Mer opptatt av etniske forskjeller enn av kjønn

Det er sannsynligvis første gang bioingeniører som gruppe er blitt forsket på i en større samfunnsvitenskapelig studie. Boka «Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber» (se ramme) som ble lansert 6. september, baserer seg på den samme studien som Bioingeniøren omtalte allerede i 2013.

Boka Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber

Julia Orupabos doktorgradsarbeid ligger til grunn for boka «Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber». Orupabo intervjuet et utvalg sykepleie-, datateknologi- og bioingeniørstudenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus, først mens de var studenter, så ett år etter endt utdanning. Hensikten var blant annet å finne ut hvilken kompetanse og væremåte de ulike studentgruppene la vekt på - og om det forandret seg over tid.

Boka har fått mye oppmerksomhet, ikke minst på grunn av det Orupabo fant ut om de mannlige bioingeniørstudentene med innvandrerbakgrunn ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Ifølge Orupabo er det nemlig de som sliter mest, både under studiene og i arbeidslivet etterpå. Som studenter havnet de utenfor kompetansefellesskapet og medstudentene oppfattet dem som upålitelige og språksvake. Som ferdig utdannet hadde de problemer med å få fast jobb – ofte på tross av gode karakterer. Flere av dem hadde i stedet gått i gang med masterstudier.

Det er ikke språk som skiller

- Dette var menn som kom til Norge i voksen alder med en utdanning fra hjemlandet som de ikke fikk brukt. De var pragmatiske når de valgte ny utdanning i Norge og tenkte at et yrke innen helse var trygt, sier Orupabo.

Hun forteller at de kvinnelige studentene vektla god språkbeherskelse som helt sentralt for å gjøre de tekniske analysene korrekt. De trakk fram situasjoner der studenter med dårlig språkbeherskelse ikke forsto beskjeder, noe som hadde ført til feil resultater. Det var kvinnene som definerte grensene og de framstilte seg selv som naturlig kompetente.

- Når jeg sier kvinnene, mener jeg faktisk både de med og uten etnisk minoritetsbakgrunn, sier Orupabo.

Og det handler ikke bare om språk. Kvinnene framstilte innvandrere, og da spesielt innvandrermenn, som uegnet som bioingeniører også fordi de hadde feil holdninger til kjønnslikestilling. Mennene framsto ikke som pålitelige fordi de ikke stolte på kvinner. En av kvinnene sa: «Jeg liker ikke at de henger over meg og skal sjekke alt jeg gjør for det har jeg dobbeltsjekka fra før av».

- Jeg tror ikke det er språket som i seg selv skaper skille, men at språk er en sekkebetegnelse for andre ting som kan relateres til språk, for eksempel nøyaktighet, ansvarsfullhet og pålitelighet, egenskaper som bioingeniørstudentene var svært opptatte av, sier hun.

Varsom med å generalisere

De to andre gruppene i Orupabos forskning, sykepleiere og dataingeniører, har ofte vært gjenstand for sosiologiske studier. Derfor er det forholdsvis enkelt å finne annen litteratur å sammenlikne med. Slik var det ikke for bioingeniørene. Orupabo fant ikke en eneste samfunnsvitenskapelig studie som omhandlet gruppen.

- Jeg valgte bioingeniører nettopp fordi det er en relativt ukjent yrkesgruppe som det har vært forsket lite på. Og fordi innslaget av minoriteter er høyt. Siden jeg ikke har annen forskning å støtte meg til, må jeg imidlertid være varsom med å generalisere når gjelder hvilke typer jobber bioingeniørene ender opp med i arbeidsmarkedet, sier hun.

Rasisme?

I intervjuet Bioingeniøren gjorde med Orupabo i 2013, ble hun spurt om hun så på de kvinnelige bioingeniørenes holdninger som rasistiske. Det gjorde hun ikke.

«Rasisme er et begrep som får mange til å tenke på onde handlinger begåtte av mennesker med onde hensikter. Det er jo ikke tilfelle her», sa hun.
Hun var mer opptatt av hvilke grenser studentene hadde satt for hva som passer inn og ikke passer inn, og for hvem de har et fellesskap med. Slike grensedragninger handler like mye om å skape tilhørighet og likhet som å skape utenforskap og forskjeller.

- Men det er uansett overraskende at de var så opptatte av etniske forskjeller, noe sykepleier- og IKT-studentene ikke var. Det er mulig bioingeniørutdanningen ved HiOA bør ta tak i dette. Og det er ikke bare behov for tiltak som skal gjøre innvandrerne mer integrert. Tiltakene må rette seg mot begge gruppene, sier Julia Orupabo.

Kan ikke generalisere!

- Jeg kjenner igjen det Julia Orupabo beskriver i boken sin. Enkelte kull har vært svært segregerte, slik hun beskriver. Men det er også mange kull som ikke har vært det, sier Bjarne Hjeltnes, høgskolelektor ved bioingeniørutdanningen ved HiOA og leder av BFIs rådgivende utvalg for utdanning (RUFUT).

I boka forteller Orupabo om en faglærer ved bioingeniørutdanningen som bruker begreper som «apartheidregime» og «segregering etter hudfarge» når hun beskriver de ulike gjengene av bioingeniørstudenter. Hjeltnes er enig i at enkelte av kullene passer inn i beskrivelsen, men han har ingen god forklaring på hvorfor det blir sånn.

- Det kan handle om språk og kultur. Det kan også handle om rasisme, mener han.

- Opplever du også at innvandrermennene kan være upålitelige og svake, slik kvinnene i studien beskriver?

- Ikke på generelt grunnlag. Det finnes upålitelige og svake studenter i alle grupper, sier Hjeltnes.

At dårlig språkbeherskelse kan være et problem, er han imidlertid enig i. Han har hatt studenter som nesten ikke kunne norsk da de startet studiet.
- Det er ubegripelig for meg at de er kommet igjennom de nødvendige språktestene, sier han.
Og det er ifølge Hjeltnes ofte menn som kommer til Norge i voksen alder som sliter både med språk og å bli integrert. Noen av dem har opplevd krig og flukt og sliter psykisk. Men igjen, det blir feil å generalisere, for flere av dem klarer seg godt og glir greit inn i studentfellesskapet, mener han.

- Hva gjør lærerne for motvirke tendensene til segregering?

- Vi passer på at de gruppene skolen setter sammen er blandet. Når studentene selv skal danne grupper får vi ikke gjort mye – annet enn å snakke med dem og forsøke å påvirke holdningene deres, sier Hjeltnes.