Automatisert og effektivt - med pasienten i sentrum

Kobe universitetssykehus har røtter tilbake til 1869. Japan åpnet seg på denne tiden mot omverdenen, i havnen i Kobe drev man internasjonal handel og utlendinger bosatte seg i byen. Det ble etablert en skole som underviste i medisin og et tilhørende sykehus.

Dagens moderne universitetssykehus betjener, sammen med flere andre sykehus, en by med cirka 1,5 millioner innbyggere. Sykehuset har 928 senger, og et gjennomsnittlig belegg på drøyt 800 innlagte pasienter per dag. Snittet for polikliniske pasienter er cirka 2000 per dag. Førsteinntrykket mens man vandrer gjennom korridorlabyrinten som fører til laboratorieavdelingen er at dette like gjerne kunne vært Ullevål eller UNN. Minus de japanske skrifttegnene på alle skiltene, selvsagt.

ARTIKKELEN FORTSETTER UNDER BILDET

Munnbind og hansker

Vi blir møtt av bioingeniør Kenichiro Ohnuma og Shimpei Kasagi, lege og nestleder ved laboratorieavdelingen.

Vi går forbi selvbetjeningsautomatene for polikliniske pasienter. Her registrerer man seg og trekker kølapp for blodprøver, urinprøver og fysiologiske undersøkelser, og hvis man trykker på rullstolknappen vil bioingeniørene få varsel om at pasienten er bevegelseshemmet.

Blodprøvetakingen skjer ved en lang benk med prøvetakingsstasjoner, adskilt med små skillevegger. Her råder en atmosfære av vennlig effektivitet, mens bioingeniører med munnbind og hansker håndterer kanylene. De forklarer at det av smittevernhensyn er vanlig å bruke slikt sikkerhetsutstyr når de tar prøver.

Alle vi snakker med er opptatt av høflighet, hygiene og kort ventetid i møtet med pasientene.

Kasagi og Ohnuma forteller at poliklinikken tar blodprøver av mellom 500 og 700 pasienter per dag. I tillegg avlegges det cirka 300 polikliniske urinprøver per dag.

Poliklinikken er travlest om morgenen, mellom klokken åtte og ti. Da er alle ti prøvetakingsstasjoner bemannet. Nå er det ettermiddag, og skjermen på veggen forteller at det er pasient nummer 452 sin tur. Det har med andre ord vært en litt roligere dag enn gjennomsnittet.

Bak prøvetakingsstasjonene går et transportbånd. Det fører rørene med blod direkte fra poliklinikken og inn til analysemaskinene.

Mye likt, noe forskjellig

60 bioingeniører jobber ved avdelingen for kliniske laboratorier, og det gjøres cirka 8,2 millioner analyser i året.

Duren fra automasjonslinjene på laben er akkurat så høy at det er plagsomt. Men det er et stille rom ved siden av hvor bioingeniører og leger gransker blodutstryk i mikroskop. På mikrobiologilaboratoriet like bortenfor har en MALDI-TOF en prominent posisjon i rommet. Stort sett er det likhetene med et norsk sykehuslaboratorium som slår en, ikke forskjellene.

Den største forskjellen er nok at poliklinikken for fysiologiske undersøkelser også er bemannet av bioingeniører. EKG, spirometri, ultralyd, hørselsundersøkelser og mye annet – dette er også bioingeniørarbeid i Japan. Vi besøker imidlertid sykehuset sent på dagen, og dagens aktivitet er over. Kun én pasient er fortsatt på et av undersøkelsesrommene.

Mesteparten av bioingeniørenes arbeid på avdelingen skjer på dagtid, kan Ohnuma fortelle. Det er to bioingeniører på nattevakt. Disse vaktene kan være travle, men det lar seg som regel gjøre å få hvilt en time eller to.

Blodprøvetakingen av innlagte pasienter gjøres av sykepleierne, forteller Ohnuma, og Kasagi legger til at han også tok blodprøver av pasienter da han var turnuslege.

Bioingeniører har en to år lang læretid når de begynner å jobbe. Ohnuma forklarer at de det første året er innom alle seksjonene på laboratoriet, det neste året spesialiserer de seg innen ett felt.