Klar for død og fordervelse

Folkehelseinstituttet har et laboratorium vi ikke får komme inn i. Å ta bilder er bare å glemme, ikke engang utenfor døra. Uvedkommende skal vite minst mulig om hvordan laboratoriet ser ut og nøyaktig hvor i bygningen det ligger.

Men for bioingeniør Rauk er det «hemmelige» laboratoriet en del av jobben. Hun er en av ingeniørene og legene i vaktordningen for nasjonalt medisinsk-mikrobiologisk beredskapslaboratorium. Laben har biosikkerhetsnivå tre (P3) og på analysereportoaret står toksiner og mikrober som kan brukes som biologiske våpen. Noen er blant de farligste vi kjenner, andre smitter lett og skaper store problemer - uten å forårsake massedød.

Beredskapslabens oppdrag: Å hjelpe helsevesenet med diagnostikk – og bistå politiet hvis de mistenker at noen slipper pest og pine løs med vilje!

Anthrax som våpen – også i Norge

Bruk av smitte som våpen er ingen ny oppfinnelse. Det finnes beretninger fra middelalderen om at likene av pestofre ble slengt over murene til en beleiret by, ved hjelp av kastemaskiner.

Under første verdenskrig avslørte norsk politi det vi i dag ville kalt en bioterrorist: Otto von Rosen, svensk adelsmann - og spion i tysk tjeneste. Da han ble arrestert i Finnmark, hadde han sukkerbiter som inneholdt Bacillus anthracis i bagasjen. Målet hans var å smitte hester og reinsdyr med miltbrann, og slik sabotere forsyningslinjen gjennom Nord-Norge til Russland.

Sporene til miltbrannbakterien er svært levedyktige. Det er én av årsakene til at den er et egnet bioterrorvåpen. Sporene kan spres gjennom mat, vann eller luft. Inhalasjon gir svært dødelig sykdom.

I tiden etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, sendte ukjente gjerningspersoner flere brev med pulver blandet med anthrax-sporer. Over natten ble «pulverbrev» et begrep hele verden kjente. Brev med pulver har siden da alltid utløst alarm.

Høy sikkerhet

- Vi undersøker innholdet i slike brev i en hanskebenk. Det er et lukket system, hvor sporer ikke kan slippe ut, forteller Veronica Jensen.

Hun er overingeniør og mikrobiolog. Sammen med Margrete Solheim, som har doktorgrad i molekylær mikrobiologi, står hun for den daglige driften av beredskapslaboratoriet. Det innebærer blant annet metodeutvikling og validering, kontakt med samarbeidspartnere i inn- og utland og opplæring av vaktteamene. Og vanlig analysearbeid – selvsagt.

Vi har gått til et annet laboratorium som ikke er omgitt av noe som helst hemmelighold. Bioingeniøren i trekløveret, Irene Rauk, har fått oppgaven med å kle seg opp i fullt beskyttelsesutstyr og vise hvordan det kunne sett ut hvis dette var på ekte. Hun sitter, knapt gjenkjennelig med hette og åndedrettsvern, med hendene plantet i de fastmonterte hanskene, og åpner en fullstendig harmløs konvolutt inne i en lukket arbeidsbenk.

Dette har ingeniørene på Folkehelseinstituttet gjort mange ganger siden terroren i USA for 17 år siden. De har fått inn pulver av mange slag opp gjennom årene, sendt til ulike mottakere, men aldri er det funnet spor av anthrax. Med årene har det blitt mindre oppmerksomhet om såkalte pulverbrev og det mener Jensen er en god ting. Når det er stort fokus på slikt i aviser, tv og radio, øker antallet hendelser.

På mange måter er frykten for bioterror et våpen i seg selv. Å effektivt spre et farlig smittestoff kan være både kunnskapskrevende, dyrt og risikabelt. Men det er fullt mulig å påføre skade bare ved å få folk til å tro at et angrep finner sted.

Forgiftning og mikrober

I fjor fikk beredskapslaboratoriet cirka 100 henvendelser. Snaut halvparten av dem ble avklart over telefon. I de øvrige måtte det sendes inn prøve.
Er det kveld, natt eller helg, må vakthavende ingeniør og lege i så fall trå til. I vaktuker skal de kunne stille på jobb på en times varsel, døgnet rundt. Et reelt bioterror-scenario har heldigvis aldri inntruffet, men det betyr ikke at mikrobene på analyserepertoaret aldri dukker opp.

Forurenset narkotika fører i blant til botulisme blant misbrukere som injiserer stoff. Det har også vært ett anthrax-tilfelle som følge av kontaminert narkotika. Økt reisevirksomhet og innvandring fører med seg tilfeller av melioidose og brucellose, en sjelden gang også Q-feber.

Middelalderens Svartedauden – Yersinia pestis – finnes fortsatt mange steder i verden. Blant annet på Madagaskar, dit mange norske misjonærer drar. Er man uheldig, kan riktig fæle ting bli med hjem fra reise. Men de tre ingeniørene har et rasjonelt forhold til mikrober som kan få frem panikken blant folk.

Pulsen stiger

- Vi øver hele tiden, og hver sjette måned har vaktlagene re-opplæring. Du kan ikke være redd når du skal jobbe her, sier Jensen.

Solheim forteller at de som jobber på beredskapslaben har blitt vurdert med tanke på personlig egnethet.

- Man kan jo få litt puls når man skal på P3-lab. Det er spennende, og det kan være farlige bakterier og svært viktige prøver. Nettopp derfor må man bevare roen og planlegge arbeidet nøye, sier Rauk.

Solheim er gravid i sjuende måned og har derfor ikke fått jobbe på laben på en stund. Hun savner det.

- Det er et ekstra «kick» å være på P3, bekrefter hun.

Kjapp, nøyaktig og akkreditert

Beredskapslaboratoriet har nasjonal referansefunksjon for Bacillus anthracis, Burkholderia pseudomallei / mallei og Brucella spp, og er det eneste laboratoriet i Norden som er akkreditert for analyser for biosikkerhetsnivå 3-agens.

Jensen forklarer at laben deres deltar i ringtester, hvor de blant annet skal analysere levende bakterier raskest mulig. Ingeniørene er stolte over at de hevder seg i «konkurranse» med mye større samarbeidslaboratorier i Norden og Europa.

- Vi pleier å være blant de tre beste laboratoriene, både når det gjelder hastighet og presisjon, forteller hun.

P3-lab er teamarbeid

Beredskapslaboratoriet vil som regel kunne gi ut et midlertidig svar på om en prøve er positiv eller negativ i løpet av to – tre timer. Deretter blir svaret bekreftet med dyrking og eventuelle andre undersøkelser. Bakterier blir også testet for resistens. Men nøyaktig hvilke metoder og tester som benyttes på hvert agens får vi heller ikke fortelle om.

Ingen jobber alene på P3-lab, av sikkerhetshensyn skal det alltid være minst to der. Siden vaktteamene består av én lege og én ingeniør er det legen som blir med på laben og assisterer ingeniøren når det kommer prøver på kvelds- og nattetid.

Det er satt en maksgrense på fire timers sammenhengende arbeid på beredskapslaben. Det er slitsomt å jobbe med alt beskyttelsesutstyret på, og konsentrasjonen må hele tiden være på topp.

- Du kan ikke ta pauser, ikke drikke vann, sier Rauk.

- Ja, det er tungt arbeid, fastslår Solheim.

Kilder: Folkehelseinstituttet, MSIS, Centers for Disease Control and Prevention, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), New York Times, Ny Teknik, Wikipedia.