Bioingeniører som forsker

Veilederen og mastergradsstudenten

- Jeg har alltid visst at jeg skulle ta en doktorgrad. Siden jeg er teoretisk anlagt, falt det helt naturlig, sier Anne Vegard Stavelin (44), forsker ved Noklus hovedkontor i Bergen.

Hun har jobbet i Noklus i 19 år, og hun har tatt både master- og doktorgraden sin der. Akkurat nå har hun ansvar for to store forskningsprosjekter med flere underprosjekter. Det ene handler om nytteverdien av intern kvalitetskontroll, det andre om kvalitet på kontrollmateriale til ekstern kvalitetskontroll.

Oppgavene hennes har endret seg jo mer erfaren hun er blitt som forsker - fra å delta direkte i prosjektene – til å ha en mer overordnet rolle. For tiden veileder hun to bioingeniører som tar mastergrad og to som er i gang med BFIs spesialistgodkjenningsløp, i tillegg til å være biveileder for en doktorgradsstudent.

- Rollen min har endret seg fra å først og fremst utdanne meg selv, til å hjelpe andre, konstaterer hun.

En av bioingeniørene Stavelin har veiledet og hjulpet fram, er Wenche Sletbakk Vie (50). Hun tok mastergraden sin i 2016, samtidig som hun jobbet i full stilling som avdelingsingeniør ved Seksjon for ekstern kvalitetssikring i Noklus, samme jobb som hun har i dag.

- Masterstudiet har gitt meg større forståelse for forskning. Jeg er mer nysgjerrig og jeg er blitt bedre til å vurdere innholdet i publiserte fagartikler. Likevel har jeg foreløpig ingen konkrete planer om å ta en doktorgrad, sier Vie.

- Hvorfor tok du da en mastergrad?

- Det faller seg naturlig når man jobber i Noklus. Miljøet oppfordrer til fordypning. De fleste bioingeniørene her ved Noklus hovedkontor - også vi som jobber i rutinen - har tatt mastergrad.

I mastergradsprosjektet sitt sjekket Vie om kontrollmaterialet til glukose er kommutabelt (pasientlikt) for de mest brukte instrumentene i primærhelsetjenesten. Hun fant ut at noen av dem ikke er det. Det har hatt betydning for hvordan Noklus vurderer kontrollresultatene for glukose.

- Det var ikke bare lett å ta en master ved siden av full jobb, men det var verdt det. Og jeg kunne ikke fått bedre veileder enn Anne. Hun er kunnskapsrik, ryddig og positiv – og hun holdt motet mitt oppe når det røynet på.

Stavelin selv mener at hun er en ganske krevende veileder. Hun forventer at kandidatene selv tar ansvar for frister og gjennomføring. Til gjengjeld skal hun sørge for å ha den store oversikten, mens de fordyper seg i detaljene.

- Hva er ditt eget «drømmeforskningsprosjekt», hvis du fikk velge på øverste hylle?

- Er det ikke det prosjektet man til enhver tid holder på med? Men jo, jeg har en spennende problemstilling som jeg kan tenke meg å ta tak i. Nemlig om kvalitetskontroll virkelig er nødvendig for en del av apparatene ute på legekontorene. Hvis svaret på det ble nei, ville det i tilfelle vært litt av et paradigmeskifte, sier Anne Stavelin.

Spesialistkandidaten

Anne-Marie Siebke Trøseid (56) er i gang med et løp som skal sikre henne en spesialistgodkjenning. Det eneste som gjenstår er fordypningsoppgaven, et forskningsprosjekt om ekstracellulære vesikler. Trøseid har jobbet i 13 år ved Enhet for blodcelleforskning, Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus.

- Jeg har ingen ambisjoner om master og doktorgrad. Derfor passer BFIs spesialistgodkjenning så godt for meg. I prosjektet skal jeg se på hvilken betydning det har om vi bruker serum eller plasma for analyse på ekstracellulære vesikler. Jeg skal isolere vesiklene ved hjelp av kromatografi, telle dem ved bruk av partikkelteller og se på hvilke proteiner jeg finner.

- Hva er din rolle i slike prosjekter?

- Jeg tar meg av alt fra planlegging av materialinnsamling til analysering. Jeg har blant annet ansvar for å renframstille monocyttene som vi bruker i forskningen. Jeg farger, måler RNA og ser på genuttrykk. Jeg er også med på å publisere resultater, først og fremst metodebeskrivelsen.

- Har bioingeniører kunnskaper som gjør dem spesielt egnet for forskning?

- Absolutt! Allerede i grunnutdanningen læres vi opp i metodikk og kvalitetssikring. Forskningsprosjektene blir bedre hvis det er bioingeniører som tar seg av det preanalytiske.

- Hvorfor jobber du med forskning?

- Fordi det er utrolig spennende. Jeg er grunnleggende nysgjerrig!

- Hva er ditt «drømmeforskningsprosjekt»?

- Noe slikt har jeg ikke. Jeg har som sagt ingen drøm om doktorgrad. Jeg vil heller lære mye forskjellig – på mange områder.

Veteranen

Sissel Skarra (63) har jobbet med forskning det meste av sitt yrkesaktive liv. Fra 1994 har hun hatt en ingeniørstilling ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU i Trondheim. De fire siste årene har hun vært med på å utvikle en nesespray som kan forhindre dødsfall ved heroinoverdoser.

- I dag gis nalokson, som fungerer som en slags motgift, med sprøyte. Målet er at det skal kunne gis rett i nesa. Sprayen er prøvd ut på friske forsøkspersoner og er allerede satt i produksjon.

- Hva er din rolle i prosjektet?

- Jeg planlegger prøvetakingsprosedyrer, utvikler metoder, validerer dem og analyserer prøvene. Jeg har også ansvar for å føre protokoller. Det er svært strenge dokumentasjonskrav når man jobber opp mot Legemiddelverket. Jeg er dessuten ofte medforfatter på det som publiseres.

- Har bioingeniører kunnskaper som gjør dem spesielt egnet for forskning?

- Ryddigheten til bioingeniører er gull verdt i forskningsprosjekter. Det er stor forskjell på en stipendiat med bioingeniørbakgrunn og en som ikke har det. Praktisk laboratoriearbeid er jo selveste kjernekompetansen vår.

- Hvorfor jobber du med forskning?

- Fordi jeg trives med selvstendigheten og med at vi jobber så tett i små team. Jeg har alltid følt meg høyt respektert av de andre i teamet og jeg vet at kompetansen min blir verdsatt.

- Hva er ditt «drømmeprosjekt»?

- Nalokson-prosjektet som vi er i ferd med å avslutte! Det er konkret, har et klart mål og det hjelper svake grupper.

Miljøforskeren

Vivian Berg (38) har valgt miljøgifter som forskningstema. I doktorgradsarbeidet undersøkte hun sammenhengen mellom miljøgifter og stoffskiftet hos gravide kvinner. Nå skal hun finne ut om det er sammenheng mellom miljøgifter og diabetes type 2. Berg er postdoktor ved Laboratoriemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge.

- Prosjektet undersøker effekten av miljøgifter, fedme, lipider og hormoner på risikoen for å utvikle diabetes type 2. Jeg har ansvaret for delen som handler om miljøgifter og hormoner.

- Hva er din rolle i prosjektet?

- Vi er en forskningsgruppe som samarbeider, men jeg tar del i alle prosessene. Det innebærer kvantifisering av miljøgiftdata, tolkning av svar, gjennomføring av statistiske analyser og publisering av resultatene.

- Har bioingeniører kunnskaper som gjør dem spesielt egnet for forskning?

- Ja, vi vet vi hvor viktig preanalytisk arbeid er for kvaliteten. Samtidig er vi lært opp til å tenke presisjon og riktighet.

- Hvorfor jobber du med forskning?

- Fordi det gir nye utfordringer hele tiden. Man må alltid oppdatere seg, lære nye ting og omstille seg raskt. Dagene er aldri like.

- Hva med lønna?

- Lønna for forskningsstillinger i sykehus er ingen motivasjonsfaktor. Hadde lønn vært viktig, ville jeg jobbet med forskning i privat sektor

- Hva er ditt «drømmeforskningsprosjekt»?

- Jeg liker innovative prosjekter som gir en åpenbar mening. Forskningen på miljøgifter er et slikt prosjekt. Hensikten er ikke å skremme folk, men å legge press på myndigheter og industri slik at de forbyr bruk og produksjon av stoffer som kan være helseskadelige.

Les også: