Diagnostisk samarbeidspartner: Det VIRKER!

Det er morgen og tid for previsitt. På kirurgisk avdeling logger bioingeniør Marianne Larsen seg inn på pasientdatasystemet. Snart kommer legene og sykepleieren, og da skal alt være klart.

Larsen sjekker nye analysesvar og sammenlikner med tidligere svar.

- Jeg liker å være godt forberedt, og forsøker å skaffe meg oversikt før previsitten starter, sier hun.

TPN eller blodprøver?

Det er ikke mange pasientene hun rekker å sjekke, før overlegen, turnuslegen og teamsykepleieren feier inn i rommet. Hvordan har Olsen i 1-senga det, vil overlege Michael Bech vite. Sykepleieren blar i papirene og finner ut at pasienten har hatt luftavgang, har tisset og at feberen er på vei ned. Etter litt rådslagning kommer de fram til at Olsen skal få TPN (parenteral ernæring).

- Da bør dere vente med blodprøvene, hvis det er mulig, TPN kan virke inn på flere av analysene, sier Larsen.

- Ok, dropp TPN foreløpig, prioriter heller prøvene, sier overlegen.

Enda et par pasienter blir diskutert, og Larsen kommenterer en urinprøve som skal tas. Så forsvinner det hvite følget igjen til nye pasientbesøk.

Stor respekt for legene og sykepleierne

- Jeg har vært med på en del visitter også, men er usikker på hvor mye utbytte pasientene hadde av det. Previsittene og morgenmøtene er bedre fora for å diskutere hvilke prøver som bør tas – og hvordan, mener Larsen.

Hun er en av to bioingeniører som fikk jobb i prosjektet om diagnostisk samarbeidspartner i januar 2014 (se ramme). Prosjektperioden er over og Larsen har bare en gjesteopptreden på kirurgisk avdeling i dag.

Hun puster ut og samler papirene sine. Previsittene er hektiske og effektive. Ingen tid til småprat. Legene og sykepleierne har det travelt og vil som regel raskt videre.

- Jeg har fått stor respekt for både legene og sykepleierne i løpet av disse månedene, sier hun.

Rekvirerer på refleks

Selv har hun følt seg usikker mer enn én gang. Det er ikke bare bare, å forstå fagsjargongen til legene og samtidig komme med fornuftige tilbakemeldinger, hun har stadig måttet google ord og uttrykk. Larsen har også blitt hysjet på når hun ville gi råd. Men det er ingenting å gå i kjelleren for, så pass må man tåle.

- Hadde jeg fått fortsette, ville jeg nok kommet bedre inn i sjargongen og anatomien. Både legene og sykepleierne har vært veldig positive og imøtekommende.

På vei ut av møterommet treffer vi legene igjen. Visitten er over og de har litt bedre tid. Overlege Beck synes det har vært veldig positivt å ha en bioingeniør tilstede på avdelingen, han ser gjerne at ordningen fortsetter.

- Vi leger har en tendens til å rekvirere prøver på refleks, og det blir nok alt for mye. At Marianne har stilt spørsmål om hva vi egentlig trenger, har fått oss til å tenke oss om.

Analysetallet gikk kraftig ned

Det kan Larsen bekrefte – med tall. I det tidsrommet hun var til stede på kirurgen gikk antall analyser per DRG-poeng ned med 43 prosent, sammenliknet med samme periode året før (se rammetekst om resultater). Nå har hun ikke vært der på en stund, og det kan se ut som om analysetallene kryper oppover igjen.

Hun er hellig overbevist om at diagnostisk samarbeidspartner er en god investering for sykehuset. Både for økonomien og pasientsikkerheten.

- Ideelt sett burde det vært én bioingeniør per avdeling. Jeg ser mange oppgaver som kunne vært gjort, men som jeg ikke har hatt kapasitet til. Det hadde for eksempel vært en fordel at det var jeg som tok prøvene da jeg jobbet her. Det ble det ikke tid til. Jeg burde også hatt flere rene informasjonsmøter, previsitten blir alt for hektisk til å gi grundig informasjon.

Master for diagnostisk samarbeid?

Larsen er i gang med en mastergrad på Høgskolen i Oslo og Akershus. Masteroppgaven skal handle om diagnostisk samarbeidspartner, og når hun er ferdig, kunne hun godt tenke seg en jobb som nettopp det.

- Da vil i tilfelle masteren min komme godt med, for slike stillinger passer ikke for nyutdannede bioingeniører. Man bør ha erfaring – og kunnskap. Selv skulle jeg gjerne kunnet mer anatomi. Jeg foreslår at en av høgskolene oppretter en master for diagnostisk samarbeid med mye kommunikasjon, pedagogikk, anatomi og biokjemi på pensumlista, sier Marianne Larsen.