Diagnostisk samarbeid i akuttmottaket

Formiddagssolen strømmer inn glassgangen som leder til akuttmottaket ved Diakonhjemmet sykehus. De blå stolene i venteområdet er tomme, oversiktstavlen på veggen har mye ledig plass og bare to pasientrom lyser opptatt. Fra pauserommet høres lystig prat, mens to hvitkledde kollegaer konfererer lavmælt i et hjørne. I det store åpne området hersker fred, ro og fordragelighet.

La dere ikke lure, er budskapet fra bioingeniørspesialist Guro Archer Lauritzen. Siden februar har Lauritzen og fem av hennes kollegaer fra Avdeling for medisinsk biokjemi hatt faste arbeidsdager i akuttmottaket. Dermed vet hun godt at tempo og arbeidspress kan endre seg raskt.

− Jeg har lært meg å benytte anledningen til å spise når det er rolig. Plutselig er mottaket fullt, og da er det knapt mulig å ta pause, smiler Lauritzen.

Pilotprosjekt fra februar til påske

De seks bioingeniørene har vært del av et pilotprosjekt med diagnostisk samarbeidspartner i akuttmottaket. Prosjektet ble satt i gang blant annet fordi man ønsket å forbedre logistikken og arbeide mer effektivt, forteller avdelingssjef Gro Jensen. I tillegg ønsket avdelingen å gjøre bioingeniørene mer synlige og bidra til å dele kompetanse på tvers av profesjonene i akuttmottaket.

− Tidligere brukte vi masse tid på å løpe opp og ned trappene til akuttmottaket, pluss utallige telefoner i løpet av dagen, påpeker Jensen.

Hver dag hadde én bioingeniør ansvar for å følge opp akuttmottaket. Ville det ikke være bedre om bioingeniøren var fast plassert i mottaket? undret avdelingsledelsen.

«Yes!» var responsen fra akuttmottaket, med enhetsleder og sykepleier Tord Kjesbu i spissen. Han er ikke i tvil om at tettere samarbeid mellom leger, sykepleiere og bioingeniører vil bidra til at pasientene får raskere og bedre behandling.

− For at vi skal kunne utnytte samarbeidet best mulig, må bioingeniørene være tilstede i den daglige driften på mottaket og ta del i alle de små og store faglige diskusjonene som oppstår, mener Kjesbu.

Internundervisning er vel og bra, sier han, men det er i det daglige, konkrete arbeidet med hver enkelt pasient at læring skjer.

Skepsis mot endring

Akuttmottaket ville svært gjerne ha en bioingeniør hos seg, men responsen fra bioingeniørene var mer dempet. Langt fra alle var fornøyd med tanken på å bli stasjonert i akuttmottaket en hel arbeidsdag, med mye pasientkontakt og blant ukjente kollegaer. For noen virket det som om de skulle begynne i en helt ny jobb. Og hva i all verden skulle de gjøre der nede når det ikke var pasienter å ta prøver av?

− Mange var skeptiske. Det handlet nok både om at man ikke umiddelbart så nytten og at man var usikker på egen rolle, mener assisterende avdelingssjef Bente Anita Grande Karlsen.

Nå har det gått noen måneder og stemningen har endret seg. All skepsis er ikke borte, medgir Grande Karlsen, men flere ser fordelene. Blant annet opplever bioingeniørene at samarbeidet med akuttmottaket er blitt bedre.

− Prosjektet gir positive ringvirkninger som kommer alle på avdelingen til gode. Når de ringer fra akuttmottaket, er tonen en annen. Vi kjenner hverandre bedre, kommuniserer lettere og har en større forståelse for hverandre, forteller Grande Karlsen.

Prosjektet har vært så vellykket at vakter i akuttmottaket nå blir del av den ordinære rutinen. Innen sommeren skal nesten samtlige bioingeniører ved avdelingen ha arbeidsdager i mottaket. Det skiller Diakonhjemmet fra andre sykehus som har organisert diagnostisk samarbeidspartner slik at en eller to bioingeniører har rollen fast. På Diakonhjemmet skal rollen gå på omgang, og kunne fylles av alle.

− Vi skal ikke være sårbare. Det handler om forutsigbarhet: Akuttmottaket skal være trygge på at det kommer en bioingeniør hver dag, uavhengig av hvilke ansatte som er på jobb, understreker avdelingssjef Jensen.

Nyttig kunnskap

Kan hende er bioingeniørspesialist Lauritzen særlig godt kvalifisert siden hun har spesialisering i hematologi, immunologi, blod- og urinmorfologi. Men hun understreker at bioingeniørfaget er nyttig i mottaket uansett.

− Vi bioingeniører vet at det ikke er risikofritt å få blodoverføring. Derfor må vi tørre å stille spørsmål som: Er det nødvendig å gi blod? mener hun.

Lauritzen var en av bioingeniørene som ivret for prosjektet. Hun forteller om uventede, men positive følger av det tette samarbeidet i mottaket. For eksempel, forleden var hun på kveldsvakt og skulle ta blodprøve av en pasient med sterkt nedsatt allmenntilstand. På eget initiativ målte hun pasientens temperatur og oppdaget at vedkommende hadde feber. Dermed kunne hun informere triage sykepleier, og det ble bestilt blodkultur. Tidligere ville blodprøvene typisk blitt tatt i to omganger.

− Før prosjektet ville jeg aldri funnet på å ta tempen på pasienter. Det er sykepleiernes oppgave. Men nå virket det helt naturlig, sier Lauritzen.

Hun mener hun blir en bedre bioingeniør av å jobbe i akuttmottaket og ha tett pasientkontakt. Ved å se hvor dårlige pasientene er, får hun bedre forståelse for hvorfor noen prøver haster veldig.

− Når man har hele arbeidsdager i mottaket, får man også anledning til å følge med på hva som skjer med pasientene. Jeg føler mer ansvar og blir mer engasjert, mener hun.

Lauritzens erfaringer tyder på at diagnostisk samarbeidspartner fungerer som ønsket: Å bidra til å øke kompetansen blant de ansatte, og, aller viktigst; at pasientene får best mulig behandling så raskt som mulig.