Innovasjon i en travel hverdag? Ja, det er mulig!

En situasjon mange kjenner seg igjen i: Midt i en travel arbeidsprosess dukker det opp en tanke; hvorfor skjer dette? Kunne dette vært gjort enklere? Tanken avsluttes kanskje med at «dette må jeg ta opp med noen». Men sannsynligvis er det som kunne utviklet seg til en nyskapning, borte som dugg for sol før det har gått en halvtime.

Alle har geniale ideer!

Men slik trenger det ikke å være, mener Ketil Thorstensen, biokjemiker og forsker ved Avdeling for medisinsk biokjemi, St. Olavs hospital. Han mener at alle har geniale ideer innimellom og han ønsker tilgang til dem. Derfor tok han initiativ til et tiltak han har kalt «Fra idé til prosjekt», en slags støttegruppe for ansatte som har innovative forslag.

Han tok først opp ideen med avdelingssjef Solveig Winther, som ga umiddelbar tilslutning, så presenterte han den for de ansatte på et allmøte. Etter ett døgn hadde han allerede mottatt tre ideer.

Med seg i gruppa har han to bioingeniører og en LIS-lege. Alle fire tar imot ideer, og sammen med idéskaperen, diskuterer og vurderer de den.

- Et hovedpoeng er at det skal være lav terskel for å gå videre med en idé. Folk kan stoppe oss i korridoren og ta det muntlig, de kan kludre ned på en gul lapp – eller de kan sende mail. Vi hjelper til med alt fra å vurdere ideen, til REK-søknader og publisering av resultater.

To ideer

Gruppa ble nedsatt i mai i år, og selv om ikke den daglige pågangen har vært like stor som den var det første døgnet, er flere ideer tatt videre.
For eksempel den fra laboratoriet på Gastrosenteret. Den beskrev et problem som gjaldt feilklassifisering av leukocytter fra enkelte kreftpasienter, på én spesiell maskin. Teorien var at en viss form for kreftbehandling endrer cellene slik at maskinen feiltolker dem. Ideen førte til et prosjekt som nå er under utarbeidelse. Hun som sendte inn ideen, er prosjektleder.

- Og det er et poeng. Vi vil at den som har ideen skal være synlig. Gjerne ved å være prosjektleder eller delta i selve prosjektet på annen måte. Men, det skal selvsagt gå an å komme med en idé uten å involvere seg i et forskningsprosjekt, sier Thorstensen.

Han har eksempel på det også. En bioingeniør hadde observert at eldre ofte er mer uklare hvis de har en urinveisinfeksjon. Hva er det som skjer, rent kjemisk, undret hun.

- Hun ga oss ideen, men ville ikke gå videre med det selv. Nå har vi i gruppa begynt å undersøke litteraturen for å finne ut om det faktisk er en slik sammenheng og om vi kan finne en markør som raskt kan avgjøre om en infeksjon kan være underliggende årsak, forteller han.

Gå utenom!

Thorstensen oppfordrer til ikke å ta hensyn til økonomi og andre praktiske forhold i en idéfase. Da stopper gjerne kreativiteten. I denne første fasen skal man til og med gå utenom fagledere og seksjonsledere. De kan ofte være «propper» i systemet i denne fasen. Ikke fordi de er vanskelige, men fordi deres fokus først og fremst er å få hverdagen til å gå i hop. Først når alle forberedelser er gjort - og ideen fortsatt holder – skal gjennomføringen klareres med lederen.

Fikk du med deg denne? Nyskapning og forskning, skal bioingeniører drive med sånt, da?

Han skulle gjerne sett at enda flere kom med ideer. Cirka to av ti bioingeniører er spørrende i arbeidshverdagen, tipper han. De fleste er stort sett opptatt av å få jobben gjort. Og slik er det med mange andre yrker også, mener han. Men Thorstensen ønsker altså å vekke de åtte som ikke stiller spørsmål.

Ønsker studenter som er «på tærne»

Til det kan han kanskje få hjelp av Lars Gunnar Landrø. Han er instituttleder ved bioingeniørutdanningen i Trondheim, og målet hans er nettopp å skape nysgjerrige studenter som kan utvikle seg til nyskapende og endringsvillige bioingeniører. Arbeidshverdagen studentene opplever i dagens laboratorier, kommer nemlig til å være en helt annen om 10 – 15 år.

- Vi ønsker dem «på tærne». Derfor bruker vi undervisningsmetoder som nettopp skal gjøre dem mer nysgjerrige på mulighetene til nyskapning, forbedring og endring, sier Landrø.

Han og kollega Kjellrun Gangaune startet derfor «gründercamp» i 2012. De siste tre årene har det vært et tverrfaglig prosjekt for dataingeniør- og bioingeniørstudenter. Det har ifølge Landrø vært en suksess. Han forteller at 84 prosent av studentene under årets evaluering svarte ja på spørsmål om det hadde vært gøy å delta. Bare tre prosent svarte nei. 63 prosent bekreftet at campen hadde økt interessen deres for innovasjon.

Interesse for klamydia

Campen går over tre dager. Første dag får studentene presentert ulike oppdrag. De fleste er reelle. Blant annet har laboratorier fra flere sykehus, forskningsgrupper på NTNU og Norsk Helsenett levert oppdrag. Første dag jobber studentene fram en mulig løsning. Neste dag får de en brifing i kommersialisering og de jobber videre med ideen, mens de siste dag presenterer forslagene foran en jury - som kårer en vinner.

I år var det én problemstilling som vakte spesielt stor interesse hos studentene, nemlig «Hvordan få de som er mest risikoutsatt til å teste seg for klamydia?». Mange valgte den som prosjekt, men det var en annen som vant. Det gjorde en idé som noen av bioingeniørstudentene selv hadde klekket ut. De hadde vært i praksis og sett utfordringene med lange pipetteringsrekker. Sammen med dataingeniørstudentene utviklet de en idé om en ny pipetteringsrobot.
Prisen var et gavekort, heder og ære, for instituttet har ikke noe apparat til å ta studentenes ideer videre.

- De har mulighet til å gjøre det selv, og NTNU har støtteordninger for studenter med ideer, men det er klart, det krever en ekstra drive, sier Landrø.

Kreativiteten er jevnt fordelt

Ketil Thorstensen, for sin del, er opptatt av at ingen ideer skal gå til spille. Han er fullt klar over at ikke alle laboratorier har samme muligheter til innovasjon som medisinsk biokjemi på St. Olavs hospital. Det er synd, mener han, for kreativiteten er jevnt fordelt og de briljante ideene kan like godt dukke opp på et lite som et stort labratorium.

- Alle helseregionene skal kunne ta imot ideer fra sine ansatte, men den terskelen kan bli ganske høy hvis man jobber på et lite sykehus. Så hvis en iderik bioingeniør ikke skulle finne andre å henvende seg til, er de hjertelig velkommen til å kontakte meg. Vi må ikke risikere at noen brenner inne med en god idé, avslutter han.