«For meg er det viktig at forskningen gir mening – og den skal helst handle om kvinnehelse»

Av GRETE HANSEN, journalist

- Hvis jeg finner slike markører kan jeg samtidig være med på å forebygge senskader som hjerte- og karlidelse hos disse kvinnene, sier Lekva (45).

Hun er forsker ved Institutt for indremedisinsk forskning ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, og har i flere år forsket på svangerskapsforgiftning (preeklampsi) og svangerskapsdiabetes.

For tiden leter hun etter ikke-kodende RNA i blodet til kvinner som har hatt svangerskapsforgiftning, en tilstand man foreløpig ikke vet årsaken til. Det man tror, er at morkaken «spyr ut» ekstracellulære vesikler i blodet, og at det kan føre til at endotelcellelaget på innsiden av åreveggen blir stivt og ikke fungerer normalt. Det kan skade både mor og barn.

- Hvorfor tror du ikke-kodende RNA kan være gode markører for å forutsi svangerskapsforgiftning?

- Fordi mange ikke-kodende RNA er stabile, de har lang halveringstid og de kan måles med vanlige laboratorieteknikker. Det gjør dem til gode biomarkørkandidater, sier Lekva.

Tidligere trodde man at ikke-kodende RNA var «søppel» som ikke hadde noen betydning, forteller hun. Nå vet man at det kan ha stor betydning og at det blant annet regulerer andre typer RNA og proteiner.

Trondheim – Oslo - Sydney - Oslo

Lekva tok bioingeniørbacheloren i Trondheim i 2001, og etter litt mer utdanning på NTNU og noen måneders rutinejobbing på medisinsk biokjemi på Ullevål, reiste hun til Sydney i Australia der hun tok en mastergrad. Den handlet om å lage ulike versjoner av en type kreftmedisin, og å undersøke interaksjonen med DNA.

- Jeg hadde ingen konkrete planer om å bli forsker da jeg begynte på bioingeniørutdanningen, men jeg likte biologi og kjemi godt og skjønte raskt at jeg kom til å studere mer, forteller hun.

Vel hjemme i Norge fikk hun jobb på Endokrinologisk laboratorium på OUS, Rikshospitalet. Der jobbet hun både med forskning og i rutinen – og etter en tid ble hun spurt om hun ville ta en doktorgrad. Det ville hun!

Skiftet doktorgradstema

Lekvas doktorgradsprosjekt skulle være del av det såkalte STORK-prosjektet der over tusen gravide kvinner ble undersøkt, blant annet med glukosebelastning for å avdekke eventuell svangerskapsdiabetes. Målet med studien var også å se på andre svangerskapskomplikasjoner, for eksempel svangerskapsforgiftning.

- Jeg begynte å samle inn forskningsmateriale til en doktorgrad om risikoen kvinner med svangerskapsdiabetes har for å utvikle diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer, men jeg skjønte at det ville ta veldig lang tid å samle nok kvinner, forteller hun.

Lekva tok derfor en doktorgrad om noe helt annet.

- Den handlet om veksthormonproduserende hypofyseadenom og akromegali. Også et spennende tema! Jeg tok for meg en spesifikk prosess, såkalt epithelial mesenchymal transition, og undersøkte hvordan den hang sammen med tumorens aggressivitet og pasientenes respons på medikamentell behandling.

Sykdom med ukjent årsak

Men hun fortsatte innsamlingen av materiale fra de tidligere gravide kvinnene, samtidig som hun arbeidet med doktorgraden. Dermed var hun klar for et postdoktorprosjekt ved Institutt for indremedisinsk forskning da disputasen var unnagjort. Hovedtema denne gangen var «Svangerskapsdiabetes og senere helse». Og etter flere år og andre forskningsmidler; «Svangerskapsforgiftning og senere kardiovaskulær helse».

- Hva er det med svangerskapsforgiftning som er så interessant?

- Mest det at man vet så lite om det. Årsaken er ukjent, og det finnes ingen kur. For meg er det viktig at forskningen gir mening – og den skal helst handle om kvinnehelse, sier Lekva.

Svangerskapsforgiftning rammer fem prosent av alle gravide, forteller hun, og det oppstår oftest i siste halvdel av svangerskapet. Det finnes ingen effektiv behandling, men i Norge blir kvinnene fulgt opp nøye, og barnet blir forløst hvis det er fare på ferde. Det er derfor få som dør av svangerskapsforgiftning her til lands. I land med dårligere helsevesen, skjer det mye oftere.

Lovende resultater

I prosjektet har Lekva, i tillegg til å isolere og sekvensere RNA fra celler i blod og i morkake, målt bentetthet, fettfordeling og karstivhet hos de gravide kvinnene. Hun har utført de fleste målingene selv, både i laboratoriet og i klinikken - og tolket resultatene. Prøvetaking og målinger ble gjort fire ganger under svangerskapet – og fem år etter.

Og resultatene er lovende. Hos kvinner i svangerskapsuke 22-24 som har svangerskapsforgiftning, påviste Lekva ikke-kodende RNA som var regulert annerledes enn hos kontrollgruppa uten sykdom. Hun har funnet to markører som lover godt. Men de skal altså testes ut videre.

Det finnes faktisk markører for svangerskapsforgiftning allerede. For eksempel proteinet PLGF som blir lavere hvis man har sykdommen, og sFLT1 som stiger. PLGF skal nå prøves ut ved St. Olavs hospital. Spørsmålet er hvor godt den er egnet. Lekva er usikker, hun er redd den ikke er tilstrekkelig god tidlig i svangerskapet.

- Å finne en tidlig markør er viktig for at kvinnene kan bli fulgt tett opp hos lege og starte tidlig behandling med acetylsalisylsyre, som er anbefalt i dag, sier hun.

Stressende å være forsker

Som mange andre forskere lever Lekva fra tildeling til tildeling. Men i juli i år fikk hun en åpen prosjektstøtte fra Helse Sør-Øst. Den er bare for tre år, men den er såpass stor at hun kunne ansette en stipendiat. Så nå har hun fått en samarbeidspartner på prosjektet.

- Det er stressende å leve slik; fra tildeling til tildeling, men det er hverdagen til mange forskere. Man blir etter hvert ganske god til å skrive søknader, sier hun.

Forskningsrådet har en egen kvinnehelseutlysning man kan søke på. Lekva søkte i år, men fikk ingen midler.

- Det er ikke mange som får penger derfra. Selv om kvinnehelse er kommet mer fram i lyset og mange flere kvinner forsker enn før, er det fremdeles vanskelig å få forskningsstøtte.

Drømmeprosjektet

Det er ingenting å si på omfanget og produktiviteten i Lekvas forskerkarriere. Hun har vært forfatter på rundt 70 forskningsartikler – og førsteforfatter på 22 av dem.
Når hun får spørsmål om et framtidig «drømmeprosjekt» eller «drømmeartikkel», kommer hun likevel ikke på noe mer spennende enn det hun holder på med akkurat nå.

- Jeg har rett og slett havnet på riktig hylle. Jeg holder på med drømmeprosjektet mitt, sier hun.