«Ingenting skjer så lenge man bare klager over kaffekoppen»

Tekst og foto: SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør

I motsetning til forgjengeren, Rita von der Fehr, har ikke Marienborg en CV fylt til randen med tillitsvalgtarbeid. Men engasjementet hennes for faget er glødende, det samme gjelder stoltheten over å være bioingeniør. Blar man seg bakover i Bioingeniørens årganger, dukker det opp flere debattinnlegg signert Marienborg. Gjerne om temaene kompetanse og synlighet. At hun kom til å ende opp med et verv, var neppe overraskende for noen.

Det drøyde likevel til 2020 før hun først ble medlem av Bioingeniørens redaksjonskomité – et rådgivende organ for redaktøren – og året etter medlem av BFIs fagstyre.

Selv mener hun at noe av grunnen til at hun ikke har søkt tillitsverv før nå, er at hun ble seksjonsleder med ansvar for 30 ansatte ganske tidlig i karrieren. Lederjobben tok en stund all oppmerksomhet.

Lærerik avstikker fra bioingeniørkarrieren

Bioingeniør, fagbioingeniør og seksjonsleder. Medlem av en forskningsgruppe på antibiotikaresistens. Mastergrad, og nå universitetslektor på bioingeniørutdanningen i Oslo. Kort oppsummert ser Marienborgs karriere slett ikke uvanlig ut for en bioingeniør som vil fordype seg i faget og formidle det til andre.

Med ett unntak: En periode som selger – og etter hvert konstituert salgssjef – hos en BMW-forhandler.

Jobbtilbudet kom ut av det blå, hun skulle egentlig bare levere bilen sin på verksted. Men det kom på et tidspunkt hvor hun var klar for noe nytt, så hun slo til.

- Jeg liker å utfordre meg selv, sier hun.

Etter halvannet år vendte Marienborg tilbake til laboratoriet. Men tiden som selger var lærerik, forteller hun. Hun fikk trening i å argumentere, å være klar og tydelig og ikke gå rundt grøten. Det er egenskaper som kan komme godt med for en fagstyreleder.

Detaljorientert «nerd»

Bioingeniører har ord på seg for å være pliktoppfyllende og nøyaktige, kanskje til og med litt i overkant. Marienborg sier at også hun er i sitt ess når hun kan få være en detaljorientert «nerd», og nøler ikke med å beskrive seg selv som introvert.

I motsatt retning trekker overbevisningen om at det er sunt å gå ut av komfortsonen - og engasjementet for at bioingeniører skal bli sett og hørt. Det ga motivasjon til å bli tillitsvalgt.

- Ingenting skjer så lenge man bare klager over kaffekoppen. Man må gjøre en innsats selv, og sørge for å få med seg gode medspillere på laget, sier hun.

Jobber for synliggjøring

- Yrkesgruppen vår er liten, men viktig, fastslår Marienborg.

Med det som utgangspunkt, vil hun jobbe for at bioingeniøryrket skal være synlig – for politikere, for byråkrater og i media.

Når det gjelder sistnevnte, sendte Marienborg sporenstreks av gårde en e-post den gangen hun leste en artikkel hvor bioingeniører ble omtalt som «blodanalytikere». Og det nyttet å si fra, journalisten takket for innspillet og rettet feilen. Det viste seg at han ikke hadde vært klar over at det er noe som heter bioingeniør.

- Når det skjer endringer i diagnostikk og rutiner på sykehus må vi være involvert, og i forskningsprosjekter må vi være med fra starten for å sikre kvaliteten, understreker Marienborg.

Vil ta debatten om utdanningen

Hun mener det er viktig at bioingeniører tør å vise frem sin kompetanse.

- Jeg tror vi lett blir glemt ute på sykehusene. Og vi kan ikke forvente at noen skal komme og invitere oss, hvis vi ikke sier fra om at vi vil bli invitert. Vi må spørre, vise interesse og vise hva vi kan, sier hun.

Her kommer bioingeniørutdanningens lengde og innhold inn i bildet. Marienborg mener den debatten nå må tas, én gang for alle. Selv er hun sikker på at mange av fremtidens bioingeniører vil trenge mer enn en bachelorgrad. Når flere tar mastere og doktorgrader, får man ekstra tyngde til å drive utviklingen av bioingeniørfaget fremover.

- Og jo mer kompetanse du har, jo tryggere blir du i dialogen med andre yrkesgrupper, påpeker hun.

Hvordan en lengre bioingeniørutdanning skal organiseres, om det for eksempel skal være 3+2 år eller et sammenhengende femårig løp, mener hun må diskuteres nærmere.

- De ambisiøse er en ressurs

Hun understreker at en slik utvikling stiller krav også til bioingeniørene og laboratoriene.

- Vi bioingeniører må vise at vi vil ha mer kompetanse, sier hun.

Enten det er en mastergrad, en spesialistgodkjenning, et enkeltemne eller et kurs – arbeidsgiver må få merke at dette er noe medarbeiderne ønsker seg.

- Og ambisiøse bioingeniører må ses på som en ressurs for laboratoriet. Kompetanseheving og ekstrainnsats bør premieres, både økonomisk og i form av nye arbeidsoppgaver, mener Marienborg.

Hun etterlyser økt politisk satsing på teknologi og kompetanse i sykehuslaboratoriene, men understreker at lederne også har et ansvar for å prioritere mer enn daglig drift.

- Laboratorieledere må legge langtidsplaner for hva slags kompetanse de vil komme til å trenge. De må tenke videreutdanning og spesialistløp, og tilby praksisplasser, bachelor- og masteroppgaver. Når det gjelder forskning, så skal ikke det komme «i tillegg». Forskning bør være en del av rutinedriften, sier hun.

Ut av laben og hjem til pasienten

- Hva med de gamle kampsakene, som at bioingeniørene skal ta blodprøvene?

- At bioingeniører skal være alene om oppgaven - det toget har nok gått. Imidlertid skal vi fortsatt være ekspertene på blodprøvetaking og lære opp andre yrkesgrupper, svarer Marienborg.

Men det finnes et annet tog, som fortsatt står på stasjonen: Testing og oppfølging av pasienter i hjemmet. Når sykehuset flytter hjem til pasienten, må man sørge for at bioingeniørkompetanse blir med på lasset.

Det trengs kvalitetskontroll og opplæring.

- Kommer vi oss ikke på det toget, så utvanner vi rollen vår, advarer Marienborg.

Når en prøve blir tatt og analysert, er man på bioingeniørenes fagfelt. Og mange bioingeniører er skeptiske til hjemmetester.

- Sykehuslaboratoriet kan operere med mange desimaler i prøvesvaret. Der ute er det ett siffer etter kommaet - eller ingen - som gjelder. Men skepsisen vår må ikke bli en brems. Vi må definere hva som er godt nok, og gripe mulighetene som ligger der, sier hun.