Cecilie vil finne ut om «trent plasma» kan løse Alzheimergåten

Av GRETE HANSEN, journalist

- Vi er fremdeles usikre på hvorfor trening har en positiv effekt på hjernen. Er det noe i blodet som har betydning? Det skal vi forsøke å finne ut, sier Cecilie Skarstad Norevik (27), bioingeniør og stipendiat ved forskergruppa Cardiac Exercise Research Group (CERG) på NTNU.

Forskerne der studerer effekten av trening som medisin for hjerte- og livsstilsrelaterte sykdommer. Lederen for gruppa, prosessor Ulrik Wisløff, er blitt kjent for den såkalte «NTNU-metoden»; 4x4 intervalltrening. CERG-studier har vist at slik intensiv trening er bra for både hjerte og hjerne.

Og det er altså hjernen som opptar Norevik. CERG er i startgropa med en større klinisk studie (ExPlas) som skal svare på om trent blodplasma kan hjelpe pasienter med Alzheimers sykdom. Og «trent blodplasma», det er plasma fra godt trente menn (blodgivere) med høyt oksygenopptak. I studien skal slikt plasma gis til mennesker med begynnende (mild) Alzheimer.

God kondisjon = mindre risiko for Alzheimer

På nettsiden til ExPlas kan man lese at det i dyrestudier er påvist at trening reduserer nivåene av proteiner som er essensielle i utviklingen av Alzheimer, for eksempel β-amyloid og hyperfosforylert tau. Det er også kjent at en god del molekyler som skilles ut i blodet under trening kan bryte gjennom blod-hjerne-barrieren og bidra til bedre hjernehelse.

- Vi vet at personer med høyt fysisk aktivitetsnivå og god kondisjon har betydelig redusert risiko for kognitive svekkelser og Alzheimers sykdom. Nå skal vi finne ut om plasma fra godt trente personer kan forsinke utviklingen av sykdommen, forteller Norevik.

Selv forsker hun ikke på mennesker, men på rotter. Doktorgraden hennes er en dyrestudie som er del av ExPlas.

Liker orden og system

Da Norevik startet på bioingeniørutdanningen i Trondheim i 2016, visste hun ikke mye om yrket. Hun visste for eksempel ikke at det er bioingeniører som tar de fleste blodprøvene på sykehus. Selv hadde hun vært redd for blodprøver siden hun var barn, og hun ble mildt sagt overrasket da hun forsto hvilket yrke hun hadde valgt.

- Men jeg ble raskt kurert for den angsten, for på skolen tok vi prøver av hverandre stadig vekk, forteller hun.

- Hvorfor valgte du bioingeniørutdanning?

- Jeg liker orden og systemer - og i en eller annen sammenheng, muligens under en karrieredag på videregående, var det noen som sa at da passer bioingeniøryrket for meg. Det har jeg fått bekreftet.

Da hun og en kulling skulle velge bacheloroppgave, var de heldige og fikk oppgaven som sto øverst på ønskelista. Den handlet om metodeetablering for en Alzheimer-cellekultur, og den foregikk på CERG. Oppgaven passet perfekt for den unge studenten og da bacheloren var unnagjort, gikk hun rett videre til en master i molekylærmedisin.

- Jeg hadde allerede grublet litt over om rutinearbeid på lab ville passe for meg, og bacheloroppgaven gjorde meg skikkelig gira på forskning. Jeg kjente at dette var riktig for meg!

Rotteforskning

Det var under arbeidet med bacheloroppgaven Norevik traff Atefe Tari (les artikkel om Tari i Bioingeniøren 9 2017), også hun bioingeniør og stipendiat i CERG. Hun er en av prosjektlederne i ExPlas og det var hun som startet hjerneforskningen i CERG.

- Atefe hadde lest en artikkel skrevet av den amerikanske forskeren Saul Villeda. Der ble det hevdet at dersom man tilførte gamle mus blod fra unge mus, så måtte det inneholde stoffer som ga positive effekter for den gamle, forteller Norevik.

Taris tanke var at dyrene, i tillegg til å være unge også kunne være trent, og at man da kunne injisere «ungt, trent blod» inn i gamle mus – eller rotter – eller mennesker, og få god effekt på hjernekapasiteten.

Så da Norevik fikk tilbud av Tari om å skrive masteroppgaven på CERG, var det ikke nei i hennes munn, og dermed var flere års forskning framover bestemt. Masteroppgaven fikk tittelen “Cognitive function during disease progression in a rat model of Alzheimer’s disease: Effect of a single bout of exhaustive aerobic exercise”.

- Den handler om hvilken effekt trening har på den kognitive funksjonen i en rottemodell av Alzheimer, forteller hun.

Gode rotteliv

Doktorgradsarbeidet handler stort sett om det samme. Hun og forskerkollegene vet at trent blod har en positiv effekt på de kognitive egenskapene til rottene, men de vet ikke hvorfor. Derfor skal de undersøke blodet deres; blant annet veksthormoner og andre proteiner. Norevik forklarer at rottene, som er genmodifisert til å ha Alzheimer, stort sett får nedsatt kognitiv funksjon etter tre måneder og påvist plakk i hjernen etter seks. Dyrene blir testet både før og etter at de har utviklet sykdommen.

Rottene får injeksjoner med plasma fra unge, trente rotter i en periode på seks uker – og Norevik og kollegene tester dem etter tre og seks måneder. Hun kan ikke røpe mer, forteller hun – og i hvert fall ikke noen av resultatene, de skal publiseres i et internasjonalt tidsskrift, forhåpentligvis om ikke så lenge.

- Hvordan er det å ta livet av dyr som du har kjent i mange måneder?

- Det var ekstra vondt i starten, for jeg blir faktisk veldig glad i dem. Det er sosiale og intelligente dyr, og vi koser og leker med dem. Etter hvert fikk jeg et større perspektiv; skal vi løse gåten om Alzheimerer, er grunnforskning på forsøksdyr helt nødvendig, sier Norevik – og tilføyer:

- Siden de har kortere liv hos oss enn i naturen, er det viktig at de får gode liv. Og det får de - de leker og de trener.

Drømmen er en postdoktorstilling

Når Norevik får spørsmål om framtida, hva hun ville valgt hvis hun kunne velge på øverste hylle, svarer hun forskning på CERG – i Trondheim (føde- og hjembyen). Ingen vidløftige planer, med andre ord.

- Drømmen er å få en postdoktorstilling og forske på omtrent det samme som jeg gjør nå. Jeg kunne tenke meg å studere blodet til rottene nærmere, men jeg har også lyst til å jobbe i den store kliniske studien. Skal jeg få en slik stilling, bør jeg imidlertid ha et utenlandsopphold.

Og hvis hun fremdeles skulle velge på øverste hylle, hadde hun gjerne tatt utenlandsoppholdet i USA – i forskergruppa til Saul Villeda (se tidligere i artikkelen). Det er en av forfatterne hun stadig siterer i egne artikler. Villeda skal i november i år være opponent når Tari skal forsvare sin doktorgrad, så da har hun en gylden mulighet til å ymte frempå om drømmen sin.

- Helst ville jeg dratt sammen med både samboeren og datteren min, og gjerne til litt varmere strøk enn Trondheim, sier Cecilie Skarstad Norevik.