puls, søvn, aktivitet, vekt, BMI og EKG. I tillegg hadde han selv fullstendig oversikt over blodverdiene sine ved å føre sirlige Excel-ark. På den måten hadde han god innsikt i sin sykdom og symptomer og hadde avtale med legen sin om å selv justere dosering av medikamenter.

I tillegg til å være en «spetspatient» som deler sine erfaringer og er forbilde for andre pasienter, er han gründer og stiftet den ideelle organisasjonen MOD (Mer organdonation) tre år etter at han selv ble transplantert. Organisasjonens langsiktige mål er at ingen skal dø mens de står på venteliste for organtransplantasjon i Sverige. I den svenske befolkningen sier 9 av 10 at de vil donere, så det er ikke viljen det står på, men mange systemsvakheter som gjør at det faktisk er svært få som blir donorer etter sin død. MOD ønsker å være såkalte «change agents» som i samarbeid med helsevesenet, politikere og makthavere vil jobbe med regelverk, holdninger og prosedyrer som kan fremme organdonasjon. Alle foredragsholderne på konferansen fikk, i stedet for den tradisjonelle gaven/blomsten, et bidrag gitt til MOD i deres navn.

Carstedts foredrag startet konferansen, men det kan også fungere som en oppsummering for oss som utdanner fremtidens bioingeniører. Hans fokus på egenmonitorering, kommunikasjon, eHelse og bruk av digitale hjelpemidler var nemlig inspirerende. Hvordan kan vi gjøre studentene våre til «Change agents» i helsevesenet?