Fornøyde blodgivere er blodbankenes sterkeste kort

– Vi har fått bekreftet en enkel, men viktig lærdom: Eksisterende blodgivere er våre beste ambassadører og vårt mest effektive vervetiltak, fastslår Brita Hermundstad, seksjonsleder for komponentfremstilling ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, Akershus universitetssykehus (Ahus).

Sammen med et knippe kollegaer har hun skrevet fagartikkelen om rekruttering av blodgivere som publiseres i dette nummeret av Bioingeniøren. Artikkelen baserer seg på en spørreundersøkelse gjennomført blant blodgivere på Ahus høsten 2015, hvor giverne blant annet ble spurt om hvordan de ble vervet.

Resultatene viser at knapt 30 prosent av blodgiverne ble vervet av venner og kollegaer, mens omtrent like mange ble vervet av familie.

Formålet med studien var å finne ut hva som er lurt å gjøre for å få flere til å gi blod. Fremdeles er det bare rundt tre prosent av den norske befolkning mellom 18 og 70 år som gjør det. Samtidig blir de eksisterende blodgiverne eldre, og folk under 30 glimrer med sitt fravær på tapperommet. I 2015 var gjennomsnittsalderen for førstegangsgivere ved Ahus 37 år.

– Et stort nok blodgiverkorps er viktig for beredskapen. Vi kan ikke vente med å verve blodgivere til krisen oppstår, derfor jobber vi stadig med å øke blodgiverkorpset, påpeker Abid Hussain Llohn, avdelingsoverlege ved Blodbanken og én av artikkelforfatterne.

Stor belastning på få

Llohn understreker at det ikke er noen skrikende mangel på blod i Norge per i dag, men at Ahus, som flere andre norske sykehus, har vært for avhengige av at eksisterende blodgivere møter opp mange ganger i året. Blodgivere kan gi blod inntil fire ganger per år. For noen år siden ga hver blodgiver ved Ahus blod 2,4 ganger i året i snitt.

– Så høy belastning på eksisterende blodgivere gir oss liten fleksibilitet og gjør oss sårbare i perioder med influensa og ferieavvikling. Vi hadde derfor et sterkt ønske om å få ned det tallet, forklarer Llohn.

I dag gir hver blodgiver ved Ahus i snitt 1,9 ganger i året. Llohn sier at tallet fremdeles er litt høyt og at de ønsker å få det ytterligere ned. Han viser til at belastningen på blodgivere i Oslo er høyere enn i andre skandinaviske byer, som København. I tillegg er belastningen høyere på enkelte givere. Det er for eksempel få givere med blodtype O-RhD-negativ, samtidig som forbruket av blodtypen øker.

For denne blodgivergruppen er familien en særlig viktig vervearena, viser undersøkelsen fra Ahus. Givere med sjeldne blodtyper verves oftere av familien enn givere med vanlige blodtyper. Forfatterne anbefaler derfor at blodbankene er bevisste på å oppfordre givere med sjeldne blodtyper til å verve familiemedlemmer.

– Vi ser at personer med sjeldne blodtyper er blant våre ivrigste givere. De vet at vi trenger dem. Samtidig er det viktig å understreke at det er de vanligste blodtypene vi trenger mest av, påpeker Hermundstad.

Positiv opplevelse

De nære og kjære er den viktigste vervekanalen, og det hjelper lite med all verdens vervekampanjer hvis ikke eksisterende blodgivere er fornøyde. Det er blodbankene til dels smertelig klar over.

Men på Ahus er førsteinntrykket overbevisende. Blodbanken har åpne, lyse lokaler. På venterommet står fersk frukt på bordet, et kjøleskap er fylt med juice, brus og yoghurt. Givere kan hente seg kaffe eller te fra en maskin i hjørnet, underholdning kan velges mellom TV på veggen eller magasiner på bordet. Det er fargerike stoler, grønne planter og rolig stemning. Ingenting av dette er tilfeldig.

– Å jobbe på Blodbanken er et serviceyrke. Det skal være hyggelig å komme hit. Lokalene skal være rene og pene. Giverne skal bli ordentlig tatt imot og takkes når de går, fastslår Beate Tandberg Wangen, seksjonslederleder for Blodgiving.

Med seg ut døra kan giverne velge mellom en gave eller at femti kroner doneres på til et godt formål. I 2017 valgte mer enn 800 blodgivere å donere gaven sin, og seksjonsleder Wangen kan stolt fortelle at hun dagen etter Bioingeniørens besøk, skal overrekke en sjekk på 41 650 kroner til «Sykehusklovnene».

Mangler kunnskap

Spørsmålet gjenstår: De 97 prosent av befolkningen som aldri gir blod, hvorfor gjør de ikke det? Hermundstad og kollegaene hennes vil ikke være med på at mangel på blodgivere er et tegn på et kaldt og egoistisk samfunn.

– Jeg tror ikke folk tenker på det - eller de har ikke kjennskap om å gi blod. Vi opplever ofte at folk melder seg som givere etter at de selv har hatt et familiemedlem som trengte blodoverføring. Da ser de hvor viktig blodgivning er, mener Hermundstad.

Avdelingsoverlege Llohn tror også mangel på kunnskap kan være mye av forklaringen. Mange som kan bli blodgivere, tror at de ikke kan det. Kanskje har reglene for hvem som kan og ikke kan fått for mye og feilaktig oppmerksomhet? For eksempel vil mange førstegenerasjons innvandrere være ekskludert, mens barna deres, som er født og oppvokst i Norge, selvsagt kan gi blod. Tilsvarende er det mange som tror at dersom man går på faste medisiner, som antidepressiva, kan man ikke gi blod. Men det kan man, understreker Llohn.

Til ungdommen

Så var det ungdommen. Hvordan kan de nås? Blodbanken på Ahus har egen Facebook-side og kjører vervekampanjer på nett. De samarbeider med en lokal videregående skole om å utarbeide profileringsmateriell rettet mot ungdom. Og de prøver å være der både unge og eldre er, med stands på kjøpesentre, i sentrum og på arrangementer i lokalmiljøet.
Men unge er en vanskelig målgruppe å nå og beholde som givere, innrømmer Hermundstad. Unge jenter kan ha lav vekt og lav blodprosent. Unge mennesker får nye partnere. De reiser til land som rammes av karantene for blodgivning. Og de flytter, får nye adresser og faller ut av systemet.

– Håpet er at hvis de hører om oss når de er ungdommer, og kanskje kommer innom en gang eller to, så vil de melde seg som blodgivere senere i livet. Å verve blodgivere er langsiktig arbeid, sier Hermundstad.