Av GRETE HANSEN, journalist
Marit Stykket (64) ledet NOBI fra 1996 – 97, og Bioingeniørfaglig institutt fra 1998 – 99.
- Da var det naturlig å gi seg og overlate det nye instituttet til en ny leder og et nytt fagstyre, forteller hun. Stykket jobber i dag som spesialrådgiver i internasjonalt arbeid i NITO. Fra 2003 til 2012 var hun NITOs president – den første og hittil eneste kvinnelige presidenten organisasjonen har hatt. Hun forteller at overgangen fra NOBI til BFI nærmest gikk knirkefritt.
- Både NITO og NOBI hadde adresse Lakkegata og det var bare noen minutter å gå mellom byggene. Siden BFI utelukkende skulle jobbe med fag, ble vi samlokalisert med fagavdelingen i NITO. De flyttet inn i NOBIs lokaler, mens de NOBI-ansatte som ikke jobbet med fag, flyttet til NITOs lokaler. Etter om lag ett år ble hele organisasjonen samlokalisert, forteller Stykket.
Førstevalget var radiografforbundet
Det var imidlertid Stykkets forgjenger, Eli Lexander, som startet fusjonsprosessen. Hun og NITOs daværende president, Svein Vikhals, hadde «snakket sammen» - og blitt enige om at å starte forhandlinger om en fusjonsavtale. Det var i og for seg ikke noe nytt. NOBI og NITO var nær en fusjon nesten 20 år tidligere, men da stemte et flertall av NOBI-medlemmene nei.
Men NITO var ikke NOBIs førstevalg, det var det Norsk radiografforbund som var. NOBI var på det tidspunktet samlokalisert med både radiografer, jordmødre og ergoterapeuter – og organisasjonen jobbet spesielt tett med radiografforbundet.
- Vi utredet muligheten for en sammenslåing med radiografene, men de ønsket i stedet å fortsette et tett samarbeid under en overbyggende enhet – en paraply. Det var ikke et alternativ for oss. Det var også snakk om et helsekartell, blant annet med forbundene vi delte hus med, men det ble skrinlagt uten å ha vært utredet, minnes Stykket.
Derfor ble blikket igjen vendt noen få husnumre nærmere Grønlandsleiret – mot Lakkegata 3 der NITO huserte.
Fra én til fire faglige rådgivere
I 1996 stilte Stykket som motkandidat til Lexander da ny leder skulle velges – hun vant og var dermed den som fikk fullføre fusjonen.
- Hva var du mest fornøyd med?
- Det aller viktigste var at vi fikk mer ressurser til å jobbe med faglig utvikling og utdanningspolitikk. Før fusjonen hadde vi én rådgiver som jobbet med fag – i dag har BFI fire.
I NOBI hadde vi brukt mye ressurser på lønns- og arbeidsvilkårsspørsmål – og fag fikk alt for lite oppmerksomhet.
Stykket synes NITO møtte NOBI på mange viktige områder. Avtalen var for eksempel tydelig på at BFI skulle være et eget selvstendig faginstitutt med et valgt fagstyre – og at bioingeniørenes studiefond skulle videreutvikles. Gjennom fusjonsavtalen ble også Bioingeniøren sikret som redaktørstyrt tidsskrift og det ble etablert et eget sikringsfond for bladet.
Doblet kvinneandelen i NITO
Men det var ikke bare bioingeniørene som hadde mye å vinne på fusjonen, mener Stykket. Hun forteller at Svein Vikhals, som var president under prosessen, hadde store vyer for NITOs faglige aktivitet.
- Jeg tror det var den viktigste grunnen til at NITO var såpass ivrig. NITO hadde nemlig mye å lære av NOBI om faglig arbeid. Vi hadde også en del å lære av hverandre om tillitsvalgtopplæring. I tillegg var det positivt å øke kvinneandelen i NITO. Fusjonen førte til en dobling – og vel så det, sier Stykket.
Hun forteller at NITO og NOBI dessuten allerede hadde et godt øye til hverandre, både som samarbeidspartnere i Akademikernes fellesorganisasjon (AF) og ikke minst under lønnsforhandlinger. De to organisasjonene ble ofte sittende ved siden av hverandre og de var nesten alltid enige.
- Dette var før sykehusreformen og sykehusene var fremdeles fylkeskommunale. Vi så for oss at en fusjon ville gjøre NITO større og sterkere i kommunesektoren. Men noen få år etter kom sykehusreformen - og sykehusene var med ett statlige. Vi fikk med andre ord ikke prøvd ut den slagkraften.
Forhåpninger om høyere lønn
Mange bioingeniører hadde naturlig nok forventninger om høyere lønn som NITO-medlemmer. Det var en kjensgjerning at lønnsnivået til ingeniørene lå atskillig høyere enn bioingeniørenes. Stykket forteller at akkurat det ble en skuffelse. Hun medgir at bioingeniørlønna ikke er noe høyere i dag enn den antakelig ville ha vært uten fusjon.
- Som NITO-president tenkte jeg mye på det – og vi vurderte ulike strategier og utredet muligheter. Vi fikk noen gjennomslag på enkeltsykehus, men det har ikke skjedd større endringer. Det er noe med lønnsdannelsen i helsesektoren som er veldig vanskelig å endre, mener hun.
- Kan det tenkes at NITOs forhandlingsmodell med lokal lønnsdannelse, individuell og differensiert lønn og et markedsbasert lønnsnivå, rett og slett ikke passer i helsektoren?
- Skal NITOs forhandlingsmodell lykkes, må vi møte en motpart med økonomiske rammer og vilje til å gjennomføre lokal lønnsdannelse. Så lenge andre store organisasjoner i hovedsak forhandler sentralt, har det vist seg å være en stor utfordring i helseforetakene, mener Stykket.
Hun synes ikke Spekter som arbeidsgiverforening har gjort jobben sin. De burde ha heiet på lokal lønnsdannelse og forskjeller i helseforetakene, mener hun.
- I stedet har de akseptert at lokale arbeidsgivere har tatt minste motstands vei og dermed bidratt til å utjevne deler av resultatene NITO har oppnådd gjennom lokal lønnsdannelse.
«Gjøkungen» BFI
Fusjonsavtalen ble evaluert allerede i 2001, tre år etter fusjonen. Det var John A. Haugen, som ble valgt til president samme år, som tok initiativet til det. I evalueringsrapporten ble BFI karakterisert som en «gjøkunge» og det ble hevdet at instituttet var dårlig integrert i NITO. Stykket hadde på det tidspunktet forlatt NITO for en stund. Hun jobbet som sjefbioingeniør på hormonlaboratoriet ved Aker Sykehus, men hun leste likevel rapporten.
- Vi var klar over at NITO ikke var vant til å bruke så mye ressurser på fag, det var sannsynligvis noe av bakgrunnen for kritikken, men å styrke det faglige var jo selve hensikten med fusjonen. Jeg kjente meg derfor ikke igjen i kritikken. Jeg forsto den rett og slett ikke, sier Stykket – og legger til:
- Det var nok en del NITO-tillitsvalgte som syntes at BFI hadde fått en for god fusjonsavtale.
Bølgene la seg etter hvert og i dag mener Stykket at BFI har funnet seg godt til rette i NITO.
- BFI samarbeider blant annet tett med Samfunnspolitisk avdeling om helsepolitikk. Men mye av aktiviteten til BFI er jo eksklusivt for bioingeniører – altså ikke noe som NITOs andre avdelinger nødvendigvis skal involveres i.
- BFI er blitt slik jeg ønsket
Stykket har jobbet på utsiden av BFI det meste av tida etter fusjonen, som sjefbioingeniør, president – og som spesialrådgiver. Hun har med andre ord i mange år hatt mulighet til å betrakte instituttet utenfra.
- Hva har du sett?
- Jeg har sett et institutt som har utviklet seg veldig bra innenfor NITOs rammer, sier Stykket – og hun ramser opp: Rådgivende utvalg med masse flinke folk, et godt etterutdanningstilbud, spesialistordningen, Bioingeniøren som vitenskapelig tidsskrift, hvordan ledere og ansatte i BFI har markert seg internasjonalt, både i IFBLS og som bioingeniørenes talspersoner inn mot WHO.
- BFI er i det hele tatt blitt akkurat slik jeg ønsket da vi skrev under fusjonsavtalen i 1998, konkluderer Marit Stykket.
Kilde: Melsom PA. Fra laboratorietekniker til bioingeniør, NITO Bioingeniørfaglig institutt, 2015.
Les også
Den gang "Ada Schreiner" var et skjellsord i legekretser
