Engasjert entusiast

Av FRØY LODE WIIG, frilansjournalist

Heidi Andersens mantra er: «Ja», etterfulgt av «Det høres gøy ut» eller «Det gjør vi». Hun er en blanding av Pippi («det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert») og en våryr engelsk setter. Med en solid dose bioingeniørfaglighet i bunn. En optimal fredagskveld for Andersen er litt vin, gode bioingeniørvenninner og mulighet til å diskutere caser fra laboratoriet.

– Sist vi var ute sammen hadde vi med en hematolog. Lykke! Da var det bare å kjøre caser hele kvelden, forteller Andersen smørblidt.

BFIs nye leder er en ekte fagnerd med et brennende engasjement for bioingeniøryrket. Hun snakker på inn- og utpust om hvor viktig det er å synliggjøre faget, yrket, kompetansen. Hun er opptatt av at bioingeniører må gjøre seg hørt, melde seg på, engasjere seg.

– Vi må være med i debatter om fremtidens helsetjenester. Vi må samarbeide med hverandre, og med andre yrkesgrupper. Vi må sørge for at vi har nødvendig kompetanse. Bioingeniører har så mye å bidra med. Potensialet vårt er enormt, fremholder BFI-lederen.

Egentlig skulle hun bli melkebonde. Andersen er odelsjente, oppvokst på gård på Namløs, i Sandefjord. (Artig faktaopplysning: På Namløs er det kun fire husstander. Tre av dem har oppfostret bioingeniører. Namløs gjør sitt for rekruttering til yrket).

Fem år gammel begynte hun å hjelpe faren sin i fjøset. Fra hun var åtte-ni år fikk hun betalt for morgen- og kveldsstell av dyrene. 10 kroner dagen. Arbeidet tok fire timer.

– Jeg har blitt flinkere til å forhandle lønn siden den gang, forsikrer hun.

Fra båt til bioingeniør

Da hun ble eldre, fikk hun jobb på ferga mellom Sandefjord og Strømstad. Det ga ikke mersmak. Hun ble fort lei av folk. Hun ville studere, og likte naturfag. I studiekatalogen var det et bilde av en bioingeniør, foran mikroskopet. Valg tatt.

– Første skoledag fikk jeg sjokk. Bioingeniør var helsefag! Jeg måtte forholde meg til folk! Jeg hadde sett for meg at jeg skulle sitte i fred og ro på et laboratorium og holde på med reagenser, husker Andersen.

Krisen varte i ett døgn. Andre skoledag fikk studentene ta blodprøver. Andersen var solgt, og har aldri angret. I dag er det broren som driver familiegården i niende generasjon.

Når Bioingeniøren møter Andersen, har hun én uke bak seg i sjefsstolen. Hun har allerede ett klart mål: Å tydeliggjøre og synliggjøre BFI. Hun vil at alle medlemmene skal vite hva de ansatte i instituttet bruker tiden sin på, og all innsatsen de legger ned.

– Til alle som lurer på hva BFI egentlig driver med når de ikke arrangerer kurs og kongresser: De ansatte her gjør vanvittig mye, i et bredt spekter innen fag og politikk! Fremover blir det en viktig lederoppgave å prioritere oppgaver, sier Andersen.

Samarbeid med fagstyret

Prioriteringene skal hun gjøre i tett samråd med den nyvalgte lederen av fagstyret, Kaja Marienborg. De to lederne vet godt om hverandre: For nesten tjue år siden gikk de i samme kull på bioingeniørutdanningen i Oslo. I nyere tid har begge jobbet ved OsloMet, hvor Andersen var sjefen til Marienborg.

– Fagstyret har store ambisjoner. Min jobb blir blant annet å vurdere hva vi kan få til med de ressursene vi har. Det blir vanskelig, ikke minst fordi jeg hater å være brems, sier Andersen.

Ja-mennesket ble studieleder ved bioingeniørutdanningen ved OsloMet i 2019. Dit kom hun med 15 års erfaring som bioingeniør innen medisinsk biokjemi ved Diakonhjemmet i Oslo, men uten erfaring med økonomi- eller personalansvar.

Ved OsloMet skulle hun lede en av landets største bioingeniørutdanninger, ha personalansvar for 36 høykvalifiserte ansatte og forvalte mange millioner kroner. BFIs nye leder er ikke redd for å begi seg ut i det ukjente.

– Jeg elsket jobben min og fremfor alt kollegaene mine ved OsloMet. Jeg kom uten ledererfaring, men de ansatte tok imot meg med åpne armer og heiet meg frem. Det er jeg veldig takknemlig for, forteller Andersen.

Variert yrkesvei

Fire år, en bratt læringskurve og utallige arbeidstimer senere nærmet åremålet seg slutten, og Andersen fikk vite at stillingen som leder av BFI var ledig. Det var på tide å la andre overta ved OsloMet, og Andersen ønsket nye utfordringer. Nå går yrkesveien fra et mellomstort laboratorium, via en stor utdanningsinstitusjon, til en liten faglig enhet i en større fagorganisasjon. Fra å ha personalansvar for 36, får hun nå seks ansatte som rapporterer til henne. Det gleder hun seg til.

– Jeg blir veldig motivert at vi er så få og er en relativt liten organisasjon. Det er enklere å få til ting når færre skal involveres i prosesser. Det gjør at vi kan være smidige, mener Andersen.

Store endringer blir det ikke med det første. Nå skal lederen bruke tid på å bli kjent med instituttet og de ansatte, og suge til seg så mye som mulig av kunnskapen som sitter i veggene. I tillegg ligger det en aldri så liten nordisk bioingeniørkongress i kalenderen fra 24.-26. april. Men en tredagers kongress med over hundre foredrag og mer enn 700 deltakere gir ikke Andersen forhøyet puls. Det takker hun sine nye kollegaer for.

– Det manglet ikke på advarsler mot å begynne som instituttleder rett før kongressen. Men de ansatte i BFI har gjort en kjempejobb, og har stålkontroll. Jeg er dønn imponert, sier Andersen.

Daglig morgentrening

En annen forklaring på Andersens hvilepuls gjennom sin første uke i ny jobb kan være at hun starter nesten hver dag med hard styrketrening. Av hensyn til omgivelsene. For et bedagelig anlagt B-menneske er neppe et morgenmøte med Andersen i energisk slag en ønsket start på dagen.

Overtenning er normaltilstand. Derfor må hun brenne av litt krutt før hun kommer på kontoret. Blant livets lykketreff: Naboen hjemme på Lierskogen har en fullt utstyrt treningspark i garasjen. Der er Andersen i otta mange dager i uken.

– Jeg har ofte fått høre at «du er for mye, du vil for mye og du skremmer folk». Engasjementet er en styrke, men det kan være slitsomt for menneskene rundt. Jeg risikerer å blåse folk av banen, medgir Andersen.

Siste utsagn kan tas bokstavelig. På fritiden er instituttlederen en av landets ivrigste og mest høylytte håndballtrenere. For Lier ILs gutter-8 lag. Gjennom sønnen gjenopplever Andersen sin egen håndballkarriere. Den varte fra hun var ni til seksten år, og besto stort sett av tap.

– I syv år spilte jeg på det dårligste håndballaget i Sandefjord. Vi vant omtrent ikke en eneste kamp, men jublet uhemmet da vi bare tapte 9-6. Det var en flott tid, smiler hun.

Sønnens lag, derimot, vinner innimellom, og det synes moren er så gøy at det er upassende. Etter eget utsagn er Andersen en meget dårlig vinner og i overkant entusiastisk. Faren for at hun blir kastet ut av håndballhallen er reell. Potensielle motstanderlag er herved advart.