Metodeutvikling er det aller morsomste!

Av GRETE HANSEN

Det er snart et år siden Hildegunn Dahl (42) disputerte for doktorgraden. Temaet var «virkningen av lav doserate ioniserende stråling», og prosjektet ble gjennomført ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Folkehelseinstituttet (FHI), der hun jobber som senioringeniør.

Ioniserende stråling er interessant, synes hun. Det er det hun fremdeles jobber med ved FHI, men egentlig kunne hun like gjerne tatt en doktorgrad i mikrobiologi - eller noe annet - bare hun fikk lov til å utvikle laboratoriemetodene.

Det var bacheloroppgaven, utført ved NTNU, som vakte interessen. Dahl og en medstudent optimaliserte en metode for å detektere spesifikke plantegener med mikromatrise.

- Da skjønte jeg hvor viktig det er med tilpassede metoder som faktisk måler det vi tror de måler, sier hun.

Bioingeniørstudiet var forløsende

Dahl er odelsjente fra Herøy på helgelandskysten i Nordland, og det lå ikke i kortene at hun skulle ende opp som forsker i Oslo. Da hun satte nesa sørover mot Trondheim var det i utgangspunktet for å studere realfag ved NTNU, men hun fant seg ikke til rette og søkte seg i stedet til bioingeniørutdanningen.

- Det var forløsende! Her var det funksjonell bruk av realfagene og jeg forsto sammenhengen mellom kjemi, fysikk og biologi. Det var dessuten et helt annet læringsmiljø med klasser og tettere dialog mellom lærere og elever. Prøvetakingsrundene på St. Olavs var også givende, sier hun begeistret.

Alt lå til rette for å søke jobb på et sykehuslaboratorium etter endt utdanning. Og hadde det ikke vært for den nyoppståtte gløden for metodeutvikling, hadde hun nok gjort det. Men hun fikk gode karakterer på bacheloroppgaven, og kom direkte inn på masteren i molekylærmedisin på NTNU.

Målte bly i jegere

Masteroppgaven hadde tittelen «Polymorfier i ekson 2 i genet for laktoferrin, og deres innflytelse på plasmakonsentrasjonen». Den viste at mennesker med en spesiell genkombinasjon hadde forhøyede konsentrasjoner av laktoferrin i blodet, noe som kan være en risikofaktor for koronararteriestenose.

- Det ble en publikasjon ut av det også – og det var stas!

Etter et kort opphold ved Institutt for medisinske basalfag på Universitetet i Oslo, fikk hun i 2009 jobb på FHI – der hun fremdeles holder til. Først som ingeniør på avdelingen «Mattrygghet og ernæring», der blynivået i blodet hos jegere var et av mange tema.

- Vi skulle finne ut om blynivået i blodet til folk som spiser mye vilt var høyere enn anbefalt - og vi valgte jegere fordi vi regnet med at de spiser mye vilt skutt med blykuler. Og ja, det viste seg at de hadde høyere blynivåer. For meg var det et morsomt prosjekt der jeg fikk prøve meg som prosjektkoordinator, samtidig som jeg tok prøver av deltakerne. Jeg deltok til og med på jegermesser for å rekruttere deltakere til prosjektet.

Verdensledende på Comet assay

Siden 2012 har hun vært ingeniør ved Folkehelseinstituttets Avdeling for kjemikalier og stråling. Der har hun fått jobbe MYE med metoder - fra å etablere helt nye til å optimalisere allerede eksisterende.

- At en metode virkelig sitter - at den bidrar til å finne ut noe helt nytt - det er veldig tilfredsstillende, sier hun.

For eksempel kometmetoden (Comet assay), der man ser på fragmentering av DNA i enkeltceller. Det er en av metodene hun brukte i doktorgradsarbeidet sitt. Dahl var med på å optimalisere og videreutvikle den, og på et tidspunkt var gruppen hennes verdensledende på metodikken. Arbeidet førte til oppstart av to bioteknologiske firmaer, forteller Dahl. Hun var selv med på å starte ett av dem og hun deltar fremdeles i videreutviklingen av kometmetoden.

Studerte «doserate»

Mye av doktorgradsarbeidet ble gjort ved NMBU på Ås, der det er bygd en strålingskilde. Den gjør det mulig å eksponere ulike organismer (for eksempel mus) for stråling - og studere det biologiske utfallet. Det var det Dahl gjorde. Hun ville finne ut hvilken rolle «doserate», det vil si mengden energi per tidsenhet, spiller.

Det hun fant ut var at doseraten har stor betydning for hvilke gener som slås på eller av, og at epigenetiske endringer er forskjellige ved varierende doserater. Barnebarn av mus som ble kronisk eksponert før de fikk barn, for eksempel, hadde mer skade i DNA-et enn barnebarn fra ubestrålte mus.

Dahls doktorgrad førte med seg mye labarbeid. De fleste metodene hun brukte måtte etableres og optimaliseres, og hun gjorde det meste selv. Les mer om doktorgradsarbeidet hennes her.

Ingen 9-16-jobb

Da Dahl disputerte i fjor høst, hadde det gått ni år siden hun fikk stipendiatstillingen. At det tok så lang tid hang sammen med to svangerskap og tilhørende permisjoner – og en halv stilling som ingeniør som også skulle skjøttes. Men på vitnemålet står bare start- og sluttpunkt.

- Så jeg får jo litt kortere tid til å bygge karriere og bli en stor og anerkjent forsker, sier hun med en liten latter.

Hun synes det var hardt å få barn under doktorgradsprosjektet. Begge deler er altoppslukende, og det ble vanskelig å føle seg tilstrekkelig i begge rollene.

- En stipendiatstilling innen eksperimentell forskning er ingen 9-16-jobb, og for meg kom etableringen av metoder i tillegg til selve forskningen. I perioder jobbet jeg både dag og natt, forteller hun.

Hun angrer likevel ikke, for det har vært interessant, og hun lærte mye om seg selv på veien. Så hun vil absolutt ikke fraråde andre å gjøre det samme.

- Men det er viktig å være sikker på at dette er noe en virkelig vil. Ikke søk en stipendiatstilling bare for å få en jobb, man må være interessert og motivert for forskning, sier hun.

Nå er Dahl opptatt med å ferdigstille resultatene og publisere flere artikler fra det store prosjektet hun har vært delaktig i siden 2014. I tillegg bruker hun strålingskompetansen sin i arbeidet med nasjonal atomberedskap, der FHI har en viktig funksjon.

En framtid på sykehuslab?

Hadde Hildegunn Dahl gjort som hun planla da hun startet bioingeniørstudiene for mange år siden, ville hun sannsynligvis jobbet ved sykehuset i Sandnessjøen nå og bodd på gården på Herøy. Slik gikk det altså ikke. Men gården og hjemplassen er fremdeles viktig for henne, og hun håper at fremtiden etter hvert vil føre henne nordover.

Og hun har absolutt ikke slått fra seg tanken om å jobbe på sykehuslab.