Demensforskning på Haraldsplass: Målet er å forebygge sykdom og dempe symptomer

Av GRETE HANSEN

- Haraldsplass diakonale sykehus er “store” på geriatri – og på demensforskning, forteller forskningsbioingeniør Dahll.

Hun er involvert i flere demensprosjekter, og det morsomste er ifølge henne selv N-DOSE AD (AD = Alzheimers Disease).

- Det finnes per i dag ingen virksomme medisiner mot Alzheimer, men her har vi et stoff som kanskje kan hjelpe, forteller hun.

Prosjektet skal finne ut om tilskudd av vitamin B3 i form av nikotinamid ribosid (vitamin B3/NR), kan øke nikotinamide adenine dinucleotid (NAD) i hjernen og dermed bedre symptomene. NAD er et sentralt koenzym i metabolismen.

- I tillegg undersøker vi hvilken dose av vitaminet som gir den beste effekten, forteller Dahll.

- Det gjøres mye forskning på Alzheimer, foreløpig finnes det likevel ingen effektiv behandling. Hvorfor tror du at akkurat dette prosjekt skal lykkes?

- Fordi medikamentet vi prøver ut har en bred virkningsmekanisme. Alzheimers er en mangfoldig sykdom, og det er veldig sannsynlig at det blir behov for en kombinasjon av flere medisiner. Tilskudd av NAD kan godt vise seg å være én av dem, sier Dahll.

Hun forklarer at behandling som øker NAD i hjernen påvirker en rekke mekanismer som er sentrale ved nevrodegenerasjon, for eksempel DNA-reparasjon, nevroinflammasjon og metabolismen. Håpet er at hjernecellene blir mer motstandsdyktige og at celledød dermed kan forhindres eller forsinkes.

- Jeg har virkelig tro på dette prosjektet, sier hun.

Tett samarbeid med “storesøster”

Det var forskere ved Haukeland universitetssjukehus som tok initiativ til studien. Dahll forteller at Haraldsplass samarbeider med det større nabosykehuset om flere forskningsprosjekter. På Haukeland testes for eksempel B3 ut på Parkinsons sykdom i det samme overordnede prosjektet der Haraldsplass tester for Alzheimers.

- Jeg samarbeider med forskningsbioingeniører på Haukeland, og den regionale forskningsstøtten – der jeg kan hente råd - holder til der. I flere av studiene er vi samarbeidspartnere, ikke konkurrenter, forsikrer hun.

Tidsfaktoren

Dahlls rolle i N-DOSE AD er blant annet som prøvetaker og prøvebehandler, og i dette spesielle prosjektet er tida en avgjørende faktor. NAD, som skal måles, brytes nemlig raskt ned. Det skal derfor ikke gå mer enn to minutter fra blodet har begynt å renne, til prøven er fordelt i åtte mindre rør og fryst ned i flytende nitrogen. Det går helt fint, forteller hun, men hun må ha hjelp av en forskningssykepleier for å rekke hele prosedyren på den korte tiden.

- Vi har et godt tverrfaglig samarbeid på avdelingen. Sykepleierne hjelper meg - på samme måte som jeg av og til stepper inn og assisterer ved spinalpunksjoner og muskelbiopsier, forteller hun.

Laben var en flaskehals

Cesilie DahIl ble utdannet i Bergen i 2011. Hun trivdes godt ved mikrobiologisk avdeling på Haukeland, der hun jobbet både i studietiden og som ferdig bioingeniør. Etter ti år med mange urinprøver, hadde hun likevel behov for et sceneskifte. Turen gikk til sykehuset “litt lenger ned i bakken”.

- På Haraldsplass fikk jeg lære mye nytt, akkurat slik jeg ønsket. På et lite sykehus må man kunne alt fra blodbankarbeid til medisinsk biokjemi og hematologi.

Og hun fikk altså bidra i forskningsprosjekter. Både fordi hun syntes det var spennende og selv meldte seg til oppgaven, men også fordi sykehuset deltok i stadig flere prosjekter og dermed trengte mer bistand fra laboratoriet.

- Lav kapasitet på laboratoriet til annet arbeid enn rutinedrift ble en flaskehals for forskningen ved Haraldsplass, og behovet for en fast ansatt forskningsbioingeniør ble tydelig, forteller Dahll.

Hun fikk stillingen, slik hun ønsket, og det som startet som en liten brøk, utviklet seg til en fulltidsstilling i 2022.

Nyoppussede lokaler

Dahll er fremdeles ansatt på laboratoriet, men hun har skiftet omgivelser. Høsten 2022 åpnet forskningspoliklinikken i nyoppussede lokaler i 5. etasje på sykehuset. Det var resultat av en generell satsing på forskning fra sykehusets side, fortelle hun.

Selv fikk hun eget prøvetakingsrom og laboratorium (som stort sett brukes til biobanking) – og på naborommene jobber det forskningssykepleiere, leger og fysioterapeuter.

Hun analyserer ikke så mange prøver selv, forteller hun, men om det skulle bli behov for å sjekke en hematologistatus, rusler hun ned i 4. etasje der laben holder hus.

Prøvene hun tar i N-DOSE AD-prosjektet skal analyseres på et forskningslaboratorium på Haukeland - og i utlandet.

Glad i pasientkontakt

- Beskriv en typisk arbeidsdag!

- Da har jeg tre-fire pasienter innom. Flere rekker jeg ikke, for jeg bruker opptil to timer på hver av dem. Det inkluderer prøvetaking, håndtering av prøver og papirarbeid.

Hun bruker dessuten mye tid på å utarbeide rutiner for nye prosjekter - til å finne ut hvordan prosjektene kan organiseres sånn at alt glir mest mulig knirkefritt gjennom systemet.

- Det er en arbeidsoppgave jeg liker innmari godt!

Dahll er også glad i pasientkontakten – den hun manglet da hun jobbet på mikrobiologisk lab på Haukeland.

- Når pasientene kommer til meg har de allerede tatt inn over seg at de har fått en demensdiagnose. De fleste er positive og pratsomme. De vet at prosjektet de deltar i antakelig ikke kommer til å hjelpe dem selv, men kanskje barna eller barnebarna. I N-DOSE AD-prosjektet kommer de inn for prøvetaking fire ganger, jeg blir derfor ganske godt kjent med dem.

- Jeg intervjuet en bioingeniør med liknende jobb, og hun kalte seg selv for logistikkarbeider. Kjenner du deg igjen?

- Ja absolutt, det er en treffende beskrivelse. Jobben min handler mye om koordinering – og logistikk.

En ny verden innen demensbehandling?

De aller fleste forskningsprosjektene som Dahll er involvert i, handler om demens. N-DOSE AD-prosjektet er ett eksempel, “Strat-cog- studien" et annet. I den blir demenspasienters utvikling fulgt over tid, med blod- og spinalvæskeprøver, kognitive tester, MR av hodet - og obduksjon. Målet er å utvikle et system basert på biomarkører for å kartlegge sykdomsårsak på individnivå. På den måten håper forskerne å kunne gi skreddersydd behandling til hver enkelt pasient. Hvis de lykkes, kan demenssykdommen oppdages før symptomene oppstår.

- Vi planlegger en stor studie med 600 deltakere, 400 med demens og 200 friske med for eksempel en forelder som har Alzheimers. Hvis vi finner stabile biomarkører kan det åpne seg en ny verden i demensbehandlingen. Da kan vi kanskje forebygge i stedet for å behandle. Det er et veldig spennende prosjekt, sier Dahll begeistret.

- Hvilke biomarkører er det snakk om?

- Blant annet de vanlige demensmarkørene i spinalvæske, altså beta-amyloid42, totaltau og fosfotau. I tillegg skal vi måle biomarkører som er på trappene, men som ikke er implementert i klinisk praksis ennå, for eksempel blodbaserte tau og proteinet alfa-synuclein, forteller hun.

En viktig rolle

Cesilie Dahll mener hun som bioingeniør har en viktig rolle i forskningsteamet på Haraldsplass, selv om hun ikke er med på å tolke forskningsresultatene.

- Med dårlig prøvehåndtering kan man få variasjoner som gjør at resultatene blir vanskelige å tolke. Jeg vet at forskerne setter stor pris på å ha en bioingeniør med på laget, som sikrer at prøvehåndteringen holder høy kvalitet.

I framtida kan hun tenke seg å delta mer direkte i publisering av resultater, men foreløpig er hun fornøyd med tingenes tilstand slik de er.

- Jeg føler meg heldig som har fått være med på å bygge opp et forskningslaboratorium her på Haraldsplass, og jeg er veldig stolt av resultatet, sier hun.