Empati på tre minutter?

«Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be nice. Always». Ian Maclaren, skotsk forfatter og teolog (1850-1907)

En bioingeniør kan ta mange titalls blodprøver i løpet av en arbeidsdag. I den lange rekken av korte møter skal hun eller han både tappe blod og være et medmenneske, ofte uten å vite noe om pasientens diagnose eller bakgrunn.
I følge fagets yrkesetiske retningslinjer retter en god bioingeniør oppmerksomheten mot pasientene, og engasjerer seg i deres situasjon.
Det kan det være vanskelig å leve opp til når man kun har et par minutter til rådighet, og kravet til økt pasientgjennomstrømning skal tilfredsstilles.

Navn og nummer

På Sykehuset Innlandet Hamar er det lunsjtid. Bioingeniørene samles på pauserommet. For mange begynte arbeidsdagen med blodprøvetaking før morgenvisitten. Andre har allerede strammet stasen rundt et tjuetalls overarmer på poliklinikken.

I 2010 uttalte professor Per Fugelli at bioingeniørene han møtte gikk på autopilot, og like gjerne kunne skiftes ut med roboter. Siden har emnet vært debattert med jevne mellomrom. Bioingeniørene på pauserommet føler seg ikke som mekanikere.

- For meg var det først og fremst fagene kjemi og biologi som trigget interessen for yrket. Jeg tror de fleste bioingeniører har en forkjærlighet for analyse og teknisk utstyr. Vi ønsker pasientkontakt, men kanskje ikke i like stor grad som sykepleierne, sier overbioingeniør på preanalyse, Heidi Kolseth.

- Hvordan hilser dere på pasienten?

- Det første jeg spør om, er navn og fødselsnummer. Når jeg går på sengepost, presenterer jeg meg alltid med fornavn. Noen ganger presenterer jeg meg også på poliklinikken, det kommer litt an på situasjonen, sier Kristin Jacobsen.

For Heidi Kolseth – og flere av de andre kollegene – er det ikke like naturlig å presentere seg med navn. Men tar hun prøver på sengeposten, forteller hun alltid at hun kommer fra laboratoriet og hva hun er der for å gjøre.

- På sengeposten kommer vi inn som en i rekken av behandlere. Det er ikke som på poliklinikken, hvor det er åpenbart hvem vi er og hva vi skal foreta oss, sier Kolseth.

God folkeskikk

Ingen av bioingeniørene som spiser lunsj på pauserommet denne dagen pleier å ta initiativ til å håndhilse på pasientene. Grunnen de oppgir, er hygiene. Men den som rekker frem hånda, blir ikke avvist.

- Sykepleierne tar pasienten i hånda og presenterer seg. Hvorfor gjør ikke vi det samme, filosoferer Kolseth.

- For de fleste av pasientene er det kanskje ikke så viktig hvem vi er, men hvilken avdeling vi kommer fra, er det en som foreslår.

- Jeg opplever at det å presentere seg med fornavn, blir oppfattet som veldig positivt. Dessuten er det god folkeskikk, sier Kristin Jacobsen.

- Er det like viktig at bioingeniører viser omsorg for pasienten som at sykepleiere gjør det?

- Ja, til en viss grad. Men det er også viktig at vi får analysert prøvene så raskt som mulig, sier Kjersti Solheim.

Kolseth forklarer at laboratoriet har en avtale med avdelingene om at prøvesvarene skal foreligge kl. 09:30. Det kan være opptil 75 prøver som skal analyseres. Da sier det seg selv at det er begrenset hvor lang tid bioingeniørene kan bruke inne hos den enkelte pasient på sengeposten.

- Er relasjonen dere har til pasientene et tema dere imellom?

- Det er ikke satt på dagsorden som eget tema, men vi snakker om enkelthendelser som skjer på avdelingen. Vi diskuterer, og får i gang en etisk refleksjon, sier hun.

Blir kjent med nye mennesker

Emily M. Tolpinrud er bioingeniørstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og har praksis på Hamar. Hun forteller at studentene lærer en del etikk i begynnelsen. Særlig blir det lagt vekt på at studentene skal møte pasienten med øyekontakt og et smil, slik at de føler seg sett.

- Jeg er positivt overrasket over hvor mye pasientkontakt bioingeniøryrket bringer med seg. Man blir kjent med nye mennesker, samtidig som man har det maskinelle og det analyserende arbeidet, sier Tolpinrud.

Men hva med pasientene på poliklinikken? Blir de møtt på en annen måte enn de som ligger på sengepostene? Det tror Kjersti Solheim. De innlagte pasientene er ifølge henne mer sårbare. Ofte kommer bioingeniørene inn, i for dem, ukomfortable situasjoner. De kan være halvveis avkledd midt i et stell eller sitte på toalettet. Pasientene på poliklinikken er friskere og går stort sett for egen maskin.

Kristin Jacobsen er ikke helt enig, hun mener at pasientene på poliklinikken kan ha et like stort behov for empati og omsorg som de inneliggende.

- Den som har vært i gamet en stund ser gjerne hvem som er engstelig. Når du har mange i kø, kan du ikke snakke så lenge med hver enkelt, men vi sparker ingen ut.

Må bry seg

Bioingeniøren er en viktig del av det terapeutiske miljøet rundt pasienten. Så hvordan vise medfølelse, selv når tiden er knapp?

Jan Spurkeland driver firmaet Relasjonsledelse AS, og har spesialisert seg innen relasjonskompetanse. Han mener det er viktig å etablere en relasjon som gjør at pasienten kjenner seg trygg og ivaretatt, selv om man ikke har så mye tid til rådighet.

- Den profesjonelle må bry seg om hvem pasienten er. Relasjonell adferd kan for eksempel være øyekontakt, kroppskontakt og bruk av navn. I den grad det er mulig, er det viktig å la pasienten fortelle et minimum av sin relevante historie, sier Spurkeland.

Han oppfordrer helsepersonell til å spørre litt mens de jobber.

- Hvis du er stum og uinteressert, blir det vanskelig å oppnå tillit. Selv et kort møte kan innebærer de første trinnene inn i empati. Bruk tiden til mellommenneskelig forståelse og åpenhet. Det er uhyre viktig for å etablere en god relasjon, selv om møtet er over på et øyeblikk eller to, sier Spurkeland.

Trår varsomt

Tilbake på pauserommet går hvilen mot slutten. Det rasler i matpakkepapir som krølles sammen. Snart skal flere blodprøver tas og analyseres. Blant pasientene er det en utbredt oppfatning at bioingeniørene har tilgang på journal på samme måte som en leger og sykepleiere, og dermed er like godt orientert om pasientens tilstand.

- Men vi vet jo som regel ikke grunnen til at pasienten er på sykehuset. Det betyr at vi må trå varsomt i kommunikasjonen, føle oss frem. Løsningen blir å møte den enkelte med respekt. Det er en utfordring å ikke vite noe om alvorlighetsgrad eller sinnstilstand, og dette kan nok virke forvirrende på pasienten. Kanskje bidrar det også til at noen pasienter får inntrykk av at vi ikke bryr oss om dem, sier Kolseth.

- Poenget er å få til et kort - men godt - møte mellom pasient og bioingeniør