Hun forsker seg fram til bedre analysekvalitet

Av GRETE HANSEN, journalist

- Forskning og publisering er så lystbetont! Jeg går aldri lei. Selv ikke når jeg har jobbet med en artikkel i halvannet år og får den tilbake full av endringsforslag. Jeg liker selve prosessen! Men jeg liker rutinejobben også, sier Gro Gidske (51), bioingeniør og forsker ved Noklus hovedkontor i Bergen. Der jobber hun 50/50 i rutinen og med forskning. En perfekt kombinasjon, synes hun.

Ti år i Haugesund

Men det var ikke for å forske at Gidske i sin tid søkte jobb i Noklus. Det var for å slippe nattevaktene på Haukeland universitetssjukehus og fordi Noklus var noe nytt og spennende. I første omgang ble det bare fire Noklus-år.

- Fordi jeg og familien flyttet til Haugesund i 1998 - og ble der i ti år. Jeg hadde mange fine jobber på sykehuset der, alt fra bioingeniør til personalkonsulent, men jeg var likevel fornøyd da vi satte nesa nordover igjen – til Bergen, hjembyen min. Og det ble heldigvis raskt ledig en jobb i Noklus.

Produserer kontrollmateriale

Gidskes hovedarbeidsområde i Noklus har i alle år vært å produsere kontrollmateriale til eksterne kvalitetskontroller. De sendes jevnlig ut til legekontor, sykehjem, hjemmetjenesten og sykehus.

- Jeg er med på å gjøre alt det praktiske fra å tappe blod og framstille kontrollmaterialer med ulike konsentrasjoner, til å drifte maskinen som fyller og fordeler materiale på rør, sier hun – og ler litt:

- Materiale til urinkontroller donerer kollegaene mine og jeg selv. Vi gir også litt blod innimellom, men får mye hjelp av blodbanken på Haukeland.

Og siden Noklus, ifølge Gidske, har et godt læringsmiljø og legger til rette for faglig utvikling, bestemte hun seg etter hvert for å ta en master i helsefag ved Universitetet i Bergen. Masteroppgavens tittel var «Hemolyse - valg av metode for fremstilling av prøver har betydning for resultatene i interferensstudier».

- Det var utrolig kjekt å kunne dykke ned i faget. Jeg er glad i å skrive og formulerte like godt masteroppgaven som en fagartikkel.

Ulik håndtering av hemolyserte prøver

Masteroppgaven var et forprosjekt for en større studie som skulle undersøke hvordan nordiske sykehus håndterer hemolyserte prøver. Gidske undersøkte hvilken metode som egner seg best til å lage kunstig hemolyse. Hun fant ut at det var å fryse fullblod, og artikkelen ble publisert i Clinical Chemistry and Laboratory Medicine (1).

Den første «doktorgradsartikkelen» hun fikk publisert var også en del av det nordiske hemolyseprosjektet (2). Det ble sendt ut fire hemolyserte prøver til 143 nordiske sykehus og laboratoriene ble bedt om å rapportere hemolysegrad og analyseresultat for 15 analytter. De ble også bedt om å fortelle hva de ville gjort hvis det hadde vært virkelige pasientprøver.

Det viste seg at for enkelte analytter ville flere gitt ut svarene uten kommentarer. Andre ville avvist den samme prøven. Gidske forteller at de fant forskjeller sykehusene imellom, men at de ikke påviste forskjeller mellom landene.

- Vi vet ikke om dette har ført til endringer i rutinene, men alle som deltok fikk en rapport som viste resultatene. I tillegg var publiseringen med på å øke oppmerksomheten rundt de store forskjellene i håndtering av hemolyserte blodprøver, sier hun.

Intern kvalitetskontroll - hvor ofte?

Gidske er nå i gang med del to av doktorgradsprosjektet sitt. Noklus gjør en større studie for å kartlegge nytteverdien av intern analytisk kvalitetskontroll på norske legekontor. Gidskes prosjekt er en del av studien, men hennes oppgave har vært å utvikle et system for å finne ut hvor ofte man bør utføre intern kvalitetskontroll i primærhelsetjenesten. Noklus sine prosedyrer for legekontor og sykehjem har nemlig ikke inneholdt noen konkret anbefaling, i stedet har det vært brukt ord som «jevnlig». Men hva vil det si?

For å finne ut av det har en arbeidsgruppe i Noklus, som Gidske har vært en del av, laget en modell – et skåringssystem – basert på 1) hvor viktig analytten er for diagnostisering og behandling av pasienter, 2) type instrument/test, 3) brukervennlighet og 4) antall pasientprøver.

Alle instrument/tester ble gitt poeng på de tre første faktorene, og summen bestemte den anbefalte frekvensen.

- Flere må øke frekvensen hvis de skal følge de nye anbefalingene. Vi anbefaler for eksempel daglige kontroller for alle celletellere – ukentlig for små håndholdte glukoseinstrument og månedlig for urinstrimmeltester avlest med instrument.

Meningsfull forskning

Anbefalingene tas i bruk i disse dager. De har vært på høring i hele Noklus-organisasjonen og vært presentert på fellesmøter - og de tas godt imot, forteller Gidske. Hun har tro på at analysekvaliteten nå vil bli bedre og at arbeidet hennes dermed kan gi helt konkrete følger for pasientene. Meningsfull forskning, med andre ord.

- I den store studien skal også nytteverdien av intern kvalitetskontroll kartlegges. Tviler Noklus på nytten?

- Mitt fokus har vært på hvor ofte internkontrollene bør analyseres. Men ja, Noklus stiller spørsmål om leverandørenes kontrollmaterialer er gode nok. Dette er kunstig materiale som er stabilisert for å være holdbart, men vil det gi samme bilde som pasientblod? Her trenger vi mer forskning.

Nytt kontrollprogram for serum glukose

Så snart Gidske er ferdig med artikkelen om internkontroll (som er sendt inn til i et internasjonalt tidsskrift), skal hun i gang med tredje del av doktorgradsprosjektet sitt; et nytt kontrollprogram for serum glukose for sykehuslaboratoriene. Kontrollmaterialet er testet ifølge internasjonale standarder og er pasientlikt.

– Jeg skal beskrive nytten av å ha pasientlikt kontrollmateriale som har en fasitverdi bestemt av et referanselaboratorium. På den måten skal vi kunne avsløre reelle forskjeller mellom instrumenter – forskjeller som kanskje ikke ville blitt oppdaget med kunstig materiale, sier hun.

Og når DEN artikkelen er publisert er Gidske klar for å forsvare «Noklus-forskningen» sin og disputere.

- Siden jeg forsker på deltid, har jeg ennå nesten tre år på meg. Men høsten 2024, da regner jeg med at doktorgraden er i havn, sier Gro Gidske.