Grønt sykehus fire år etter: Det er fortsatt «så som så» med avfallshåndteringen

Prosjektet Grønt sykehus ble avsluttet i 2016. To år etter, i 2018, ble det siste foretaket sertifisert. Så da er alt vel og bra? Ikke nødvendigvis. Bioingeniøren tok en epostrunde til en del BFI-tillitsvalgte for å sjekke hvordan det står til med avfallshåndteringen – og sorteringen – på deres arbeidsplass. Svarene var sprikende. Hos noen sorteres alt – forbilledlig. Hos andre går både plast og papir i restsøpla.

Regionale prosjekter og nasjonalt nettverk

Det er da heller ingen krav til avfallshåndtering i ISO 14001. Det er derimot krav om at helseforetakene selv skal sette standarden - definere hvordan de skal håndtere avfallet sitt på best mulig måte. Følgene blir gjerne at de velger de løsningene som mottakerne av avfallet bestemmer.

Det forteller Linda Karen Eide. Hun er per i dag rådgiver ved seksjon Arbeidsmiljø og personalrådgivning ved Haukeland universitetssjukehus, og hun jobber mye med plastgjenvinning, men hun var sekretariatsleder, igangsetter og pådriver i prosjektet Grønt sykehus da det pågikk.

- Var Grønt sykehus en suksess?

- Ja, i den forstand at alle sykehusene ble miljøsertifisert. Vi opprettet regionale prosjekter som fungerte godt, miljøarbeidet ble forankret i ledelsen – og vi var med på å skape et godt nasjonalt nettverk som fremdeles fungerer. Alle delprosjektene var dessverre ikke like gode, for eksempel det som handlet om avfallshåndtering. Målet var like retningslinjer overalt, men det fikk vi ikke til, sier Eide.

Ledelsen må med

Hun forteller at den største bøygen for Grønt sykehus var å få miljøaspektet så forankret i ledelsen at det i det hele tatt ble satt på dagsorden. Får man med seg ledelsen, glir alt mye lettere, mener hun.

- Det så vi tydelig. Sykehuset i Vestfold, for eksempel, var først i mål. De hadde da også en entusiastisk ledelse som frontet prosjektet.

Men hvordan får man ledelsen med seg? Eide forteller at økonomisk gevinst var en gulrot i starten. Prosjektledelsen kunne vise at flere av tiltakene ville ha positiv effekt på sykehusøkonomien – også på kort sikt.

- Men etter hvert kan man ikke vente seg store økonomiske gevinster, for mye av dette arbeidet tar lang tid. Og det skal uansett ikke være den viktigste drivkraften. Samfunnsansvaret er det viktigste! Et friskt og sunt miljø gir nemlig god helse!

Meld inn manglene!

Tilbake til avfallet. Eide blir ikke overrasket når vi forteller om sprikende rutiner på norske laboratorier. En del sorterer for eksempel bare mykplast, mens hardplasten går i restsøpla.

- Mykplast er lettere å få avsetning på – det er enklere å gjenvinne og det kan gjenvinnes i Norge. Problemet med hardplasten er at den ofte består av mange forskjellige materialer og at den derfor er vanskeligere å gjenvinne. Trøsten er at det jobbes mye rundt om for å få det til. Drømmen er jo at plasten skal gjenvinnes flere ganger – til produkter vi faktisk har behov for, sier Eide.

Ved et av sykehusene Bioingeniøren hadde kontakt med – som ikke sorterte plast og papir, hadde bioingeniørene meldt avvik som ble sendt videre til teknisk avdeling. Der var det liten vilje til å endre på systemet.

- Hva mer kan bioingeniørene gjøre?

- De må bare fortsette med å melde slikt videre. Innen 2025 skal uansett 50 prosent av all plast gjenvinnes. Det blir lovpålagt. Det er et argument bioingeniørene kan bruke. Be dessuten laboratorieledelsen om å ta det videre i systemet – og om ikke teknisk avdeling vil ta affære, ta det videre til verneombud og tillitsvalgt. Og henvis til andre sykehus som faktisk får det til.

Krev dokumentasjon

Vi har alle hørt om sortert avfall som ender opp i samme avfallshaug i et land langt borte. Hvordan kan et laboratorium gå fram for å sikre seg at avfallet de sorterer faktisk blir gjenvunnet?

Eide synes man skal kreve revisjon av avfallsselskapet. Selskapene må kunne dokumentere hva som skjer med avfallet. Det er også viktig at de som inngår kontrakter med selskapene skaffer seg kunnskap slik at de vet hva som må med i kontrakten – at de bruker tid på det.

Velger å være optimistisk

Eide fikk en nasjonal miljøpris fra helseforetakene i fjor. Både for arbeidet med Grønt sykehus og innsatsen på eget sykehus. Hun forteller at Haukeland har sortert avfall siden 2003 - også plast - og at det er viktig for sykehuset at alt går til gjenvinning – og ikke til forbrenning. Derfor må folk være nøye med sorteringen. Kommer det mat og annen «ikke-plast» i plastsøpla går den nemlig til forbrenning.

- Vi kurser og kurser de ansatte for å øke bevisstheten og for å motivere dem. Det er blitt bedre, men dette er en kontinuerlig oppgave som vi bare må fortsette med.

- Er noen av plastartiklene som dere kjøper inn nå, laget av gjenvunnet plast?

- Nei, og derfor må vi spørre etter det. Per i dag er det dessverre like billig å produsere ny plast som å bruke resirkulert.

Eide sier at hun velger å være optimist. Spesielt siden unge mennesker jevnt over er mer miljøbevisste enn eldre.

- Men i mange fattige land er det langt fram. Det kommer kanskje ikke noen og henter avfallet. Derfor er det ekstra viktig at vi som har mulighetene, gjør det vi kan. Vi har ressurser til å hjelpe andre deler av verden. Det bør vi gjøre, sier Linda Karen Eide.

NITO er på ballen

- Bioingeniører bør etterlyse avfallssortering hele tiden, gjennom alle tilgjengelige kanaler, både internt og ut mot leverandører, sier Lisa Husby, BFIs instituttleder.

- Og NITO vil bidra! Vi lager gjerne nyhetssaker, kronikker og saker på sosiale medier hvis vi får gode tips fra bioingeniørene der ute. Bærekraft er et satsingsområde for NITO - og hvis det foregår politiske prosesser i helsetjenesten der kildesortering er tema, vil vi gjerne slå et slag for det, sier Husby.

Hun forteller at FNs bærekraftsmål gjennomsyrer all politisk tenkning i NITO og at organisasjonen har to ansatte som har dette som hovedoppgave.

- Vi arbeider også for bærekraft internt. Vi har startet med å se på NITOs reisepolicy, det er her NITO har det største avtrykket på CO2-utslipp.

Husby tror Grønt sykehus har gitt mange gode endringer rundt om i landet og hun minner om hvor viktig det er at arbeidet med å tenke bærekraft fortsetter.

- Jeg har stor tro på at de yngste bioingeniørene kan bidra positivt. De er generasjonen som ønsker å gjøre en forskjell - og som vil «redde verden».