Det gode labliv på 70 grader nord

Fjernt kan forstås bokstavelig: Når du står på flyplassen utenfor Kirkenes befinner du deg like langt øst som St. Petersburg. Nærmeste storby er Murmansk i Russland, «bare» 240 kilometer unna. Til sammenligning er det mer enn dobbelt så langt å kjøre til nabosykehuset i Hammerfest.

Seks måneder ble 36 år

Det er noen minusgrader og litt snø i lufta denne dagen i slutten av februar. Fra inngangspartiet til Kirkenes sykehus kan man la blikket gli over et vakkert, åpent vinterlandskap.

Inne på laboratoriets pauserom tar noen av bioingeniørene en kjapp kaffekopp. Morgenrunden er unnagjort, og enhetsleder May Kristoffersen (59) ønsker Bioingeniøren velkommen. Hun er fra Hadeland og kom til Kirkenes sykehus som fersk fysiokjemiker i 1983. Hun skulle bli der i seks måneder. Men Finnmark kunne by på både karriere og mann, og dermed ble hun én av de som ble værende.

Det var – og er – ikke en selvfølge. Det kan være vanskelig å holde på helsepersonell sørfra over tid, men Finnmarkssykehuset har ikke noen stor lokalbefolkning å rekruttere fra og må derfor jobbe svært aktivt med å tiltrekke seg fagfolk.

- Når man jobber her blir man som poteten – god til alt. Vi får bra tilbakemeldinger fra sykehus som ansetter bioingeniører herfra, de er allsidige og kan gå rett inn i vaktturnusen, forteller Kristoffersen.

Bort fra bystresset

Mona Figenschou (50) kom til Kirkenes fra bioingeniørjobb på Rikshospitalet. For henne innebar det å flytte hjem.

- Jeg dro fra Kirkenes etter gymnaset, sier hun.

Men hun ble lei av et hektisk liv med timer i bilkø til og fra jobb. Hun dro nordover med mann og tre barn som nå er 18, 10 og 6 år.

- Vi bor rett ved sykehuset og har fått et bedre familieliv med mindre stress, forteller hun.

Figenschou var tillitsvalgt i Oslo og tok på seg verv igjen på sin nye arbeidsplass. For tiden er gemyttene i kok hos mange i både Finnmark og Troms etter at helseministeren sa at helseforetakene i de to fylkene skal slås sammen.

- Ingen vet hva som vil skje. Noen er redde for at vi vil miste tilbud, andre håper at Finnmarkssykehuset kan få tilført kompetanse fra Universitetssykehuset Nord-Norge, oppsummerer Figenschou.

Uansett synes hun at de ansatte må bli hørt før politikerne bestemmer noe.

Tett på prøven – hele veien

Kontrasten er på mange måter stor fra Rikshospitalet ved Ring 3 i Oslo til et lite lokalsykehus omtrent så langt mot nord og øst som du kommer i Norge. Men Figenschou trives og har funnet nye utfordringer.

- Her får man virkelig være bioingeniør! Vi tar alle prøvene selv, bruker alle maskinene på laboratoriet og kan følge prøven hele veien fra pasient til ferdig analysesvar. Teknologien er helt på høyden, vi har bare mindre instrumenter enn på Rikshospitalet. Og jeg har flere dagvakter her enn i Oslo, forteller hun.

Ikke minst er hun fornøyd med at hun også får sjansen til å drive med blodtypeserologi.

- Det er spennende!

En annen ting har hun også merket seg.

- Det er et godt samarbeid mellom yrkesgruppene her. I Oslo kunne man oppleve profesjonskamp.

Store forsinkelser

Har du fulgt litt med på byggeprosjektene i helse-Norge de siste årene, kan du ikke ha unngått å få med deg at ferdigstillelsen av nye Kirkenes sykehus ble en langtrukken affære.

Nye analyseinstrumenter ble levert som de skulle våren 2017, men da var sykehuset langt fra ferdig.

- Maskinene kom før det var strøm og vann her, forteller enhetsleder Kristoffersen.

Mens sykehuset fortsatt var en byggeplass ble de testet og klargjort av bioingeniørene. Så var det bare å skru av igjen og vente på innflytting.

Sommeren 2018 begynte deler av utstyret på det gamle laboratoriet å fuske. Fra da av inngikk noen av de 16 bioingeniørene i en døgnvaktberedskap. Ved behov kjørte de til laboratoriet på det fortsatt uferdige sykehuset for å analysere på de nye maskinene.

Ikke før i slutten av november var det endelig tid for å forlate de gamle sykehusbygningene, som delvis var bygd på 1950-tallet.

- Det første som skjedde i nytt sykehus var at det kom inn et akuttilfelle som trengte blod. Men det gikk fint, vi var klare, sier Kristoffersen.

Den nye laboratoriefløyen er kompakt, lys og moderne. På den ene siden prøvemottak og klinisk kjemi med to automatiske analyselinjer, på den andre siden prøvetakingsrom og blodbank. Laboratoriet gjør cirka 500 000 analyser i året og tapper 7 - 800 poser blod. En ganske stabil gruppe på cirka 450 blodgivere sørger for at mye av blodbehovet er dekket.

Mikrobiologiprøver og spesialanalyser blir sendt til Tromsø.

Én på vakt

Kirkenes sykehus har 54 senger. På kvelder, netter og i helgene er det én bioingeniør som får hjulene til å gå rundt på laboratoriet.

- Hvordan er det?

- Noen ganger kan man faktisk finne frem strikketøyet, andre ganger er det veldig travelt. Det kan være krevende med alenevakt, sier Tone Lill Lindstrøm (55).

Hun er en av bioingeniørene med lang fartstid i Kirkenes. Nå er hun innom pauserommet en tur.

- På helgevakta kan det bli en morgenrunde med 25 – 30 pasienter. Så skal man i tillegg svare telefonen, kjøre kontroller, kalibrere, ta prøver i akuttmottaket… Da blir det ikke en kjedelig dag, kommer det fra Kennet Honningsvåg (28).

- Men hvordan rekker man alt dette?

- Man tar det med et smil. Er man alene, så må man bare prioritere, sier Honningsvåg.

Økonomi og ansvar

Det går mot ettermiddag. Laboratorieassistent Maren Jacobsen (26) har pakket prøver som et bud skal ta med seg. Før hun ble laboratoriets altmuligperson, kjørte hun dumper for Sydvaranger Gruve. Nå har hun også lært å ta blodprøver. Å stikke en kanyle i folk var skummelt i starten, men hun ble vant til det, forteller hun.

Honningsvåg står nå borte ved et av blodgassapparatene han har ansvaret for. Slike apparater står også på intensiven og poliklinikken, og bioingeniørene kan overvåke dem fra laboratoriet.

Han kommer fra Nordfjord og er utdannet i Ålesund. Han jobbet på Haukeland universitetssjukehus da samboeren, som er lege, fikk turnustjeneste i Kirkenes. De skulle bli ett år, nå er det blitt to og et halvt. Så gjenstår det å se om han havner i samme båt som enhetsleder Kristoffersen, og jobber der også om 30 år.

- Vi trives, dette er et fint sted for en barnefamilie, sier Honningsvåg.

- Finnmarkssykehuset ligger på topp når det gjelder bioingeniørlønn, det er vel også et pluss?

- Det er økonomiske fordeler ved å bo her. Det handler ikke bare om lønn, men også andre goder som skattefradrag og ettergivelse av studielån.

Han tar et overblikk over noen av de store instrumentene på laboratoriet, to Cobas 6000 og en Cobas 8100 fordelingsmaskin.

- Den nye analyselinjen gjør at vi sparer masse tid når vi er alene på vakt, sier han.

I likhet med Figenschou opplever også Honningsvåg at jobben på lokalsykehus er mer variert, med blodbankoppgaver i tillegg til klinisk kjemi.

- Jeg råder praksisstudenter til å starte karrieren på lokalsykehus, hvor de kan få jobbe med alt og får ansvar og kan vokse. Så kan de finne ut etter hvert om de vil spesialisere seg og jobbe et annet sted, sier han.

Snart skal han av gårde for å hente sønnen på tre og et halvt år i barnehagen. Det er stille på prøvetakingsrommene og blodbanken, og i gangen kommer kveldsvakta travende.

Ute fyker det noen snøfnugg i vinden. En helt vanlig dagvakt er over.