Av FRØY LODE WIIG, frilansjournalist
Velkommen til et av Oslos mest upersonlige møterom. Fra vinduet ser man rett inn i et annet kontorbygg, på veggene henger ingenting og taklysene er ubarmhjertig sterke. Men det gjennomgående grå interiøret virker ikke å affisere BFIs relativt ferske leder, Heidi Andersen.
– Hvem vil være begeistringsagent for nytt intranett i NITO? spør hun.
Spørsmålet er bare kanskje ironisk, for Andersens begeistring for alt som har med bioingeniørfaget og -yrket å gjøre virker ubegrenset. Og her, i femte etasje i Støperigata 1 på Aker Brygge i Oslo, er hun blant likesinnede.
Nå er det tirsdag morgen, og fast «bordrunde» for de ansatte i BFIs sekretariat. Møteagendaen er løs, fremdriften rask. Alle forteller hva som fyller innboks og opptar tankekraft. Det er møter i fagstyret å forberede, søknader å vurdere, sosiale medier å oppdatere og politiske innspill å skrive.
Hvilket Bergens-hotell som er best egnet til å huse Bioingeniørkongressen 2026 diskuteres like inngående og engasjert som viktigheten av å verne bioingeniørenes autorisasjon. Diskusjonen løper videre: I regjeringens rapport om totalberedskap er bioingeniører bare så vidt nevnt. Sykehusene struper budsjettene til kurs og videreutdanning. Det trengs retningslinjer for bruk av tvang ved prøvetaking av barn og unge. Og så er det bioingeniørmangel og rekrutteringskrise. Laboratorier får ikke tak i kvalifisert arbeidskraft.
BFI har som oppgave å ivareta bioingeniørenes fag- og profesjonsinteresser. Det er mye å ta tak i.
– Da jeg begynte å jobbe her, ble jeg overrasket over bredden av oppgaver. BFI gjør mer enn å tilby kurs! Mye av det vi arbeider med her til vanlig har direkte betydning for bioingeniørers arbeidshverdag og profesjonsutvikling, sier seniorrådgiver Mette Lundstrøm Dahl, som har knappe to år bak seg i sekretariatet.
Politisk arbeid
BFI er bioingeniørenes stemme i helsepolitikken, og skal gjøre seg både synlig og hørt i forskjellige kanaler. Da det ble kjent at regjeringen heller ikke i 2024-budsjettet sikrer grunnfinansiering av studieplasser ved bioingeniørutdanningen i Innlandet, var instituttleder Andersen raskt på pletten. «Regjeringen har ikke forstått hvor viktig jobben bioingeniørene gjør er,» sa hun i intervju med NRK.
Pandemien viste med all mulig tydelighet hvor viktige laboratorieansatte er. Likevel er bioingeniører nærmest fraværende i de fleste rapporter. I forbindelse med statsbudsjettet var BFI i muntlig høring med Stortingets helse- og omsorgskomité for å tydeliggjøre hvor viktige bioingeniørene er i helse-Norge. BFI har også laget sin egen rapport om bioingeniørenes rolle.
– Vi skriker oss hese om behovet for bemanning og bioingeniørmangelen. Jo lengre fra universitetsbyene, jo større underskudd på kvalifisert arbeidskraft, sier politisk rådgiver Margrete Tennfjord. Hun bruker mye av arbeidstiden på å vurdere relevans og skrive innspill til ulike høringer, i tett samråd med de rådgivende utvalgene. De siste årene har antall høringer BFI svarer på økt mye, forteller Tennfjord.
Alle høringer som kommer inn blir ikke besvart, men de vurderes - og en god del blir det gitt innspill på. I høst har BFI gitt skriftlige innspill til høringer om alt fra kvalitetssikring av blodgass og pasienters prøvesvar i elektronisk kjernejournal, til bioingeniørens rolle i totalberedskapen.
Internasjonalt arbeid
I begynnelsen av oktober deltok instituttleder Andersen for første gang på møte i den internasjonale bioingeniørorganisasjonen (IFBLS) i Dublin, sammen med fagstyreleder Kaja Marienborg og Mette Lundstrøm Dahl. Sistnevnte har sekretariatsansvar for det internasjonale arbeidet i BFI.
– Det gjør sterkt inntrykk når vi møter bioingeniører fra Nigeria, som forteller om sin hverdag på laboratoriene. De har ikke utstyr, ikke folk, ikke instrumenter, ingenting. Det setter våre utfordringer i perspektiv, mener Andersen.
Selv om behovene er ulike, er det også flere fellesnevnere. Mangel på bioingeniører er et globalt problem. Overalt sliter laboratoriene med å få tak i nok kvalifiserte folk.
– I tillegg er det en felles utfordring at yrket er lite synlig, både nasjonalt og internasjonalt. Her må vi jobbe sammen. BFI er lite og alene. Derfor er det viktig med et internasjonalt fellesskap, fremhever Andersen.
I november gikk turen til Malta, for møte i den europeiske organisasjonen (EPBS). Her var utdanning og arbeid mot diskriminering viktige punkt på agendaen. Et mål er å gjøre det enklere å ta utdanning og arbeide som bioingeniør på tvers av landegrenser. I dag er det vanskelig, fordi innholdet i utdanningen varierer stort fra land til land.
– Et første steg er å ha en felles engelsk betegnelse på yrket vårt. Er bioingeniører «laboratory scientists» eller noe annet? Så må vi diskutere hvilken kompetanse denne yrkesgruppen skal ha i framtiden, forklarer Lundstrøm Dahl.
Kurs og videreutdanning
Kurs, konferanser og andre former kompetanseheving er viktige, løpende oppgaver for BFI. Før årets lederkonferanse er avholdt, er planleggingen av Lederdagene 2024 godt i gang.
Utdanningskonferansen er hver vår, og planlegges fortløpende. I høst har ansatte i BFI vært på befaring for å finne et egnet lokale for de 650 deltakerne som ventes til Bioingeniørkongressen i 2026 i Bergen. I tillegg er det kurs i blodprøvetaking, intervju av blodgivere, koagulasjon og kvalitetsarbeid i medisinske laboratorier. Blant annet.
– Vårt kurstilbud er et medlemsgode som vi håper at så mange som mulig vil og kan benytte seg av, sier seniorrådgiver Liv Kjersti Paulsen.
Hun er opptatt av at bioingeniører skal formalisere kompetansen sin. Én måte å gjøre det på er å ta videreutdanning. For å gjennomføre videreutdanning kan medlemmene søke om stipendmidler fra BFIs studiefond, som Paulsen administrerer. Søknadsfristen er tre ganger i året.
Ikke minst ønsker BFI at flere bioingeniører skal formalisere og dokumentere sin kompetanse med spesialistgodkjenning. Også her er søknadsfristen tre ganger i året.
Les også artikkelen "Møt de ansatte i BFI"
