En helt vanlig dag på prøvemottaket

En svarthåret ung kvinne kommer fykende inn døra. Hun fikk en telefon fra barneavdelingen da hun for litt siden tok prøver på psykiatrisk, forteller hun. De vil ha henne dit fortere enn svint. Et lite barn er plutselig blitt dårligere. Renate Moen, som bioingeniøren heter, har vakttelefonen i dag og ansvaret for øyeblikkelig hjelp-prøvene. Etter å ha skrevet ut etiketter, halser hun av gårde med prøvevogna.

Roen gjenopprettes og Frode Askildsen, fagansvarlig bioingeniør på Preanalytisk enhet ved Sørlandet Sykehus Arendal, kan fortsette med det han holdt på med; å registrere prøver på pc-en. Han forteller at det er en rolig periode midt på dagen. Det største trøkket er timene på morgen og formiddag etter prøverunden. Og så venter nye hektiske runder når boksene fra primærhelsetjenesten ankommer med bud mellom ett og fire.

- Dårlig merking er et problem

Askildsen skanner etiketter raskt og effektivt. Alle prøver fra inneliggende pasienter og om lag 60 prosent av de som kommer utenfra, rekvireres elektronisk.

- Vi ønsker selvsagt å få flest mulig over på elektronisk rekvirering, men noen feil blir det uansett. Ikke så rent sjeldent glemmer rekvirentene å trykke på «send»-knappen, og da sitter vi her med prøve, men uten rekvisisjonen, forteller han.
Som fagansvarlig er Askildsen selvsagt opptatt av å unngå preanalytiske feil. Han henter en rød boks fra kjøleskapet. Her ligger alt som gikk galt den siste uka. Usentrifugerte prøver - rør uten etiketter – rør uten ID.

- Dårlig merking er et problem. Det virker som om en del legekontor ikke skjønner at det skal være 11-sifret identifikasjon. De kjenner kanskje pasienten godt og synes ikke det er så farlig. Men vi kjenner dem jo ikke, sier han.

Nesten alle prøver tas av bioingeniører

Nesten alt som skal tas av blodprøver på sykehuset i Arendal blir tatt av bioingeniører. På morgenen fordeles 80 – 100 pasienter på 8 – 10 bioingeniører. Resten av dagen er en av bioingeniørene utstyrt med vakttelefon, mens en annen har ansvar for akuttmottaket.

De vaktgående bioingeniørene roterer hver tredje måned mellom fire ulike enheter.

- Jeg tror de fleste er fornøyde med det, selv om det kan være en utfordring å holde seg oppdatert på alt til enhver tid. Fra tapping av blodgivere én dag, til å lage utstryk av blodkultur og gramfarge dem, den neste, sier Askildsen.

Hektisk dag

Det har gått 20 minutter siden Renate Moen forsvant bortover korridoren, og nå er hun tilbake med en blodkultur på prøvevogna.

- Det var en to-åring som var blitt skikkelig dårlig. Han hadde problemer med å puste da prøvene ble tatt, forteller hun.

Moen sender videre blodkulturen og gjør litt etterarbeid på pc-en - og så kan hun trekke pusten noen minutter.

- Det har vært en hektisk dag. Det startet rolig i morges, men så smalt det til ut på formiddagen med sjuke unger og annen ø-hjelp.
- Jeg håper da virkelig at det går bra med den ungen, legger hun til.

- Det er kanskje ikke så populært å ha ansvaret for vakttelefonen?

- Jo jeg liker det kjempegodt, selv om det kan være hektisk. Jeg liker action og jeg liker pasientkontakt!

Funderinger rundt en problemprøve

Tanita Avreid Mykland har også tid til en pust i bakken. Hennes ansvar i dag er å ta imot og pakke ut prøver fra primærhelsetjenesten og betjene den automatiske prøvefordelingsmaskinen.

Men så kommer hun på noe; en blodsukkerbelastning som kom tidligere på dagen, men som ble satt til side fordi kun en av prøvene var ankommet. Informasjonen på rekvisisjonen er uklar, så hun lurer på hva de egentlig har liggende i kjøleskapet. 0-prøven eller prøven som skulle vært tatt etter to timer?

- Det står at pasienten kastet opp etter fem minutter, kommenterer Moen. Hun og Mykland stikker hodene sammen foran pc-skjermen og etter en stund har de funnet ut av problemet. Det er fylt ut to rekvisisjoner, 0-prøven er kjørt tidligere på dagen og det er to-timersprøven som ligger til kjøling.

- Hvorfor har de i det hele tatt sendt disse prøvene, undrer Moen.

- Nei, du har et poeng, kommenterer enhetsleder Karin Bergland som akkurat har returnert fra et møte. Hun har stått i bakgrunnen og lyttet til diskusjonen.
- Prøvene har ingen verdi. Vi finner ikke ut om pasienten har diabetes når hun kastet opp glukosen etter fem minutter, sier hun.

Urinene er ikke forsømte barn

Bergland tar med Bioingeniøren på en liten omvisning på laboratoriet. Den eldste delen av sykehuset, der blant annet prøvemottaket holder til, er bygd på 70-tallet og pusset opp for noen år siden: Lokalene er lyse og trivelige. Vi tar også en sving innom en nyere fløy der blant annet mikrobiologi, patologi og urinlaboratoriet er plassert. På en sinkbenk står det urinbeholdere av ymse størrelser, opphav og utseende. Alt fra senneps- til pilleglass. Bergland forteller at urinprøvene er bioingeniørenes domene, og at ingen av legene mikroskoperer rutinemessig.

Tilbake på prøvemottaket forteller jeg at Bioingeniøren trykker en artikkel i dette nummeret som omtaler urinprøvene som «laboratoriets forsømte stebarn». Verken Askildsen eller Bergland kjenner seg igjen i det.

- Vi på laboratoriet gir urinprøvene mye oppmerksomhet. Særlig de siste årene er vi blitt mer bevisste på de preanalytiske feilene som kan gjøres. Men det med tidspunkt kan være et problem. Siden det ganske ofte skjer at klokkeslettet ikke er påført, vet vi ikke alltid hvor lenge prøven har stått i romtemperatur, sier Askildsen.

Fantastisk miljø

Nå er det skrammel og prat i korridoren! Tanita Avreid Mykland kommer seg på beina og strener ut. Der har et av budene plassert en vogn full av prøvebokser. De kommer fra hele fylket, fra fjern og nær. Fra Froland som ligger noen kilometer fra Arendal – og fra Hovden, tre og en halv times biltur unna. Sørlandet sykehus har gode budordninger i begge Agder-fylkene, og trenger derfor ikke bekymre seg over at posten slutter med A-post fra årsskiftet.

Mykland får fart på seg. Åpner, løfter opp det ene stativet etter det andre og sjekker at prøvene er sentrifugerte. I kveld skal hun jobbe overtid siden den ene av kveldsvaktene er syk, så jo raskere hun jobber nå, jo raskere kommer hun seg hjem. Hun forteller at hun har jobbet i Arendal et par år – og at hun stortrives. Miljøet er ifølge henne intet mindre enn fantastisk.
Bergland nikker fornøyd.

- Det går veldig bra med rekrutteringen for tiden, vi har et godt tilsig. Ikke minst siden mange av studentene som er i praksis her ønsker jobb her når de er ferdige.

Askildsen, som har mange år bak seg på sykehuset i Arendal, er klar over at preanalyse og arbeid i prøvemottak har lavere status enn mye annet bioingeniørarbeid.
Til det sier han rolig og bestemt:

- De som mener det, har glemt noe vesentlig: Riktig prøvetaking og prøvehåndtering er den aller viktigste forutsetningen for riktig analysesvar!