Nye tider, nye metoder

Ved patologilaboratoriene har tida gått langsomt. Metodene har stort sett vært de samme som på 1800-tallet med makroskopiske undersøkelser, snittuttak, støping i parafin, snitting med mikrotom, farging og mikroskopering.

Men på 1980-tallet skjedde det noe. Da ble immunhistokjemi en del av faget. Nå har også genteknologien funnet veien til patologien.

– Det er vanskelig å automatisere patologifaget. Også i framtida må vi bruke mikroskopet for å finne de områdene i vevet eller cellematerialet som skal til molekylærpatologisk undersøkelse, sier Ying Chen, leder for Den norske patologforening og avdelingssjef/overlege ved Avdeling for patologi ved Akershus universitetssykehus.

Endringer – for hvem?

Endringene som Chen snakker om, kommer først og fremst pasientene til gode. Kartlegging og bruk av nye biomarkører for kreft er grunnlaget for den såkalte persontilpassede – ”skreddersydde” – medisinen. Tumorcellene undersøkes og klassifiseres slik at onkologene kan bestemme og tilpasse behandlingen ut fra hvilke mutasjoner som påvises. Slik øker sjansen for overlevelse.

I dag er molekylærpatologiske undersøkelser stort sett bare aktuelt ved kreft i lunge, tykktarm, bryst, skjoldbruskkjertel, hud og blod. Mye gjenstår.

– Det forskes massivt på dette – og vi får garantert mange nye markører både for de krefttypene vi allerede undersøker og for andre typer, sier Chen.

- Mer molekylærbiologi inn i bioingeniørutdanningen!

Hun er opptatt av at både bioingeniører og patologer skal tilegne seg den nye teknologien og at de skal forstå og beherske de genteknologiske metodene.

– Spesielt bioingeniører, som allerede har en teknisk utdanning, bør lære seg de nye metodene. Og da tenker jeg ikke bare på at man kan ta videreutdanning, også grunnutdanningen bør satse mer på molekylærpatologiske undersøkelser, mener hun.

Hva med flaskehalsene?

Chen tror ikke at ny teknologi nødvendigvis kommer til å redusere antall flaskehalser i patologilaboratoriene – og at det dermed blir enklere å gjennomføre pakkeforløpene. Snarere tvert imot. Nye analyser betyr mer arbeid som i liten grad følges opp med økte ressurser.

Det blir dessuten flere eldre i befolkningen. Det betyr flere tilfeller av alvorlige kreftsykdommer og større arbeidsmengde. Eventuelle nye screeningprogrammer vil også gi patologiavdelingene merarbeid, uten at det nødvendigvis følger med ekstra ressurser.

– For å redusere flaskehalsene er det først og fremst behov for flere stillinger. Både bioingeniør- og patologstillinger. Det er ikke bare patologmangelen som gir flaskehalser, også mangel på bioingeniører fører til at diagnostikken stopper, sier hun.

Oppgaveglidning er ingen løsning

Chen synes ikke det er noen løsning å overføre makrobeskjæring av avanserte operasjonspreparater til bioingeniører. Makroskopisk undersøkelse er en viktig del av patologidiagnostikken og krever anatomisk medisinsk grunnkunnskap.

– For at patologene skal gjøre en helhetlig god jobb, er vi dessuten avhengig av at de under spesialistutdanningen lærer seg makrobeskjæring grundig, særlig av de store operasjonspreparatene.

Det er større behov for at bioingeniører spesialiserer seg i for eksempel spesialfarging, immunhistokjemiske teknikker, molekylærpatologi og bioinformatikk, mener hun.

Mener at patologisatsene er en vits

Skal patologilaboratoriene modernisere og innføre ny teknologi, trenger de nye avanserte maskiner – og de koster penger. Chen sukker tungt når hun kommenterer den økonomiske siden av saken. Patologisatsene er en vits, mener hun.

– Takstene dekker ikke på langt nær det vi gjør – og rammetilskuddet ser vi lite til. Det er et felles problem for landets patologiavdelinger. Vi har rett og slett ikke råd til det nye utstyret som skal brukes til bedre og mer fremtidsrettet diagnostisering. Takstene til patologifaget må endres!
Hun har fått signaler fra helsedirektoratet om at de skal se på saken – og hun håper de gjør mer enn bare det.

Bare universitetssykehusene?

I en kronikk i dette nummeret av Bioingeniøren skriver Pål Suhrke, overlege ved patologiavdelingen ved Sykehuset i Vestfold, at også mellomstore patologilaboratorier bør kunne ta i bruk genteknologiske metoder. Ikke bare universitetssykehusene.

Chen venter på en rapport fra Helsedirektoratet om implementering av persontilpasset medisin i helsetjenesten. Den kommer antagelig neste år. Fram til da er det riktig at bare de største sykehusene gjør den jobben, mener hun. De andre må bygge opp kompetansen og skaffe seg erfaring med en tilstrekkelig mengde av prøver før de eventuelt kan starte opp.

– Men etter hvert kan man kanskje tenke seg en funksjonsdeling, at også mellomstore sykehus kan utføre molekylæranalysene på de mest vanlige kreftformene.

Et uoppdaget malignt melanom – eller to?

Pakkeforløpet for kreft krever hurtige svar. Siden de fleste patologiavdelingene allerede er overarbeidet, må det nødvendigvis gå ut over noe.

– Føflekker som rekvirenten i utgangspunktet har karakterisert som benigne, blir for eksempel nedprioritert. Og det er klart – blant dem kan det være et malignt melanom. Det er et tankekors, sier Ying Chen.