PNA: Sykepleierne analyserer - bioingeniørene overvåker

Etter diverse korridorer og dører ankommer vi det lille rommet på «Intensiven» ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Det fungerer som både laboratorium og lager. Pedersen skal gjøre vedlikehold på blodgassapparatet, en ABL 800. Først skal det rengjøres, og bomullspinner strykes forsiktig over delene.

- Det blir litt gris av og til ja, mumler hun – og vasker ferdig. Så finner hun fram et sett småflasker med fargerike korker. Det er kontroller. Hun fyller på og sjekker at alt fungerer som det skal. Det gjør det!

Pedersen, som er fagbioingeniør, forteller at hun stortrives med PNA-arbeidet. Det er fritt og selvstendig og hun liker kontakten som hun får med avdelingene.

Sammen med Raymond Jakobsen, Morten Rafdal og Jørn Hepsøe, utgjør hun PNA-firkløveret på Avdeling for laboratoriemedisin på UNN. De skifter på omsorgen for de 81 PNA-apparatene som er plassert rundt omkring på sykehuset, apparater som stort sett betjenes av sykepleiere og leger, men som er innkjøpt, administrert og passet på av bioingeniørene på Laboratoriemedisin.

PNA prioriteres på UNN

Vel oppe på laboratoriet er flere av Pedersens kolleger kommet til. Jakobsen er overbioingeniøren som leder PNA-arbeidet. Han peker på en strek som går tvers over gulvet. På den ene siden er laben (han nikker mot to blodgassapparater), på den andre siden er det kontor med diverse PC-er og skjermer – og kaffemaskin. Herfra overvåker de fire bioingeniørene at alle de tusen brukerne har den opplæringen og kompetansen de til enhver tid skal ha – og at alle PNA-apparatene virker som de skal.

- Akkurat nå ser jeg for eksempel at blodgassapparatet på hjerteoppvåkningen er koblet fra nettverket. Det er på hjul, nettopp for å kunne kobles til og fra, sier Jakobsen.

Han forteller at Laboratoriemedisin har jobbet aktivt for at PNA skal prioriteres av sykehusledelsen og være under bioingeniørkontroll. Det er da også forankret helt oppe i toppledelsen, og prosedyrene er godkjent av klinikksjefen.

Opplæring tar tid

Mye av Jakobsens arbeidstid går med til å administrere opplæring av personell som skal bruke PNA-utstyret. Mange sykepleiere, men også leger, helsesekretærer, ambulansearbeidere og helsefagarbeidere, i tillegg til bioingeniørstudenter og nyansatte bioingeniører.

- Foreløpig lærer vi opp superbrukere på alle avdelinger som har blodgassapparat. De tar seg av opplæringen av egne kolleger. Men dette er noe vi vurderer fortløpende, for vi ser at det kan skli ut. Jeg utelukker ikke at laboratoriet tar all opplæring i framtida.

I likhet med de fleste andre sykehus i Norge har ikke UNN akkreditert PNA.

- Det skal vi diskutere til høsten. Vi vet at det vil kreve mye av både avdelingene og av oss, så vi må vurdere om vi har nok ressurser. Men når det er sagt; det meste er allerede på plass, så egentlig burde det være fullt mulig, mener han.

Storfint besøk

Det blir plutselig folksomt på PNA-rommet. To bioingeniører fra St. Olavs hospital i Trondheim, Per Hepsø og Fredrik Hansen, har vært på PNA-kurs i Tromsø og har forlenget oppholdet for å lære av kollegene på UNN – og utveksle erfaringer. De tar plass på kontorsiden av rommet og ser forventningsfullt på overbioingeniør Morten Rafdal, som har fått rollen som vert og omviser.

- Vi har ikke faste tonometrikontroller på blodgassapparatene, bare ved behov – hva med dere? undrer Hansen. Han får vite at UNN lager slike kontroller tre ganger per uke for hvert instrument.

Hepsø er mer opptatt av opplæringen av de ansatte ute på avdelingene. Han vet at UNN er kommet langt og han vil ha inspirasjon. Han får vite at logistikken rundt opplæringen faktisk kunne vært enda bedre. Rafdal ønsker blant annet å lenke opplæringen til ansattlistene.

- Vi har over tusen brukere av blodgassapparatene og vi har lagt inn alle manuelt. Hadde vi fått lenke til ansattlistene kunne det skjedd automatisk, forteller han.

Hepsø nikker gjenkjennende.

- Mye av det vi gjør er likt, vi har de samme utfordringene, kan han konstatere. Og føyer til:

- Det er alltid tilfredsstillende å utveksle erfaringer med dyktige folk andre steder. UNN er kommet langt, særlig når det gjelder e-læring og brukeroppfølging,

André og ABL 800

Marthe Pedersen har holdt seg på labsiden av streken under samtalen. Derfra har hun fulgt med på diskusjonen mens hun har analysert blodgasser. Alle blodgasser på huset som ikke gjøres pasientnært, analyseres her. Pedersen er den ferskeste av PNA-bioingeniørene og har fremdeles en del å lære. De andre har for eksempel deltatt på kurs hos leverandører og lært å mekke på maskinene. Det har Pedersen også lyst til, men foreløpig er det ikke blitt tid til det.

Men akkurat nå er det dags for å ta turen tilbake til «Akuttrommet». Apparatene der har ikke fått den daglige omsorgen. Hun henter den lille kurven sin og begir seg av sted – med Bioingeniøren på slep.

Det røde lyset over døra er slukket – og det er fritt leide fram til kroken der blodgassapparatet, et ACT-apparat og et glukoseapparat er plassert. ACT (Activated clotting time; koagulasjonsanalyse for monitorering av heparin antikoagulasjon. Red. anm.) er for øvrig en analyse som kun gjøres pasientnært, kan Pedersen fortelle.

På «Akuttrommet» befinner også en av sykepleierne seg. André, står det på skiltet hans. Pedersen gjør seg klar for rense- og kontrollprosedyrene, mens sykepleieren følger interessert med.

- Ja, dette er altså ikke noe du skal gjøre, det er bare vi på laben som tar vedlikehold, opplyser hun.

André forteller at han ofte kjører blodgass og at han tar det som en selvfølge at apparatet fungerer som det skal. Han har ikke tenkt særlig over at det stadig vekk kommer bioingeniører innom og kontrollerer og gir stell.

Han husker ikke akkurat hvor og når han fikk opplæring i instrumentet, men han tror det var en lege som ga ham den.

- Det var nok en superbruker det, sier Marthe Pedersen, pakker sammen utstyret sitt og sier farvel til både André og ABL 800.

Revolusjonen kommer!

Det er slettes ikke alt som kan analyseres ved pasientenes seng, men omfanget øker. En tredel av alle analyser som utføres ved Laboratoriemedisin (medisinsk biokjemi), analyseres per i dag pasientnært.

Raymond Jakobsen ser for seg ei framtid med både pasientnær mikrobiologi og bærbar massespektrometri. Han er også opptatt av det siste innen glukosemonitorering; sensorer plassert under pasientens hud.

- Det er en revolusjon på gang og vi bioingeniører må følge godt med, mener han.

Han tror likevel ikke at det kommer til å bli mindre behov for bioingeniører.

- Fordi mye av det vi driver med i dag er databehandling. Vi får mye mer dokumentasjon enn vi gjorde før, og det er dermed mulig å følge opp nye problemstillinger. Alt skal dokumenteres og kunne spores. Det øker pasientsikkerheten, sier Raymond Jakobsen.