Kjersti leter etter markører for munnhulekreft

Av GRETE HANSEN, journalist

- Både Tromsø og munnhulekreft er tilfeldig, men ikke at det ble kreftforskning. Det har jeg vært fascinert av i flere år, sier Kjersti Sellæg, som i en alder av 29 år allerede er halvveis i doktorgradsløpet ved Universitetet i Tromsø.

- Det overordnede målet med prosjektet er mer personrettet behandling og bedre overlevelse for pasienter med munnhulekreft, sier stipendiaten.

Hun undersøker blant annet hvordan interaksjoner mellom ulike celletyper og spesialiserte blodkar i tumormiljøet kan påvirke progresjon av kreften - i negativ eller positiv retning.

- Jeg leter også etter biomarkører som kan gi informasjon om prognose og behandlingsstrategi.

Masteroppgave om kolorektal kreft

Sellæg hadde ingen drøm om å bli bioingeniør da hun var ferdig med videregående, men hun var glad i realfag og biologi og lette i katalogene etter en utdanning som kunne matche det. Siden hun opprinnelig kommer fra Overhalla i Trøndelag, søkte hun bioingeniørutdanningen i Trondheim – og kom inn.

Men etter bacheloren ville hun vite mer, lære mer, det ble derfor master på NTNU og masteroppgave om biomarkører i kolorektal kreft. Etterpå gikk ferden til Oslo universitetssykehus, nærmere bestemt Ullevål.

- Jeg bestemte meg for å begynne å jobbe og fikk en bioingeniørstilling på infeksjonsavdelingen. Den var delt mellom forskning og rutine, og jeg så jo snart hva som trakk mest, det var forskningsbiten, forteller hun.

Etter tre og et halvt år på Ullevål begynte hun derfor å søke doktorgradsstillinger, og havnet altså ved Universitetet i Tromsø.

- Og det er jeg glad for. Både fordi naturen rundt Tromsø er fantastisk og fordi det jeg holder på med er veldig lystbetont – store deler av tiden kjennes det ikke som å være på jobb.

Studerer proteiner i tumormiljøet

Munnhulekreft er ikke av de vanligste kreftformene (se ramme), men den rammer både kvinner og menn – og den kan ramme hardt.

- Den er ofte aggressiv og da hender det at man må fjerne deler av munnpartiet. Det sier seg selv at det er stigmatiserende. Behandlingen, blant annet stråling, kan dessuten føre til plager som munntørrhet, sår og gjøre det vanskelig å snakke, spise og drikke.

Det er med andre ord svært så meningsfullt å forske på denne kreftformen, både for å bedre overlevelsen og minske bivirkningene.

- Akkurat nå studerer jeg proteiner i tumormiljøet. Jeg vil finne ut om det er forskjell fra pasient til pasient – og om det har sammenheng med overlevelse.

Har muligens funnet markører

I forskningen sin har Sellæg hatt tilgang til vevsmateriale fra munnkreftpasienter; materiale som er samlet gjennom flere år. Fra det har hun ekstrahert tumorvev, isolert proteinene, renset dem og brutt dem ned til peptider. Og så har hun fått hjelp til å analysere peptidene med massespektrometri (proteomikk).

- Jeg har også fått hjelp til å identifisere proteinene i pasientprøver og undersøke proteinuttrykket opp mot overlevelse, kreftstadium, alder, kjønn og røykestatus – og vi har funnet noen proteiner som det er mer av hos pasienter med dårligere overlevelse.

- Hvorfor røykestatus?

- Fordi munnhulekreft er forbundet med tobakk. Særlig tobakk kombinert med alkohol er en risikofaktor for munnhulekreft.

- Har du finnet en lovende markør?

- Vi har funnet noen kandidater som vi skal validere for å bekrefte om og hvor proteinene vi fant med proteomikk, er uttrykt i tumorvev. Hvis de er det, kan de muligens brukes som en guide i behandlingen, sier Sellæg.

Hun håper selvsagt på verdifulle funn. Noe som kan bidra til bedre behandling og overlevelse, men minner om at såkalt negative funn også er viktige for forskningen.

Til Tyskland for å lære

Om vel to år skal Sellæg – hvis alt går som hun ønsker - være ferdig med doktorgraden. Hun har ingen planer utover det – bortsett fra at hun vil fortsette å forske. Helst på kreft. Om det blir i Tromsø, Trondheim, Oslo eller en annen universitetsby, er mindre viktig.

Akkurat nå er hun mer opptatt av den helt nære framtid. 1. oktober reiser hun til Münster i Tyskland for å studere og lære i tre måneder. Der skal hun jobbe i en forskningsgruppe som benytter avansert mikroskopi - de skal studere tumorvev i 3D.

- Jeg reiser alene, skal bo på hybel i Münster og jeg gleder meg VELDIG.

- Du har forsket det meste av de sju årene du har vært bioingeniør. Hvordan står det til med bioingeniøridentiteten?

- Den er der fremdeles. Jeg tok nylig blodprøver i et prosjekt for en kollega og jeg gjør mye av labarbeidet selv. Det jeg lærte som bioingeniørstudent om nøyaktighet og kvalitet sitter dessuten fortsatt. Det er alltid ryddig på min lab-benk, avslutter Kjersti Sellæg.