Ansatt i 44 år, men har ennå ikke fast full stilling

Av Frøy Lode Wiig, frilansjournalist

I 1978, da hun var nyutdannet bioingeniør, fikk Randi Vik en midlertidig jobb i et forskningsprosjekt innen biologi ved universitetet i Trondheim. Mange år og flere navneendringer og omorganiseringer senere arbeider Vik fremdeles med forskning ved NTNU. Først i 2007, etter nesten 30 år på arbeidsstedet, fikk Vik 30 prosent fast stilling.

Hun er én av mange som nå protesterer mot bruken av midlertidige stillinger i akademia. Hittil har mer enn 300 personer signert et opprop som er sendt til forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp).

– Det oppleves som usikkert å ikke ha fast jobb, særlig med tanke på huslån og andre forpliktelser, forteller Vik.

I årenes løp har hun vurdert å søke fast jobb andre steder, men hun har valgt å bli værende ved det som i dag heter Senter for molekylær inflammasjonsforskning (CEMIR).

– Vi har et veldig godt arbeidsmiljø og jobber med interessante problemstillinger. I tillegg har vi hatt utrolig dyktige prosjektledere, som har klart å hente inn mye eksterne midler og dermed sikret jobbene våre, forklarer Vik.

På senteret er de flere ingeniører med årelang ansiennitet, men uten fast fulltidsstilling. Liv Ryan, som også er utdannet bioingeniør, har jobbet i forskningsmiljøet i 34 år uten fast jobb.

– Jeg begynte her da jeg var i begynnelsen av 20-årene. På den tiden var jeg bare glad for å få jobb. At stillingen var prosjektbasert og midlertidig bekymret meg ikke. Så har årene gått, og jeg har klamret meg fast. Det er et veldig fint sted å jobbe, sier Ryan.

- Usikkerheten tærer på

For fem-seks år siden fikk både Ryan og Vik 51 prosent fast stilling, som de fremdeles har i dag. Det betyr at 51 prosent av lønnen er finansiert gjennom universitetets rammebudsjett, mens de resterende 49 prosentene finansieres av eksterne prosjektmidler. Da er avtalen like enkel som den er brutal: Forsvinner de eksterne pengene, forsvinner stillingen, uavhengig av om man har vært ansatt i 10, 20 eller 40 år. Hvis man er heldig, finnes det en ledig stilling som man kan ha fortrinnsrett på. Hvis ikke, venter varsel om oppsigelse. Dette gjelder både forskere og ingeniører tilknyttet prosjektene.

Forskerne og prosjektlederne har ansvar for å hente inn eksterne forskningsmidler. Midlene skal dekke lønn til forskerne selv, ingeniører og annet personell. Prosjektmidlene er tidsbegrenset og gis ofte bare for noen få år. Så må man søke på nytt, og konkurransen er beinhard.

– Usikkerheten tærer på. De siste årene har det vært påfallende mange forskere ved universitetet som har funnet seg annen jobb. Det er demotiverende og energitappende å måtte bruke så mye tid på å søke penger, og man får mange avslag, forteller Vik.

De to bioingeniørene mener finansieringsordningen går ut over kvaliteten på forskningen. Mye tid som kunne blitt brukt på forskning brukes i stedet på søknadsskriving. Ikke minst, hvis forskere og annet høyt kvalifisert personell forsvinner når midlene utløper, mister institusjonen spisskompetanse som det har tatt år og millioner av kroner å bygge opp.

Oppsigelsessak engasjerer

I vinter har saken til Ingrid Eftedal (56) vakt stort engasjement i forskerkretser. Eftedal er landets ledende ekspert på dykkemedisin. Hun er såkalt «fast ekstern», ansatt som seniorforsker og forskningsgruppeleder i barofysiologi ved NTNU. Å være «fast ekstern» betyr i praksis at man har et lengre midlertidig forhold med institusjonen. Eftedal har vært ved NTNU i rundt 20 år. Som forskningsleder er Eftedal ansvarlig for å hente inn prosjektmidler. Ved forrige søknadsrunde var Eftedal sykmeldt og leverte ingen søknader. Nå utløper midlene hennes, og NTNU har gått til oppsigelsessak.

— Det er et stort problem at ansvaret for finansieringen her blir privatisert til den enkelte forsker. Institusjonene tar ikke det overordnede økonomiske ansvaret, og det blir den enkeltes problem. De får automatisk en oppsigelse i posten når det er 6 måneder igjen av deres finansiering, sier Lisbeth Aune, hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved NTNU, til Khrono.

Midlertidighetskulturen i akademia er velkjent og utbredt. I flere år har universitetene og høgskolene vært under politisk press for å få ned tallet på midlertidig ansatte. Senest i november sa statsråd Ola Borten Moe at han i løpet av fire år vil ha midlertidigheten i akademia ned på samme nivå som resten av arbeidslivet, det vil si rundt 8 prosent.

Omstridt statistikk

Det er et godt stykke igjen dit. De nyeste tallene fra Norsk senter for forskningsdata viser at 12,6 prosent av ansatte i akademia er midlertidig ansatt, men dette tallet er omstridt. Kritikere mener universitetene omdefinerer forskerstillinger i eksternt finansierte prosjekter til «fast midlertidig» for å pynte på statistikken.

Da han deltok på Forskerforum før jul sa statsråd Borten Moe at dersom universitet- og høyskolesektoren ikke reduserer andelen midlertidig ansatte de kommende årene, vil regjeringen vurdere å ta lovverk og forskrifter i bruk. Våren 2023 skal en ny universitets- og høgskolelov behandles, og midlertidigheten i akademia kan bli tema her.

Imens går Liv Ryan og Randi Vik et usikkert år i møte. I 2013 ble CEMIR etablert som et Senter for fremragende forskning. Dermed var finansiering for senteret sikret i ti år. Det er søkt om et nytt senter, men svar på søknaden kommer ikke før i oktober 2022. For Ryan, Vik og deres kolleger betyr det nok en runde med usikkerhet om de har fulle stillinger å gå til i 2023.