Få insentiver til å ta imot praksisstudenter

Av Frøy Lode Wiig, frilansjournalist

I koronaåret 2020 opplevde bioingeniørutdanningen ved OsloMet en strøm av avlysninger av praksisplasser. Som Bioingeniøren skrev i forrige nummer manglet OsloMet kort tid før praksisstart en tredel av plassene til andreårsstudentene som skulle ut i praksis i medisinsk biokjemi høsten 2020. Men mangelen på praksisplasser skyldes ikke korona alene.

– Jeg skjønner godt at pandemien gjorde det svært krevende for praksisstedene å ta imot studenter. Men tilgang på praksisplasser var en utfordring også før covid-19. Vi opplever at det har blitt vanskeligere å skaffe praksisplasser de siste årene, sier Heidi Eilertsen, emneansvarlig for medisinsk biokjemi ved OsloMet.

Lov om spesialisthelsetjenesten pålegger helseforetakene å dekke behovet for undervisning og opplæring av studenter innenfor deres region. Utdanning av helsepersonell er definert som én av sykehusenes fire hovedoppgaver, sammen med pasientbehandling, forskning og opplæring.

– Pandemien har gjort at sykehusene har avlyst noe praksisundervisning grunnet både smittevernhensyn og kapasitetsutfordringer. Hensynet til pasientbehandling og pasientsikkerhet vil alltid være det viktigste, skriver Anne Grethe Erlandsen (H), statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, i en epost.

Hun understreker at det er sykehusene som inngår avtaler med de forskjellige utdanningsinstitusjonene om mottak av studenter. Det er også sykehusene som er ansvarlig for gjennomføringen og eventuell avlysning av praksis.

Fordeler praksisplasser

Kari R. Hovde er assisterende utdanningsleder ved landets største arena for å gjennomføre praksis, Oslo universitetssykehus (OUS). I en epost forklarer hun at Helse Sør-Øst har etablert et forum som består av alle utdanningsinstitusjoner og alle helseforetak. Dette forumet koordinerer praksisplasser i regionen. Utdanningsinstitusjonene melder inn sine behov for praksisplasser innen en gitt frist. Representantene for helseforetakene innhenter kapasitet og jobber for å dekke opp behovet.

Hovde understreker at forumet tar seg av «hovedpraksis», altså ikke hospiteringspraksis. Sistnevnte avtales lokalt mellom utdanningsinstitusjon og lokal leder.

– Endelig fordeling forplikter helseforetakene. Dersom det oppstår helt spesielle situasjoner, forsøkes det løst internt i klinikken, skriver Hovde.

Hun sier bioingeniørutdanningen er spesiell fordi studentene skal innom svært ulike fagområder. Dermed kan intern flytting av praksis være særlig utfordrende for bioingeniørstudentene.

– Beslutninger om eventuelt å trekke ned utdanningsvirksomhet skal tas av sykehusledelsen, skriver Hovde.

Pisk, men ingen gulrot?

Sykehusene har altså en lovfestet plikt til å ta imot praksisstudenter. Pisken er tydelig, men hva er gulroten? Hvilke insentiver har den enkelte avdeling til å ta imot studenter? Ganske få, er det korte svaret.

Tilbake i 2016 utarbeidet Universitet- og høgskolerådet (UHR) rapporten «Praksisprosjektet». Forfatterne mente finansiering av praksis var en stor utfordring. De påpekte at praksisstedene har lite å vinne på å ta imot studenter. Praksisstudenter ga verken mer penger, tid, rom, utstyr, status eller karriereveier til praksissteder eller -veiledere.

Slik er det fremdeles.

– Seksjoner og enheter får ingen ekstra insentiver for å veilede studenter. Det er en del av universitetssykehusfunksjonen og midler som ligger i klinikkenes budsjetter, klargjør Hovde.

Og slik blir det også fremover.

– Det er ingen planer for alternative finansieringsordninger for praksis, fastslår statssekretær Erlandsen.

Ingen økonomisk gevinst

Om en avdeling tar imot få eller mange praksisstudenter har dermed ingenting å si for avdelingens budsjett. Å ha ansvar for praksisstudenter gir vanligvis heller ikke høyere lønn. Til sammenligning får for eksempel praksisveiledere for lærerstudenter i videregående skole et ekstra honorar utbetalt fra utdanningsinstitusjonen.

– Hos oss er det som regel spesialbioingeniører som får ansvaret for studentene. Det ansvaret ligger allerede innbakt i lønnen, så det er ikke noe ekstra økonomisk insentiv til å veilede flere studenter, sier bioingeniør Jane Glende, seksjonsleder ved Avdeling for mikrobiologi ved OUS. Hun var med i en av arbeidsgruppene som kom med innspill til UHRs praksisprosjekt i 2016.

Glende understreker at avdelingen både har plikt til og egeninteresse av å ha praksisstudenter. Avdelingen har hvert år åtte bioingeniørstudenter i åtte ukers praksis.

– Praksis er en mulighet til å vise oss som en attraktiv arbeidsplass. For avdelingen er det en investering i fremtidig arbeidskraft, mener Glende.

Økt behov for praksisplasser

Samtidig opplever hun at utdanningene ønsker seg flere praksisplasser fordi de har økt studentkullene.

– Det er grenser for hvor mange studenter én veileder kan ha, og det er grenser for hvor mange veiledere vi kan ta ut av rutinen på laboratoriet. Vi skal være sikre på at studentene får en praksis av god kvalitet, sier Glende.

Det samme påpeker assisterende utdanningsleder Kari R. Hovde ved OUS:

– En generell utfordring oppstår dersom utdanningsinstitusjonene tar opp større kull enn helseforetakene har planlagt for. Dette foregår sjelden i dialog med oss. Vi har en del å hente på samarbeid rundt dette, mener hun.

Studieleder Heidi Andersen sier bioingeniørutdanningen ved OsloMet har tatt opp 84 studenter hvert år de siste tre årene. Men nøyaktig antall studenter som skal ut i praksis varierer fra kull til kull, og er ikke noe utdanningen kan kontrollere. Noen kull har flere studenter som slutter eller av ulike årsaker tar pauser i utdanningen.

Felles mål

Høsten 2021 ser praksissituasjonen langt lysere ut for studentene på OsloMet, i hvert fall for studentene på andre og tredje året. Men studieleder Andersen mangler et stort antall plasser for førsteklassingene som skal ut i poliklinisk praksis. Det til tross for at lengden på praksis er blitt kuttet fra tre til to dager etter ønske fra praksisstedene.

– Utdanningene og praksisstedene har et felles mål om å utdanne nok bioingeniører til å dekke fremtidens behov. Vi ser at vi må samarbeide tettere med praksisstedene, og vi ønsker mer forpliktende avtaler med helseforetakene, sier Andersen.