Kort og godt

- Da boken til Per Fugelli, «Døden skal vi danse», kom ut, skapte den røre. Noen bioingeniører ble fornærmet. Vi i Yrkesetisk råd skrev da en del om hvordan man kan få til dette korte møtet med pasienten på en bedre måte, sier hun.

Okkenhaug, som til daglig er assisterende avdelingssjef ved Avdeling for medisinsk biokjemi på Diakonhjemmet sykehus, sier det er vanskelig å utarbeide standardiserte retningslinjer for disse møtene, fordi omstendighetene kan være så varierende.

Hun mener det er tankevekkende at andre sammenlignbare yrkesgrupper legger større vekt på å presentere seg og håndhilse på pasienten enn det bioingeniører gjør. Kanskje er grunnen at de skal være sammen med pasienten over en lengere periode. Det går likevel an å møte den som kommer på en verdig måte, mener Okkenhaug.

- På min arbeidsplass åpner vi døren for pasienten, ønsker velkommen, og viser hvor vedkommende skal sette seg. Det er viktig at prøverommet ikke blir et fabrikklokale hvor vi sitter bak en pult og henviser pasienten til en stol med blikket, sier hun.

Håndhilsning er imidlertid avhengig av hva som er praktisk gjennomførbart med hensyn til smittevern på den enkelte arbeidsplass. Under alle omstendigheter er det uansett viktig å identifisere seg som bioingeniør, mener hun.

- Noen pasienter er kun opptatt av å få tatt prøvene på en sikker måte og har ikke behov for så mye mer enn vanlig høflighet og omtanke der og da. Andre vil gjerne prate. Da er det viktig å ikke åpne opp for lange refleksjoner som man ikke har kapasitet til å fullføre. Hvis samtalen brått må avsluttes, kan dette gi pasienten en svært dårlig følelse, sier Okkenhaug.