Vil gjøre det enklere for utlendinger å få norsk autorisasjon

Rettelse (23.02.): Den nordiske overenskomsten for godkjenning av helseutdanninger, som det vises til i denne artikkelen, er avviklet. Det innebærer at autorisasjons- og spesialistgodkjenningssøknader fra nordiske søkere behandles etter EØS-regelverket - på linje med søkere fra andre land i EU, EØS og Sveits.

Av Frøy Lode Wiig, frilansjournalist

Det mangler ikke på advarsler om en kommende bioingeniørmangel i Norge. Hvis dagens utdanningstakt fortsetter, vil det mangle 1700 årsverk i 2035, spår Statistisk sentralbyrå. Noe økning i antall nyutdannede bioingeniører kan saktens universitetene og høyskolene få til, men ikke nok. Hvem skal dekke behovet på laboratoriene i fremtiden?

Bioingeniører fra utlandet kan bidra. Imidlertid kan prosessen for å få norsk autorisasjon være lang og krevende, særlig hvis personen har utdanning fra land utenfor EU.

− Utdanning innen EU er enklere å vurdere, da vi har gode verktøy for å finne ut hvilket yrke søkere kan utøve i utdanningslandet. Det er ofte avgjørende i disse sakene. Når det gjelder utdanning utenfor EU, må vi ofte benytte faglige rådgivere ved norske utdanningsinstitusjoner som ledd i utredningen, sier Anne Farseth, direktør for autorisasjonsavdelingen i Helsedirektoratet.

Fra 1. januar 2019 til slutten av november 2020 søkte i alt 115 personer med utenlandsk utdanning om å få autorisasjon som bioingeniør i Norge, viser tall fra Helsedirektoratet. Av søkere med utdanning fra land utenfor Norden kommer det klart flest fra Filippinene. Rundt 10 filippinske bioingeniører søker om norsk autorisasjon hvert år.

Rundt en tredel av søkerne fikk innvilget autorisasjon. Resten fikk enten blankt avslag eller krav om å ta praksis før de kan søke om autorisasjon på nytt.

− En hovedutfordring er å avklare hvorvidt søkers utdanning er rettet mot bioingeniøryrket slik yrket er i Norge. Mange utenlandske søkere har utdanninger som ikke er pasientrettet, forklarer avdelingsdirektør Farseth.

Mangler praksis

Mangel på praksis er et vanlig ankepunkt. Det kan være søkere som har tatt utdanning innen laboratoriearbeid uten pasientkontakt, for eksempel med mål om å jobbe i næringsmiddelindustrien.

I tillegg mangler en stor andel søkere noen av fagene som inngår i norsk bioingeniørutdanning. Kurs i immunologi og transfusjonsmedisin, for eksempel, er ofte fraværende i de utenlandske utdanningene. Samfunnsfag og yrkesetikk likeså.

− Veldig mange har mye, men mangler litt. Imidlertid kan vi ikke gi autorisasjon som bioingeniør hvis de mangler tretti prosent av utdanningen, påpeker Inger-Lise Neslein, førstelektor ved bioingeniørutdanningen ved OsloMet.

Hun har i en årrekke bistått helsemyndighetene med å vurdere autorisasjonssøknader fra bioingeniører med utenlandsk utdanning. Hun opplever at det er en økning i antall søkere som tilfredsstiller 70 prosent av kravene, men mangler de siste 30.

Blant annet derfor ønsker OsloMet å tilby en «kompletterende utdanning» til søkere med utenlandsk utdanning som mangler praksis og/eller enkeltfag. Studieplanen er klar, og OsloMet tror de kan starte opp allerede i august 2021. Men først må departementene si ja.

− Helsedirektoratet er informert om og positive til at OsloMet vurderer et tilbud til denne gruppen. Den endelige beslutningen om et kompletterende utdanningstilbud ligger hos Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, sier avdelingsdirektør Farseth.

Hvis planen blir godkjent, vil den kompletterende utdanningen tilby 50 studiepoeng innen bioingeniørfag som mange av de utenlandske søkerne mangler. Utdanningen vil også tilfredsstille kravene om samfunnsvitenskapelige emner og yrkesetikk som stilles i de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS). Ikke minst vil OsloMet ha ansvar for å organisere praksis for de utenlandske søkerne.

Utfordringer i kø

I dag står utfordringene i kø for søkere som får godkjent deler av utdanningen sin, men ikke alt. Mangler de praksis, må de skaffe praksisplass selv. De som er så heldige å finne en praksisplass får ikke alltid lønn eller studielån i praksisperioden. De må derfor ha annen inntekt ved siden av.

− Det kan ta en evighet å få de månedene med praksis som de mangler. I dag har verken utdanningsinstitusjonene eller arbeidsplassene insentiv til å tilby praksisplass til de utenlandske søkerne, påpeker Neslein ved OsloMet.

Utdanningene strever ofte med å få nok praksisplasser til egne studenter. På sin side jubler arbeidsgiverne ikke over å bruke noen måneder på å lære opp en utenlandsk bioingeniør som ikke skal jobbe der etterpå. Ofte stilles det nemlig krav om at praksisen må tas innen et spesielt fagfelt, for eksempel transfusjonsmedisin, som søkeren ikke er interessert i eller har planer om å jobbe med.

En annen hindring er å få tatt fagene som mangler. Nesten ingen bioingeniørutdanninger i Norge tilbyr enkeltemner. Én løsning er å søke ordinært opptak til bachelorstudiet, for deretter å søke fritak fra fagene man allerede har.

Problemet er at man ikke nødvendigvis får tatt alle fagene man mangler på ett år. Noen fag må tas i rekkefølge. Da kan man ende opp med å bruke tre år på å ta noen enkeltfag. Det liker ikke Lånekassen. Har man ikke full studiebelastning, får man heller ikke fult studielån.

− En kompletterende utdanning vil gjøre veien til autorisasjon mye kortere. Det er bra for den enkelte søker, og god samfunnsøkonomi, påpeker Neslein.

Det gjenstår å se om departementene er enige i hennes vurdering.

Møtte krav om praksis i Norge

Jarren Kate Dionesa Bentzen er bioingeniør fra Filippinene. Hun måtte ha ett års praksis i Norge før hun fikk norsk autorisasjon.

Vinteren 2006 landet 23 år gamle Jarren Kate Dionesa Bentzen på Langnes etter å ha reist over halve kloden. I bagasjen hadde hun klær som ikke var tiltenkt nordnorsk vinter, og papirer som viste at hun var ferdig utdannet bioingeniør i hjemlandet. På flyplassen ble hun møtt av en kommende kollega og kjørt til sykehusleiligheten som sto klar til henne. Én dag senere hadde hun første praksisdag.

− Å flytte fra Manila til Tromsø var et sjokk. Jeg hadde det veldig tungt og vanskelig i begynnelsen, forteller Dionesa Bentzen.

Fra hun var ganske liten var planen at hun skulle bli bioingeniør i Norge. På Filippinene er helsefaglig utdanning en vei ut av landet og inn på utenlandske arbeidsmarkeder. Lønningene til bioingeniører og sykepleiere på Filippinene kan ikke måle seg mot hva de kan tjene i USA og Europa. Mange reiser ut for å forsørge familien i hjemlandet, slik Dionesa Bentzen gjorde. Flere av hennes klassekamerater har endt opp i USA og Storbritannia. Selv valgte Dionesa Bentzen Norge fordi hun hadde en tante som bodde i nord, og som kunne hjelpe henne å få jobb.

Skaffet praksis selv

For å jobbe som bioingeniør i Norge måtte Dionesa Bentzen ha autorisasjon. Det fikk hun ikke fordi hun manglet praksis. Kravet var 12 måneders praksis i Norge. Og praksisplass måtte hun ordne selv. Med hjelp fra tanten søkte Dionesa Bentzen om plass ved «alle» laboratorier i Troms. Til slutt fikk hun napp ved laboratoriet på immunologisk avdeling ved sykehuset i Tromsø.

Selv om det var vanskelig for Dionesa Bentzen å få autorisasjon, synes hun kravet om norsk praksis er både fornuftig og forståelig.

− Jeg synes absolutt man skal kreve norsk praksis og norskkunnskaper av bioingeniører som søker autorisasjon i Norge. Det er helt andre måter å jobbe på i Norge, og helsesystemet er annerledes, forklarer bioingeniøren.

Det er ikke bare den geografiske avstanden som er stor fra Manila til Tromsø. Manila er hovedstaden i Filippinene og huser rundt 15 millioner mennesker. Tromsø blir en liten landsby i forhold. Manila har tropisk klima, Tromsø subarktisk. Arbeidsmiljøet på filippinske sykehus er formelt og hierarkisk, ved Universitetetssykehuset Nord-Norge er det joggesko og felles matpause.

− En av mine første dager på laboratoriet kom overlegen bort for å hilse på meg. «Jeg heter Bjørn,» sa han. Jeg trodde jeg skulle besvime. I Filippinene ville overlegen aldri snakket til meg, og han ville ha vært Doctor Skogen, ler Dionesa Bentzen.

Er blitt tromsøværing

Etter snart 15 år i Norge anser Dionesa Bentzen seg som tromsøværing. Siden 2014 har hun jobbet ved medisinsk genetisk avdeling ved UNN, hvor hun stortrives. Hun er gift og har to barn. Ektemannen traff hun på jobb. Han var tredje års bioingeniørstudent i praksis, og veldig pratsom.

− Det var først da jeg ble i lag med ham at det ble dreis på norsken min, sier hun, på klingende tromsødialekt.

Da hun først kom til Norge, syntes Dionesa Bentzen at det var rart å måtte gå til jobb. I Manila var det for varmt, skittent og utrygt å gå til fots noe sted. Ikke hadde hun egnet fottøy heller; høye hæler var et must for henne utenfor arbeidstid.

− Nå går jeg bare i joggesko og sportsklær, og spaserturen til og fra jobb er mosjonen min. I sommer var jeg til og med på min aller første fjelltur. Nå skjønner jeg hvorfor norske damer har så fine rumper. De går jo så mye oppover, ler hun.

Dionesa Bentzen har god kontakt med familien i Filippinene og reiser jevnlig på besøk. To av brødrene hennes og et søskenbarn, alle sykepleiere, har også flyttet til Norge for å jobbe.

− Jeg skjønner at laboratoriene er skeptiske til å ta imot utlendinger, men jeg håper flere får sjansen som jeg fikk. Det fins mange gode utenlandske bioingeniører der ute, sier hun.

Ti års ferd mot norsk autorisasjon

Abiba Mutidja kom til Norge fra Kongo og Sør-Afrika i 2009. Det skulle ta ti år før hun fikk autorisasjon til å jobbe som bioingeniør i Norge.

Abiba Mutidja fullførte bioingeniørutdannelsen i Kongo i 2004. På grunn av krig og konflikt i hjemlandet måtte hun og ektemannen flykte. Mannen reiste til Norge, Mutidja til Sør-Afrika.

− Planen var at jeg skulle jobbe som bioingeniør på sykehus i Sør-Afrika, og så skulle jeg flytte etter mannen min til Norge når han hadde etablert seg der, forteller Mutidja.

I begynnelsen gikk ting stort sett som planlagt. Det viste seg at Sør-Afrika krevde 18 måneders praksis og en avlagt eksamen før autorisasjon som bioingeniør.

− Jeg gjennomførte praksisen, men fikk ikke avlagt eksamen. Jeg var gravid med mitt første barn, og fikk endelig lov til å flytte til Norge på familiegjenforening, husker hun.

I Norge bosatte den lille familien seg på Karmøy. Mutidja sendte papirene sine til det som da het Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAHF). Det ble starten på en ti år lang prosess for å få norsk autorisasjon.

− Autorisasjonskontoret etterspurte stadig papirer og mer informasjon fra utdanningene mine i Kongo og Sør-Afrika. Men i Kongo var det krig, og ikke lett å få tak i alt de ville ha. Og i Sør-Afrika hadde de ikke dokumentene tilgjengelig, sier Mutidja.

Krav om ekstra kurs

Tre år tok det før SAHF hadde vurdert ferdig søknaden hennes. Resultatet var godkjenning av deler av utdanningen fra Kongo, men krav om å ta kurs i patologi, mikrobiologi og etikk ved en norsk bioingeniørutdanning.

Imidlertid er det alt annet enn enkelt å søke opptak ved norsk bioingeniørutdanning når du har videregående skole fra Kongo, og verken har engelsk eller norsk på vitnemålet. Tiden gikk.

− Jeg tok norsk og engelsk på videregåendenivå, men det var ingen som sa til meg at karakterene var viktige for å komme inn på bioingeniørutdanning. Jeg sto så vidt på eksamen. Karakterene mine var for lave, forteller Mutidja.

Hun endte til slutt opp med å måtte ta generell studiekompetanse på videregående. Mer tid gikk. Hun og ektemannen fikk et barn til. Karakterene Mutidja fikk var nå mer enn gode nok til å komme inn på bioingeniørutdanning.

− Noen rådet meg til å sette Tromsø på førstevalg, for der var karakterkravene lavest. Jeg visste ikke at hvis man kom inn på førstevalget, måtte man si ja til det. Utdanningssystemet er annerledes i Norge enn hva jeg er vant til. Det er så mye jeg ikke vet, sier Mutidja.

Flyttet fra mann og barn

Da hun takket ja til studieplassen i Tromsø, innebar det å flytte fra mann og to barn for å studere. Heldigvis fikk Mutidja fritak fra store deler av undervisningen i første år, og kunne begynne rett på andreåret. Hun ble to år i Tromsø.

− Mange, mange ganger har jeg mistet motet. Det har vært så vanskelig. Hvis ikke mannen min hadde vært så oppmuntrende og støttet meg, hadde jeg gitt opp, forteller hun.

Mens årene har gått, har hun jobbet på sykehjem som assistent og tatt helsefagarbeiderkurs. Hun har vurdert ulike studier og andre jobber. Men ingenting fristet like mye som en arbeidsdag som bioingeniør.

− Jeg liker veldig godt å jobbe på laboratoriet. Det er bioingeniør som er yrket mitt, sier hun.

I 2019 fikk Mutidja endelig norsk autorisasjon. I dag har hun flyttet hjem igjen til Karmøy, til ektemannen og de to sønnene på 11 og 9 år. Hun har fått fulltids jobb ved laboratorium for medisinsk biokjemi i Haugesund. Og hun venter sitt tredje barn.

Det blir en ny start etter ti års ferd mot norsk autorisasjon.