Går hyppig plasmatapping ut over blodgivernes helse?

Av Frøy Lode Wiig

Per i dag sier norske retningslinjer at givere kan tappes for blodplasma 26 ganger i året, altså annenhver uke. Europarådet, derimot, mener at givere kan donere plasma opp til 33 ganger, mens i Tyskland er tallet 60 ganger i året. Ytterligheten er USA. Der gir noen givere plasma – mot betaling – flere ganger i uka, i årevis.

– Forskjellene fra land til land skyldes blant annet at vi mangler kunnskap. Vi vet ikke nok om hvor ofte det er trygt å gi plasma, forklarer lege og stipendiat Morten Haugen ved Blodbanken, Sykehuset Innlandet.

Det som imidlertid er sikkert, er at plasma kan tappes oftere enn fullblod. Ved plasmaferese sentrifugeres blodet, og blodgiveren får sine egne blodplater og røde blodceller tilbake. Stoffene i blodplasma – som proteiner, elektrolytter og aminosyrer – fornyes raskere enn de røde blodcellene.

Nå er Haugen, sammen med avdelingsoverlege og forsker Karin Magnussen, i gang med å undersøke hvilken effekt hyppig tapping har på utvikling av plasmaproteiner. Dette er proteiner som kan ha stor betydning for givernes helse.

– Våre foreløpige funn tyder på at hyppig tapping er uheldig. Fire uker etter siste plasmatapping er proteinnivået i blodet fremdeles ikke helt tilbake til normalen, sier stipendiat Haugen.

Global mangelvare

Blodplasma er global mangelvare, og etterspørselen øker over hele verden. Norge er ikke selvforsynt, og må importere plasmaprodukter fra utlandet. Det gjør oss sårbare. I forrige utgave skrev Bioingeniøren blant annet om etikken knyttet til at produktene som kommer til Norge i all hovedsak stammer fra betalte givere i fattige områder i USA.

Den kommersielle blodindustrien tapper ofte og i store volum. Industrien har liten interesse av forskning som stiller spørsmål om tappefrekvensen er for høy. Derfor vekker forskningsprosjektet på Innlandet internasjonal oppmerksomhet.

– Vi trenger flere plasmagivere. Norske blodbanker har et føre-var-prinsipp, og vi skal ta godt vare på blodgiverne våre. Da bør vi forske mer på blodgivernes helse, fremholder Haugen.

Ulik tappehyppighet

120 godkjente, mannlige blodgivere deltar i prosjektet. Plasmatappingen foregår over 16 uker.

• Én gruppe gir plasma tre ganger i løpet av to uker; altså hver 4.-5. dag. Denne gruppen vil bli tappet i alt 24 ganger.
• Gruppe to gir plasma annenhver uke. Det er i tråd med gjeldende norske retningslinjer. Denne gruppen vil ha totalt åtte tappinger.

Det blir tatt blodprøver ved oppstart (baseline), jevnlig ved tapping, samt to og fire uker etter avsluttet donasjon.

Resultatene hittil viser at det totale proteininnholdet i givernes blod er mellom tre og åtte prosent lavere etter 16 uker med tapping enn ved oppstart.

Selv fire uker etter siste tapping er nivået fremdeles ikke helt som ved utgangspunktet. Forskjellen er størst for gruppen som ble tappet oftest.

Svekker immunforsvaret

Mest oppsiktsvekkende er fallet i immunglobuliner. Det er proteiner som er en sentral del av immunforsvaret.

• Gruppen som ga plasma tre ganger per to uker hadde en nedgang i immunglobuliner på 33 prosent fra oppstart til siste tapping.
• Gruppen som ga plasma annenhver uke hadde et fall i immunglobuliner på 11 prosent.

Når immunglobuliner forsvinner, svekkes immunforsvaret. Stipendiat Haugen påpeker at blodgivere kan være mer utsatt for infeksjoner hvis de over tid går med redusert nivå av antistoffer i blodet. Han presiserer at det ennå ikke er vitenskapelig bevist at plasmatapping fører til redusert immunforsvar eller andre skadelige effekter, men dette er en effekt man kan tenke seg.

– Fordi effekten ikke er bevist i studier henger industrien seg opp i at det «går greit» å tappe så store mengder plasma, mener Haugen.

Mangler kunnskap

I dagens retningslinjer må man ha immunglobuliner på 6,0 g/L for å bli godkjent som plasmagiver. De fleste friske mennesker ligger normalt godt over denne grensen.

– Vi vet lite om hvor lavt man kan ligge over tid uten at det kan gi negative helseeffekter. Man kan også tenke seg at plasmatapping trigger immunforsvaret, som begynner å jobbe for å erstatte de tapte antistoffene. Vi vet heller ikke hva slik hyppig stimulering av immunsystemet kan føre til på lang sikt, påpeker Haugen.

Forskerne kartlegger også andre mulige bivirkninger. Flere tappinger øker risikoen for bomstikk, som kan gi hematom. I tillegg er nålene som brukes i plasmatapping større enn de som brukes til tapping av fullblod. Én erfaring forskerne på Innlandet har gjort er at venene ikke heles nok hos alle til at det er mulig å tappe tre ganger per to uker.

Haugen vet godt at deres forskning kan gi en betydelig utfordring.

– Vi trenger mer plasma, men bør kanskje tappe sjeldnere. Da må vi rekruttere mange flere plasmagivere. Det har blodbankene ikke kapasitet til i dag, påpeker han.