Hver gang vi møtes... for 23. gang!

Det store hotellet ved Nidelven er samlingssted denne helga tidlig i januar. Utenfor er det kuling – inne er det lunt og komfortabelt. Stolene i resepsjonen fylles etter hvert opp av 13 damer som er tydelig glade for å se hverandre. Det hilses og klemmes. Til daglig er de fleste av dem eneste bioingeniør blant leger og helsesekretærer. Derfor er nettverket de har skapt så verdifullt, forteller Wenche Irene Grøtan (58), bioingeniør på Melhus legesenter.

- Første gang vi møttes var i 1997 på Støren hotell, minnes hun. - Siden da har jeg vært med på et tjuetalls samlinger.
Hun forteller at det opprinnelig var Per Hepsø (bioingeniør og avdelingsleder ved St. Olavs hospital) som tok initiativet. Men etter fusjonen med NITO tok avdelingskontoret i Sør-Trøndelag over arrangementet.

- Det har fungert suverent – vi føler oss virkelig sett av NITO. Og nå deltar det bioingeniører fra hele Midt-Norge, forteller Grøtan, som også er medlem av BFIs rådgivende utvalg for preanalyse, pasientnær analysering og selvtesting (RUPPAS).

«Alle gjør alt»

Selv jobber hun på et middels stort kontor med seks leger pluss én i turnus – i tillegg til de fem «medarbeiderne».

- Det er det vi kalles, men jeg titulerer meg selv som bioingeniør. De andre fire er helsesekretærer, sier Grøtan.
Hun har hovedansvaret for laboratoriet, men alle gjør «alt» - fra blodprøvetaking og analysering til sårskift. Slik må det være skal driften opprettholdes. Grøtan er i tillegg kontorleder og sørger for arbeidsplaner, innkjøp osv. Samarbeidet med leger og helsesekretærer fungerer bra, forteller hun.

- Jeg var riktig nok misfornøyd da jeg mistet KLP-avtalen min. Legene sa den bare opp uten å diskutere det med meg. Jeg kunne vel gjort noe med det, men på en så liten arbeidsplass er det ikke greit å være i konflikt med arbeidsgiveren, så jeg lot være.

Faglig påfyll fra Noklus

Det er tid for seminarstart og vi benker oss på møterommet i hotellets kjeller. Jeg vil ha kommentarer fra den erfarne Grøtan underveis, så jeg finner meg en plass ved siden av henne. Per Koen Kolstad, regionsjef i NITO Sør-Trøndelag, åpner ballet med å ønske velkommen. Han og Andrea Myrslo, som også jobber på avdelingskontoret, har tatt seg av alt det praktiske rundt arrangementet.

Grøtan har på forhånd fortalt at seminaret stort sett følger de samme vante baner hvert år, noe faglig påfyll – noe om lønn. Pensjon har også vært en gjenganger, men er ikke på dagsorden i år.

Det faglige innholdet denne gang besørges av Noklus i Trøndelag. Line Nilsen Nygård og Ingrid Merete Bones forteller om henholdsvis prøver av gravide – og hematologiprøver. Bioingeniørene får vite at ferritin er tilbake i screeningen av gravide og de får en repetisjon av de nye rutinene for påvisning av Rh (D). Nygård poengterer at det på grunn av den nye rhesustesten (NIPT-test) trengs to EDTA-rør nå, og så sier hun noe som overrasker samtlige: Det er ikke nødvendig å ta rhesustesten akkurat i uke 12, den kan tas samtidig med de andre prøvene.
Det noteres.

- Vi trenger kommunebioingeniører

Bones kommer med en hilsen fra hematologen på St. Olavs hospital: Husk at det MÅ følge kliniske opplysninger med utstryk. Hvis ikke blir det rett og slett ikke utført. Hun tar også med litt informasjon om hjemmetjenesteprosjektet til NOKLUS. Laboratorievirksomheten er mye større enn forventet, forteller hun. Hele 95 prosent gjør et eller annet laboratorierelatert. Og forbedringspotensialet er stort.

- Det viser at det er behov for kommunebioingeniører - bioingeniører som kan gi opplæring og kontrollere laboratorievirksomheten både på legekontor, i hjemmetjenesten og på sykehjem, hvisker Grøtan.

Det har hendt at hun selv har tatt prøver hjemme hos pasientene, for eksempel av kreftpasienter som det er vanskelig å stikke. Men det er ytterst sjeldent.

Strikking og lønn

Klirr - klirr. Det strikkes. Annenhver deltaker (minst!) er i gang med et strikketøy. Nær meg produseres det på den ene siden en lilla mohairjakke, på den andre en hvit barnegenser med grønt mønster.

Blikkene er likevel konsentrerte og rettet mot Lise Dragset, hovedtillitsvalgt ved St. Olavs hospital, som nå tar ordet. År etter år har hun fortalt damene fra distriktet om erfaringer og resultater fra lønnsforhandlingene ved St. Olavs hospital. Hun stadfester at det i 2018 var et problem at Sykepleierforbundet fikk en ramme som lå langt over frontfaget. NITO greide likevel å forhandle fram en lønnsstige på nivå med sykepleierne.

Dragset formaner de 13 tilhørerne om at de må ta kontakt med NITO-tillitsvalgt i kommunen hvis de ikke allerede har gjort det. Det er de som skal forhandle for dem.

Det blir en kort ordveksling. En forteller at i hennes kommune er det den tillitsvalgte som fordeler potten. Slik skal det ikke være, sier Dragset. Det er arbeidsgivers oppgave.

Grøtan nikker. Hun er glad for at Dragset prioriterer primærhelsetjenesten denne helga i januar. Det er tross alt ikke noe hun MÅ gjøre. Hun er ikke tillitsvalgt for bioingeniørene i primærhelsetjenesten.

- Det er veldig interessant for oss å følge med på lønnsutviklingen på St. Olavs hospital, sier hun.

Erfaringsutveksling

Det er noen timer siden det ble mørkt utenfor og et og annet diskret gjesp høres. Noen har reist langt. De fleste kommer fra Sør-Trøndelag (ingen fra nordfylket denne gang), men det er også deltakere fra Nordmøre og fra Ålesunds-traktene (Skodje kommune) til stede.

Før de rusler opp på rommene sine for å fiffe seg opp til middagen, skal det utveksles erfaringer – om alt og intet. Det er fast post. Ordet er fritt og Tone fra Surnadal forteller at hennes kontor nå er helt papirløst. Hvor mange andre er det? undrer Kolset. Noen få hender i været. De snakker også om kvalitet og pris på INR-instrumenter - og om hvordan kontorene forholder seg til skoleelever i videregående som må ha sykmelding. Hos oss må ALLE komme til kontoret, sier Grøtan.
Hos oss trenger de bare å ringe. De får ikke okkupere timer som andre trenger mer, sier en annen. De er også innom trøbbel med betalingsterminaler og det såkalte «trønderopprøret» blant allmennleger i Trøndelag.

Besøk fra BFI

Så er det blitt søndag. Vinden har løyet og et knippe morgenfriske fjes er klare for en ny økt. Liv Kjersti Paulsen, rådgiver i BFI, har deltatt på hele seminaret – og nå skal hun fortelle om et tema hun selv er engasjert i; framtidstrender i bioingeniørfaget. Men først noen ord om hvorfor det var så viktig for henne å delta.

- Det dere har fått til er så bra at BFI ønsker å utvikle liknende tilbud i andre landsdeler. I slutten av mai er det bioingeniørkongress og da blir det mulig for bioingeniører i primærhelsetjenesten i nord å delta på seminar. Det er forresten åpent for andre også – håper jeg ser dere der. Neste år er planen å få til en liknende samling i vest, sier hun.
Så gyver hun løs på fremtidstrendene – med stort engasjement. Hun snakker blant annet om CRISPR og om nanoteknologi – og om hva det kan bety for primærhelsetjenesten i framtida.

- Veldig spennende, hvisker Grøtan entusiastisk.

Åpenhet og statistikk

Men nå er det tid for lønn igjen, deres egen. Hver og en leser opp årslønna si mens Kolstad noterer. På den måten har alle til enhver tid full oversikt over hva de andre tjener. Det leses: 524 – 513 – 557 – 485 – 585 … Bioingeniøren regner seg fram til en snittlønn på 530 000 for de 11 som fremdeles er tilstede.

- Det er ikke ille. Vi ligger omtrent på samme nivå som seksjonslederne på St. Olavs hospital, sier Grøtan. Hun forteller at rundt halvparten av bioingeniørene er kommunalt ansatt, resten privat. For noen år siden var de privat ansatte bedre lønnet enn de kommunale, men det har jevnet seg ut. De to som har høyest lønn er begge kommunalt ansatte.

- Åpenheten som vi praktiserer og statistikken som vi lager har helt klart hjulpet oss til å få høyere lønn, sier Wenche Irene Grøtan, som snart skal ut i Trondheim-byen og begi seg mot jernbanestasjonen. Det kan hun gjøre i trygg forvissning om at det blir nytt seminar neste år. Og kanskje en tur til Tromsø i mai?

Fire bioingeniører i primærhelsetjenesten forteller

Randi Starheimsæter, Skodje Helsesenter

Vi har fire fastleger, en turnuslege, fem medarbeidere og jordmor to dager i uken. Blant medarbeiderne er det to helsesekretærer, to bioingeniører og en sykepleier. Helsestasjonen og psykisk helseteam holder også til i samme hus som oss.

Alle medarbeiderne rullerer på de ulike oppgavene, som ekspedisjon og arbeid på laboratoriet. Jeg er i tillegg Noklus sin kontaktperson og har ansvar for oppfølging av interne og eksterne kontroller, dessuten er jeg systemansvarlig for journalsystemet vårt.

Vi møter mange pasienter og det er veldig hyggelig å få sett hele mennesket i stedet for bare et analysesvar. Det at vi er mange yrkesgrupper her på huset gjør at vi får kunnskap og kompetanse utover eget fagfelt.

Av og til kunne jeg tenkt meg at arbeidet var litt mer faglig utfordrende, men det skjer veldig mye spennende rundt pasientnær analysering og det kommer stadig flere hurtigtester. Derfor tror jeg at arbeidet vil bli mer interessant rent faglig, og at det blir god bruk for bioingeniører på legekontoret i fremtiden.

Hilde Frostvoll, Røros legesenter

Her er vi åtte medarbeidere og sju leger. To bioingeniører har 1,3 stilling til sammen. Selv har jeg hovedansvaret for laboratoriet og arbeider stort sett bare på laben. Jeg har ansvar for innkjøp, apparater, kvalitetskontroller og vedlikehold.

Opplæring er også en viktig arbeidsoppgave. Jeg gir internundervisning og lærer opp nye turnusleger og sykepleiere som bruker instrumentene på legevakt.

Det beste med å jobbe på legekontor er det tverrfaglige samarbeidet, dessuten jobber vi bare på dagtid. Jeg føler absolutt at mine kunnskaper som bioingeniør blir verdsatt.
Det som kan være et savn er å få fordype seg i faget. På legekontoret bør man heller kunne litt om det meste.

Kristin Sunnset Horgøien, Midtre Gauldal legesenter

Vi er seks fastleger, en turnuslege og 4,4 stilling som medarbeidere. Av medarbeiderne er jeg eneste bioingeniør, de andre er helsesekretærer.

Jeg er kontorleder, men deltar i alt rutinearbeid på linje med de andre, som pasientkontakt i skranken, prøvetaking, analysering, EKG/spirometri og sårskift. Som kontorleder setter jeg opp arbeidsplaner, organiserer legenes dag med pasienter, bestiller varer og følger med på økonomien.

Det beste ved å jobbe på legekontor er den tette kontakten vi har med brukerne. Største forskjellen fra et stort laboratorium, er at den prøven det er noe galt med tilhører et menneske du vet hvem er og har et forhold til. Etter snart 40 år på legekontor treffer jeg tredje og fjerde generasjon fra samme familie. Det er veldig trivelig å følge de som vokser opp på nært hold.

De første årene savna jeg mer labarbeid. Jeg innførte INR-analyse ganske tidlig og jeg begynte å se på urin mikro, ellers blir det mye prøvetaking.

Tone Haugen Nordvik, Surnadal legesenter

Her jobber det fem leger, i tillegg til turnuslege og for tiden en vikarlege. Vi er til sammen sju medarbeidere; en sykepleier, en bioingeniør og fem legesekretærer/helsesekretærer, alle i diverse deltidsstillinger.

Jeg jobber hovedsakelig på laboratoriet, men også litt i skranken. I tillegg har jeg noe dataansvar. Jobben er variert, og en vet aldri hva dagen bringer. Vi har et godt arbeidsmiljø og et bra samarbeid mellom de ulike yrkesgruppene.

På et legesenter får man nok ikke utnyttet alt man har lært som bioingeniør, men til gjengjeld lærer man andre ting. Og siden stadig flere helsetjenester skal ut i distriktene, blir det nok bare mer bruk for bioingeniører. Jeg er fornøyd og savner vel egentlig ingenting.

BFI prioriterer bioingeniører i primærhelsetjenesten

BFIs fagstyre vedtok i 2017 at bioingeniører i primærhelsetjenesten skulle være et hovedsatsingsområde. Hvordan har det gått?

- Vi har satt oss noen mål som vi håper å få gjennomført i løpet av dette året. Ett av dem er å arrangere liknende seminarer i andre landsdeler som det NITO Trøndelag arrangerer hvert år, sier Rita von der Fehr, leder for BFIs fagstyre.

- Dette er en svært liten gruppe i NITO-sammenheng. Hvorfor prioriterer BFI dem så høyt?

- Blant annet fordi vi over lang har tid fått tilbakemeldinger om at de føler seg alene og glemt. Stadig mer av helsetjenestene skal flyttes ut der pasienten er. Da er det viktig å ha kompetent helsepersonell der som sikrer kvaliteten på laboratorieundersøkelsene.

- BFI ønsker kommunebioingeniører i alle kommuner?

- Det er ikke et mål vi har vedtatt, rent formelt, men det er noe dette fagstyret ønsker, ja.

- Noklus jobber også inn mot primærhelsetjenesten. Dere er ikke redd for å tråkke i deres bed?

- Vi ønsker ikke å konkurrere med Noklus, vi har tvert imot et godt samarbeid med dem og vi har snakket om å lage et felles strategidokument om grenseoppgangen mellom Noklus og bioingeniører i primærhelsetjenesten.

- Bør bioingeniører overta en del av helsesekretærenes oppgaver?

- Det kommer til å bli stadig mer å gjøre på legekontorene i årene framover og dermed behov for annen kompetanse. Vårt anliggende er å bedre kvaliteten på laboratorievirksomheten – ikke å presse andre yrkesgrupper ut, sier Rita von der Fehr.

Dette noe av det BFI skal gjøre for bioingeniører i primærhelsetjenesten (PHT) framover:

• Kartlegge hvor mange NITO-medlemmer som jobber i PHT
• Arrangere regional samling for bioingeniører i PHT i Nord-Norge i forbindelse med Bioingeniørkongressen i mai i Tromsø
• Utarbeide et strategidokument om kommunebioingeniørenes oppgaver
• Etablere en egen lønnsstatistikk for bioingeniører i PHT
• Arrangere regional samling for bioingeniører i PHT i Vest-Norge i begynnelsen av 2020