Aktuelt
Klar for en heldigital fremtid?
Nå kan pasienter i Helse Nord og Helse Vest lese journalen sin på nett. Men veien frem til et sømløst, digitalt helse-Norge er fortsatt lang. Er helsevesenet en digital sinke?
En undersøkelse gjort i vår viste at svært få har høye tanker om tempoet i digitaliseringen av helsesektoren. Derimot mente mellom 40 og 50 prosent – både blant helsepersonell og «folk flest» - at helsevesenet ligger bak andre institusjoner i samfunnet når det gjelder digital utvikling.
Hadde spesialbioingeniør Hege Gjelvold vært blant de spurte for et drøyt halvår siden, ville hun nok langt på vei sagt seg enig: Helsevesenet sakker akterut, tynget av digre og tidkrevende IKT-prosjekter.
Men etter å ha begynt å studere helseinformatikk på NTNU, er hun ikke lenger sikker på om sektoren fortjener et slikt stempel.
- Det helsetjenesten sliter med, gjelder også for IKT-utvikling i mange andre bransjer: Prosjektene blir veldig store og mange systemer er involvert. Da tar det lang tid.
Har passert milepæler
Gjelvold begynte i en stilling som IKT-ansvarlig bioingeniør mens internett fortsatt var litt eksotisk. Hun hadde ingen spesiell kompetanse, ut over en noe større datainteresse enn den gjennomsnittlige bioingeniør.
- Det var bare to søkere til stillingen, minnes hun.
Nå har hun nærmere 20 års erfaring med Universitetssykehuset Nord-Norges labdatasystemer. På et lite kontor, spekket med permer og datautstyr, sitter hun og Bente Helene Johnsen foran hver sin pc-skjerm. Sammen forvalter de to bioingeniørene blodbanksystemet for hele Helse Nord.
Det siste året er viktige milepæler passert i arbeidet med å samle Nord-Norge til ett digitalt helse-rike:
- Elleve sykehus i fire forskjellige helseforetak har fått felles journal og felles rutiner for bruk av journalsystemet DIPS. Alle sykehusene er samlet i samme database.
- Pasienter i Helse Nord kan lese journalen sin på nett.
Gjelvold og Johnsen har vært kolleger i over ti år. Da det ble anskaffet felles labdatasystem for blodbankene i helseregionen, fikk de ansvaret for innføringen. De to bioingeniørene reiste rundt til alle sykehusene og drev opplæring. Arbeidet startet i 2006, man så for seg at det ville ta ett år å implementere systemet i alle de elleve blodbankene i regionen. Det var i overkant optimistisk.
ARTIKKELEN FORTSETTER UNDER BILDET
- Det tok fire år å bli ferdig, sier Gjelvold.
Lærdommen hun tok med seg, er at det er vanskelig å ha oversikt over alle utfordringer man vil støte på i et stort IKT-prosjekt med mange aktører. Uforutsette problemer vil oppstå. Men å få til standardiserte løsninger kan gi gevinst.
- Tenk om vi hadde hatt ett, felles blodbanksystem for hele landet – det ville vært praktisk når blodgivere flytter på seg, påpeker de to bioingeniørene.
Slik er det ikke i laboratoriene i dag.
System-jungel
Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har fem ulike fagsystemer i bruk på lab. DIPS lab brukes av medisinsk biokjemi, farmakologi og immunologi. Blodbanken har LabCraft, mikrobiologi har CGM Analytix, patologi bruker SymPathy og medisinsk genetikk har et egenutviklet datasystem. I tillegg brukes EUTRO til biobankvirksomhet.
Dette mangfoldet er én av årsakene til at Gjelvold og Johnsen mener det er viktig å ha IKT-kyndige bioingeniører tett på brukerne av systemene. Som forvaltere av blodbanksystemet har de mesteparten av leverandørkontakten, validerer nye versjoner av systemet og styrer oppgraderinger.
De to har inntrykk av at det kan være vanskelig for helsevesenets IKT-ansatte å forstå laboratorienes behov. De snakker ikke samme «språk» som brukerne. Men bioingeniører med IKT-kompetanse kan «oversette», slik at det blir færre misforståelser og mer effektiv bruk av tid.
- At IKT-avdelinger går fra å være en del av sykehusene til å bli egne foretak, kan føre til at de fjerner seg fra sykehushverdagen, mener Gjelvold.
- Vår styrke er at vi kan labsystemet og forstår brukerne. Må noe gjøres «ad hoc», så kan vi det, sier Johnsen.
Gjør det selv-løsninger som virker
Standardiseringen fører imidlertid til at det blir mindre «ad hoc» enn tidligere. Men fortsatt er sporene fra en helt annen tid synlige i laboratoriene. Kikker man på pc-skjermene, er det fire ord som går igjen: «Laget av Oddvar Gamst»:
Interfaceprogrammer som lar analysemaskiner kommunisere med labdatasystemet. Et arkivprogram for scannede rekvisisjoner. Etiketter til prøverør og pasientarmbånd med barkode. Og mer til. Over to år etter at han selv ble pensjonist, bruker UNN fortsatt mange av de «hjemmesnekrede» løsningene til Oddvar Gamst.
Han er bioingeniør og var laboratorienes selvlærte IT-guru fra de første datamaskinene dukket opp. Var det et udekket behov et sted, hev Gamst seg rundt og skrev et program som løste oppgaven «over natta». Og løsningene hans har vist seg å være holdbare over tid.
Fortsatt hender det han blir tilkalt for å bistå hvis noe må flikkes på. Men gjør det selv-løsningene synger nå på siste verset. Det er bestemt at de skal fases ut til fordel for standardisert programvare.
- Standardisering fører til at man mister fordelen med at ting kan løses raskt lokalt, sier Gjelvold.
Men samtidig slipper man å sitte på hvert sitt sykehus og løse nøyaktig samme problem. I tillegg er det mindre sårbart å bruke standardiserte løsninger, påpeker hun.
Skriver på harde livet
På et rom ved siden av UNNs prøvemottak klaprer det i tastaturer. To menn sitter og skriver inn rekvisisjoner på mikrobiologiske analyser.
Mens elektronisk rekvirering er blitt standard for medisinsk biokjemi, går fortsatt mye på papir innen dette fagfeltet.
- Rekvisisjonene kommer blant annet fra legevakt, sykehjem og andre sykehus, forklarer Ann Helen Helmersen.
Hun er IKT-ansvarlig bioingeniør på mikrobiologiavdelingen. De har ikke felles database med mikrobiologiavdelingen på Nordlandssykehuset i Bodø.
- Rekvisisjoner og svar sendes på papir mellom avdelingene, forteller Helmersen.
Spør brukerne!
«Én innbygger – en journal». Samme hvor i helse-Norge man befinner seg, skal all pasientinformasjon være tilgjengelig. Det er helsetjenestens Soria Moria, men når det blir en realitet er høyst uvisst. I Helsedirektoratets utredning om saken brukes ordene «et perspektiv frem til om lag 2040». Tanken er at helsetjenesten de kommende årene skal gro mer og mer sammen digitalt, til målet er nådd. «Helseplattformen» i Midt-Norge er utpekt som pilotprosjekt. Målet med prosjektet er felles pasientjournal og pasientadministrasjon for sykehusene og kommunene i helseregionen.
- Hvis dette prosjektet skal være malen for resten av helse-Norge, bør alle foretakene være involvert i arbeidet, mener Gjelvold.
Hun er usikker på hvor stor grad av standardisering som er mulig for laboratoriene.
- Mange datasystemer vanskeliggjør strømlinjeformede løsninger, men fagområdene har så forskjellige behov. Er det i det hele tatt mulig å lage ett godt labdatasystem, som også er fleksibelt nok til å kunne endres og utvikles?
Johnsen og Gjelvold understreker at brukerne må bli hørt når de store beslutningene om IKT tas.
- Skal labdatasystemer diskuteres på et møte, er det bedre å sende en bioingeniør med førstehånds kjennskap til saken enn en leder som først må få den forklart. Overordnede organer som Direktoratet for e-helse må gjerne komme tettere på helseforetakene og diskutere helt konkrete problemstillinger med oss, mener de.
