Av GRETE HANSEN, journalist
Helse Midt-Norge var først ute. Allerede på slutten av 2019 var begge patologiavdelingene (St. Olavs og Ålesund) fulldigitalisert. Helse Vest (Haukeland, Stavanger, Haugesund og Førde) kom etter i år og er fremdeles i oppkjøringsfasen.
Helse Sør-Øst er i gang med et pilotprosjekt i Vestfold, samtidig som de vurderer anskaffelser av utstyr i et forprosjekt. Helse Nord er i kartleggingsfasen, men har ennå ikke fått grønt lys fra ledelsen – delvis av økonomiske årsaker.
Hvert regionale foretak er en øy
Deling av digitale snitt er selve kongstanken bak digital patologi; at patologer landet over – ja kanskje til og med verden over – skal kunne se på samme snitt, diskutere og raskt komme til en konklusjon slik at pasienten slipper lang ventetid. Men i Norge har helseforetak – og laboratorier – en tendens til å velge datasystemer som ikke kommuniserer, derfor har det vært behov for en nasjonal styring av digital patologi.
- Det nasjonale prosjektet skal legge til rette for samhandling og standardisering nasjonalt. Hvert regionale foretak er som en øy som jobber for seg, vår oppgave er å gi dem løsninger som gjør at de kan samarbeide på tvers, sier Inge Paulsen, leder for prosjektet «Nasjonal digital patologi».
Helse Vest overtok den nasjonale styringen mot slutten av 2019. Paulsen og kollega Nils Petter Tveranger poengterer at det nasjonale prosjektet ikke engasjerer seg i valg og innkjøp av skannere eller andre tekniske løsninger. Det gjør de regionale foretakene selv. Paulsen og Tveranger har et mer overordnet perspektiv - for eksempel bildedeling.
Cytomine – en midlertidig løsning
«Cytomine», heter den midlertidige løsningen for bildedeling som det nasjonale prosjektet har valgt. Det skal kunne brukes på tvers av regionene, både til deling av digitale snitt, til undervisning og til laboratorienettverket.
- Deling av digitale snitt kan skje ved at bildene blir lagt på et beskyttet område og slettet når patologene er ferdige med vurderingen. Det er litt mer omstendelig enn om alle hadde hatt samme dataløsning, men det det gir uansett en mulighet for bildedeling, sier Paulsen.
Han forteller at laboratorienettverket, som involverer flere bioingeniører, blant annet jobber med å standardisere laboratorieprosedyrene. Hvor tykke skal ulike snitt være? Og hva med prøvemengden? Slike spørsmål skal besvares og forhåpentligvis føre til like prosedyrer landet over.
Centimeter eller millimeter?
Et annet standardiseringsoppdrag handler om rapportering av patologisvar. Målet er at alle mottakere av svar skal få samme forståelse, uavhengig av hvem og hvor svaret kommer fra.
Tveranger har et eksempel: Når avstanden til reseksjonsrand skal angis, skriver noen «nærmeste avstand», noen kutter ut «nærmeste», mens andre igjen bruker ordet «distanse». Enkelte angir avstanden i centimeter, andre bruker millimeter.
- Derfor vurderer vi nå om det skal anskaffes en standardiseringsmodul som alle regionene kan bruke. Først må imidlertid patologene bli enige seg imellom om hva som skal struktureres og hva som skal være fritekst. Implementeringen kommer uansett til å ta lang tid, sier Tveranger.
Prøvehistorikk
Patologer trenger også oversikt over hvilke patologiprøver og svar som finnes for hver enkelt pasient. Per i dag finnes det ingen gode løsninger for det. Da Paulsen og Tvaranger tok fatt på arbeidet med å utrede nytten av en slik løsning, oppdaget de at det nasjonale prosjektet «Pasientens prøvehistorikk» jobber med noe liknende. Deres perspektiv er riktig nok pasientenes tilgang til egne prøvesvar, både laboratorie- og radiologisvar, men siden det er snakk om samme informasjon, kan det bli en felles løsning.
- Vi diskuterer nå med «Pasientens prøvehistorikk» om det er mulig. Det er jo ingen vits i å jobbe parallelt med det samme, mener Inge Paulsen.
Ingen perfekt verden
- Digitaliseringen har gått bra, men det er fremdeles mye som kan forbedres. Dette er ingen perfekt verden, sier bioingeniør Martin Vejle Andersen.
Da Bioingeniøren intervjuet ham i 2019, var han full av entusiasme for prosjektet digital patologi. Han var da del av teamet som satte opp skannerparken på St. Olavs hospital, og halve stillingen hans var øremerket det nasjonale digital patologi-prosjektet.
I dag er han fagansvarlig for spesialfarging, men han hjelper ofte til hvis det skjer noe uforutsett med skannere eller annet utstyr innenfor digital patologi. Han forteller at avdelingen nå har fem skannere og at seks av bioingeniørene er lært opp i skanning.
Ikke tid til forbedringsarbeid
At Vejle Andersen ikke høres like entusiastisk ut i dag som i 2019, skyldes store arbeidsmengder på avdelingen hans. Han forteller at de ansatte har det for travelt til å jobbe med utfordringene og behovene for forbedring som stadig dukker opp i digital patologi.
Det handler om at nedlastingen (renderingen) og den digitale søkingen i snitt tar for lang tid. Når Vejle Andersen og kollegene for eksempel skal se på kontroller på spesialfarger eller immunsnitt, tar det for lang tid å flytte seg i og mellom ulike prøver. Det tar kortere tid med mikroskopet, hvis en har alle snittene tilgjengelige.
- Det er en treghet i oppsettet som vi burde finne årsaken til - og få fikset. En annen ting er at det fremdeles er en del snitt som er vanskelig å få skannet i god kvalitet. Svakt farget immunsnitt eller prøver med mye fett kan være vanskelig for skannerne å få i fokus. Per i dag har vi ikke særlig tid til å jobbe med denne type utfordringer, forteller han.
Digital patologi er kommet for å bli
- i 2019 sa du at siden skanning av snitt er en helt ny arbeidsoppgave for bioingeniørene, krever det flere bioingeniørstillinger. Har dere fått det?
- Vi har fått én ekstra stilling til skanning, det burde vært flere. Og ikke bare til skanning, men også til annet merarbeid som har kommet de siste årene, sier Vejle Andersen.
Han poengterer at digital patologi absolutt er kommet for å bli, og at det er flest fordeler med løsningen.
- Det er en helt annen tilgjengelighet enn tidligere. Under pandemien, for eksempel, kunne patologene sitte hjemme og vurdere digitale snitt. På sikt kommer vi også til å få bedre tilgang på historiske prøver. Vi kommer dessuten til å få stor hjelp av digitale analyseverktøy, sier Martin Vejle Andersen.
